Den årlige bransje- og musikkfestivalen Bylarm går av stabelen for 23. gang. På tvers av Tigerstadens mange scener vil det totalt foregå over 200 konserter, så her gjelder det å holde tunga rett i munnen.
Bylarm er kanskje først og fremst en plattform for lovende norske artister å vise seg frem på. Men det er ikke fritt for at festivalen i senere år også har blitt en arena hvor man kan oppdage internasjonale talentet før de slår igjennom. Noen ganger booker de også merkelige navn, sett opp mot sitt mandat om presentere unge og lovende.
Vi vet kanskje ikke hvem den nye Billie Eilish eller Lewis Capaldi er, men vi har tatt oss bryet med å granske det bugnende programmet for å finne noen skatter du kanskje hadde oversett, for heller å prioritere proffene som også står på line-upen blant nykommerne. Men det er ikke proffene du skal se på Bylarm. La det være sted for nykommerne.
Dette er de unge og lovende du bør få med deg fra årets program.
Ikke dum innflytelse
Athletic Progression er et av de bandene som er vanskelig å beskrive med ord. Kanskje har det noe å gjøre med den blotte mangelen på ord i musikken deres? Den danske trioen lager svevende instrumentalmusikk, og med referanser fra både hiphop og jazz er det ikke fritt for at resultatet blir interessant. Gruppen nevner blant annet Herbie Hancock, Yussef Kamaal og Flying Lotus som inspirasjonskilder, og man kan spore alle tre, og samtidig ingen av dem, i danskenes egenrådige musikk. Men det er ikke akkurat dumme navn å hente inspirasjon fra i dag.
Heftig flow og endeløs sjarm
Benjamin Myhre, alias B-Boy Myhre, er kanskje best kjent for all musikken han har laget med andre. 24-åringen har stått bak spakene på mange av hiphop-Norges store, og er ofte å se som hypeboyen til Cezinando. Nå ser det ut til at B-Boyen [som ikke er en b-boy i betydningen av breakdancer, red. anm.] endelig fokuserer på egen solokarriere, og utifra hva han har bidratt med under andres konserter er det liten tvil om at han har mye å by på. Oppskriften er heftig flow og endeløs sjarm, det er egentlig formelen på å gjøre det ganske så bra. Låtene «Harley» og «Bank» viser frem en leken stil og god stemning i fleng. Vi legger den største mynten på ham.
Post-Brexit-pønk
Britisk post-Brexit-pønk høres kanskje ut som en nyhetsaktuell vits, men i etterdønningene av det interpolitiske kaoset har det blomstret frem en rekke pønkband som utfordrer alt det vi trodde vi visste om britisk pønk. Black Country, New Road er et av disse, og i år får vi gleden av å se de sinna britene innta Oslo. De har kanskje bare to låter ute, men de har allerede klart å fange oppmerksomheten vår. Med et lydbilde som er nesten like kaotiske som tekstene, utfordrer de alle som stiller sjangerkrav til musikken. Bandet fra London kommer fra samme scenen som fjorårets store bylarmere, Black Midi, men pusher, om mulig, enda hardere i sine tidskritiske tekster og tekstursterke musikalske landskap.
DIY-pop
Oslos egne DIY-popmester [«do it yourself-pop», red. anm.] er kanskje bare 20-år, men har allerede klart å skape en egenrådig pop-vibe som skiller ham fra mengden. Brigt-prosjektet startet for fullt da han selv så se lei på endeløs stirring inn i PC-skjermen. I gjenforeningen med den organiske musikken, oppstod en kjemi som tydelig setter preg på musikklandskapet. Det referansetunge lydbildet er 100 prosent hjemmelaget og byr på en rekke finurlige vendinger. Om Brigt klarer å oversette det organiske inntrykket i liveformat blir spennende å se. Men han har ikke gjort det rent dårlig som gitarist for kompisen Jakob Ogawa opp gjennom. Brigt fortjener også sin egen karriere.
Utfordrende støy
Hvis du er i humør for noe hardt, mørkt og rart, så kan Ghlow være noe for deg. Den russisk-svenske duoens krasse lydbilde kan skjære i ørene, og er egentlig ganske urovekkende. Her virker det som om målsetningen er å lage så mye lyd som mulig, og resultatet er nesten nærmere elektronisk støy enn det er noen designert sjanger. Vi vet sannelig ikke hvordan dette vil oppleves live, men det er også litt derfor vi anbefaler det. Du har godt av å bli utfordret.
Jazzkometene
Trondheimsgjengen i JUNO (bandet, ikke 2007-filmen med Ellen Page) bryr seg ikke nevneverdig om sjangertrekk, og godt er det. Med Jazzy hooks, tekniske ferdighet og blomstrende musikalske landskap fulle av finurlige kriker og kroker er det ikke rart at bandet allerede har klart å få litt utenlandske spillejobber på CVen.
De komplekse melodiene låner fra både pop, jazz og rocken, for å ramse opp noen referanser. De sommerlige vibbene og håndgripelige entusiasmen lover dessuten godt i møte med kald og molefonken Oslo-vinter.
Torsdag 27. 20:00, Revolver. Lørdag 29. 23:00, Vulkan Arena.
Litt nærmere hemmeligheten
Ka2 er litt som å være på en real life syretripp i edru tilstand. Noe som kan være ganske spennende i kombinasjon med å skulle skynde seg rundt i minusgrader for å se en masse artister som bare har en håndfull låter ute. Den psykedeliske duoen skjulte seg bak masker (og uidentifiserbare bilder) frem til i høst, men har endelig kommet ut av «skapet». Didrik Thulin og Sondre Alvestad (alias Sonny Alven) kjører filosofisk elektronika over hele linjen, og det fungerer overraskende bra. De lager musikk som fungerer nesten like bra på Woodstock som på Findings, om det sier noe som helst. Forhåpentligvis kan disse gutta også lage show i liveformat, og vi gleder oss i alle fall til å se hva gutta som ser ut til å klemme trær har å servere på Ingensteds.
Årets live
Alle de som lurte på hvem Luna (som vil skrives «L:U:N:A») var da hun ble nominert til årets live under P3 Gull har nå endelig sjansen til å se hvorfor Bergensjenta ble nominert med egne øyne. Nylig ble hun tildelt Nopa-stipend for tekstene sine. Priser er selvsagt ikke den eneste måten å måle musikk på, og det finnes nok av andre grunner til å sjekke ut denne dama. Mia Roussel kombinerer pop og hiphop i en nydelig og melodiøs blanding. Her leveres det ikke bare norsk pop på høyt nivå, hun har også en lyrisk teft som skiller henne ut. Faktisk nok til at du må sjekke henne ut.
BDSM-trap på dialekt
De anonyme gutta fra Molde står sterkt ut. Men hva annet kan man forvente av et kollektiv som går under beskrivelsen «BDSM-trap på dialekt»? De er etter alt å dømme et band som holder lite tilbake. Med harde rytmer og enda hardere tekster er dette et ganske kompromissløst opplegg man går i møte. Dette er konserten for deg som liker å bli skreket rett opp i fleisen. De lover kort og godt galskap, så alt ligger vel til rette for at konsertene på Bylarm blir en å få med seg.
God festival!
