Få bøker har hatt større innvirkning enn Johann Wolfgang von Goethes «Unge Werthers lidelser» (2020): Den litterære selvmordsprofetien om den manisk-depressive mannen som sårt måtte erkjenne at den store kjærligheten ikke var gjengjeldt.
Dagbokromanen har flere ganger blitt dramatisert. Denne gangen som monolog på Det norske teatret.
For ti år siden debuterte Marie Blokhus i rollen som Lotte, denne gangen spiller hun Werther selv i det som må være en av teatervårens mest utmattende oppsetninger. Den er hektisk og eksplosiv, etter Werthers hypomaniske lidelse. «Werther» lener seg tungt på Goethes nydelige tekst, uten å sette den i fokus. Stykket byr på mye, men tyr også til enkle grep vi gjerne skulle vært foruten.
Eksplosiv kreativitet
Alle lys er slått av, og frem kommer Blokhus ikledd depresjonsuniformen – en hvit joggedress – og i hendene har hun en lommelykt som alene bidrar til scenografien. Vi har nylig sett «Kven drap far min» (2019) på samme scene, som gjorde noe av det samme. Grepet fungerer altså best for nytt publikum. Men så fort lysene går på, begynner det å ta seg opp. Med hvit sprittusj kartlegger Blokhus Werthers mentale tilstand på det sorte scenegulvet. Men hva skjer når kartet ikke samsvarer til terrenget?
Forestillingen er delt opp i to deler. Manien og den altoppslukende kjærlighetssorgen. Skildringen av Werthers oppstemthet, hvordan han ikke klarer å høre ut en eneste sang på radioen, eller at han snakker og beveger seg så fort at vi knapt får med oss hva som skjer, er realistisk og riktig skildret. Den første halvtimen av Werther er altså noe av det bedre vi har sett på lenge.
Oppsetningen er utviklet av Blokhus selv, sammen med Siri Løkholm Ramberg. De viser til en eksplosiv kreativitet, hvor det lekes med stil, lys og bildet innenfor trange rammer. De makter å fascinere, men det preges litt av at det ikke gjøres noe nytt. De fleste grepene, som lommelykten, eller bruken av discokule, har andre utviklet før dem. Dette gjør at stykke mister noe av evnen til å overraske, og det kjennes ikke så friskt og innovativt som de kanskje prøver på.
Litt uferdig
Det er frustrerende å se Blokhus spille. Enkelte øyeblikk er fantastiske, mens andre ganger falmer overbevisningen. Hun mestrer manien bedre enn sorgen, da stemningen forblir den samme. Skillet ville vært tydeligere hvis det tragiske utfallet hadde fått større plass i stykket. Nå krever referansene for mye av publikum. Andre del av stykket holder derfor ikke mål.
«Werther» fremstår litt uferdig. Dessverre er resultatet rotete satt sammen. Det er trist når utgangspunktet viste til så mange gjeve kvaliteter, men da Blokhus og Ramberg ikke klarer å følge opp, blir det vanskelig å prise stykkets helhet.
Kunne trengt mer tid
Tross nydelige scener og teknisk interessante valg, utvikler ikke «Werther» seg i riktig retning. Fra å være som en kompleks skildring av en psykisk plaget mann blir det et hult diorama som har lite nytt å vise til.
«Werther» kunne trengt mer tid. Stykket må feste seg og spilles inn. Det er mulig stykket hadde hatt godt av å taes av og blitt gitt noen flere øvelser, for slik det er nå, virker det for uferdig til å vises for et publikum. Det ligger et mesterverk skjult mellom linjene, men man skal lete lenge etter å finne det.
