Spennende løst uten å noen gang bli interessant, skriver Subjekts anmelder om «Vi er her nå» (2019) av Marikken Halle. (Foto: Another World Entertainment.)
Lener seg på kunsten

Friskt tilskudd til norsk film. Det hjelper lite når resultatet er såpass kjedelig

«Vi er her nå» er mer en kunstfilm enn en konvensjonell kinofilm. Det forklarer kanskje flere av regissørens valg, uten å rettferdiggjøre de tydelige manglene, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Marikken Halles nye film har blitt vist på flere skandinaviske filmfestivaler. «Vi er her nå» har ordinær kinopremiere 13. mars.

Marikken Halles nye film, «Vi er her nå» (2019), er et friskt tilskudd til norsk film, som befinner seg et sted mellom det konvensjonelle dramaet og kunstfilmen. Den relativt nye regissøren mestrer balansen, men i likhet med mange andre uavhengige filmer etterlyser vi et formål og en bedre vinkling. 

Filmen er eksperimentell, men går aldri over i det grensesprengende. «Vi er her nå» er spennende løst, uten å noen gang bli interessant. 

«Vi er her nå» er mer en kunstfilm enn en konvensjonell kinofilm. Det forklarer kanskje flere av regissørens valg, uten å rettferdiggjøre tydelige mangler, skriver Subjekts anmelder.

Tafatt fortelling

Filmen omhandler en barselgruppe over en lengre periode. Gruppen består av veletablerte Oslo-borgere, tynget av politisk korrekthet i samspill med personlige intriger. Halles manus gjør sitt beste på å entre rollefigurenes sinn, uten å noen gang gå inn i interne konflikter. Det finnes ingen hovedrolle eller skuespillere som stikker seg spesielt ut. Sånn sett fremstår filmen som upersonlig. Effekten blir også kald.

Idéen er på ingen måte ny, og enda den sjeldent fascinerer, er det lenge siden vi har sett det blitt så nytteløst portrettert som det blir gjort her. Manuset er tidvis direkte dårlig, og tilbyr verken katarsis eller forløsning. For det er ingenting her å forløse. 

Filmen er hul, og uten virkning. Det vil ikke si at det ikke finnes interessante grep, for Halle har talent, og enkelte sekvenser oser av gode idéer, også på manusfronten. Enkelte sekvenser kunne hun riktignok spart seg for. Skulle vi trodd norsk film og tv, er psykoser snart vanligere enn influensa. Det skal godt gjøres å fremstille sykdommen innovativt, og klarer man ikke det, får man heller skrinlegge. For resultatet fremstår tenkt og billig. «Vi er her nå» blir i overkant nøktern, og dessverre resulterer det i tafatt fortelling. 

Psykoser har blitt vanligere enn influensa, skal vi tro norsk film og tv. Skal det betente temaet først angripes, bør det være gjennom en ny innfallsvinkel, og ikke som en feig gimmick for å gi en viss dybde til verket, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Another World Entertainment.)

Går seg vill i form

Talentet kommer kanskje ikke best frem i manuset, men Marikken Halle viser til andre kvaliteter. Filmen formidles gjennom et ubehagelig fotoarbeid, gjort av Halle selv, som nærmest spionerer på rollefigurene fra unaturlige vinkler. Ikke ulikt hva Paul Tunge eksperimenterte med i «Du» (2019).

På sitt beste minner regissørens foto om et dokumentarisk mareritt, hvor ingen av rollefigurene innser at de blir observert. På sitt verste ligner det automavision, et av de mindre heldige grepene innen dansk film. 

Klippen sliter derimot ytterligere. Vi etterlengter stadig en god struktur, men regissørene har det med å svikte. Halle, som også her har stått for det tekniske, konstruerer en nokså fiffig rytme i klippen, men det er klønete utført. Hvor er de konsekvente idéene? Storparten av filmen finner sted inne i rollefigurenes hjem, men så fort hun beveger seg ut av husene, forsvinner noe av stemningen som veggene har vært med på å etablere. 

Marikken Halle viser dessverre til få lyspunkt i sin nye film. Det finnes tekniske grep som imponerer, men det drukner fort i svakhetene, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Another World Entertainment.)

Få lyspunkt

Halles film er et strukturert rot som sliter med å holde seg innenfor egne rammer. Problemet startet allerede med manuset, og hun redder seg ikke inn med tekniske bragder. Hvorfor så mange insiterer på å lage film om småbarnsforeldre er ubegripelig. 

Den nesten obligatoriske situasjonen av å få barn gjennom foreldrenes øyne, og hvor absurd det kan virke, kan skildres bedre enn det blir gjort her, men vinklingen pleier som oftest å være den samme. Det blir altså vanskelig å skape noe eget utifra den ofte selvsentrerte idéen. 

«Vi er her nå» er ikke helhetlig dårlig, ettersom det finnes enkelte lyspunkter. Men dessverre er filmen hul og intetsigende hele veien. Filmen lener seg oftere på kunstens rammer enn den konvensjonelle filmens regler. Dette gjør regissøren rett i, men det finnes fortsatt mye kjedelig kunst, og det har Halles film også blitt.