Vi trenger en nykommerfestival

Miljø og likestilling er viktig, men det rettferdiggjør på ingen måte at Bylarm svikter nykommerne

Programsjef Joakim Haugland «frykter gjennomkommersialisering» som følge av kutt i støtte fra Kulturrådet. I år fikk de 900.000 kroner, som er en nedgang på 5 prosent i forhold til 950.000 året før. Siden 2017 har han kuttet en tredjedel av det norske programmet, mens andelen store og internasjonale navn står uberørt. Hvis programsjefen frykter kommersialisering, må han ikke glemme at det er han selv som booker programmet, skriver Subjekt-kommentator Aurora Henni Krogh. (Foto: Helge Brekke.)
Programsjef Joakim Haugland «frykter gjennomkommersialisering» som følge av kutt i støtte fra Kulturrådet. I år fikk de 900.000 kroner, som er en nedgang på 5 prosent i forhold til 950.000 året før. Siden 2017 har han kuttet en tredjedel av det norske programmet, mens andelen store og internasjonale navn står uberørt. Hvis programsjefen frykter kommersialisering, må han ikke glemme at det er han selv som booker programmet, skriver Subjekt-kommentator Aurora Henni Krogh. (Foto: Helge Brekke.)
Festivalen skal fremme unge og lovende, men uproposjonale kutt i programmet røper et jag etter å være størst og best, skriver Subjekts kommentator.
Sjanger Dette er en kommentar. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Bylarm har kuttet sterkt i programmet siden 2017. Det slår hardest ut på norske nykommere.

Bylarm er over for i år, og dessverre er ikke det etterlatte inntrykket noe særlig bra. For hvor blir det av de norske nykommerne?

Bransje- og publikumsfestivalen har et selvuttalt mål om å være scene for fremadstormende artister og band. Det er kanskje ikke verdens enkleste oppgave, men for mange av oss er det i beste fall rart å se mange av artistene spille på Bylarm år etter år. Jakob Ogawa har eksempelvis spilt på Bylarm i 2017, 2018 og nå igjen i 2020. Han kan nødig kalles for en nykommer, tross faktum at han er ung, enda lovende og sabla god.

I dag stiller jeg meg derfor i skoene til de som aldri har blitt booket til Bylarm. De må jo lure: Hvorfor bookes ikke de, mens andre bookes flere år på rad?

Rebookingen til Bylarm gjelder mange artister, og vitner dessverre om en lite kreativ booking. Det finnes nok av gode nykommere der ute. Men enda verre er det faktum at Bylarm er i ferd med å endre seg fra å være en nykommerfestival, til å hevde seg mot de større.

Annonse

Gjør mye bra

Bylarm gjør mye bra. De tar blant annet klart standpunkt for en likestilt artistplakat og klarte i år å nå sin egen målsetting om 50/50 kjønnsfordeling. De har en offentlig miljøplattform og setter bærekraft på agendaen for arrangørene også. Engasjementet skal ikke kimses av, men om man kaster to blikk på årets konsertprogram, om ikke bare opplever Bylarm flere år på rad, er det heller slående hvordan balansen mellom internasjonale og lokale talenter har endret seg.

Festivalen skal oppmuntre til nye oppdagelser, og mange norske artister har hatt sin spede start på en av Tigerstadens mer lugubre scener gjennom nettopp denne festivalen. Mange møter derfor opp i håp om å få med seg den neste store. Sigrid, Susanne Sundfør, Aurora og Astrid S har alle startet sine karrierer her.

Bylarm proklamerer å være en nykommerfestival, for både norske og internasjonale artister, og har derfor og dermed mange navn å kunne skryte av å ha «løftet frem» i bagasjen. Tenk bare at Billie Eilish spilte på Bylarm for to år siden, men drastiske endringer i bookingprogrammet kan forandre nykommerfestivalen fremover, og etterlate seg en stor mangel på den norske musikkscenen.

Rammer norske nykommere

De siste to årene har festivalen hatt en bemerkelsesverdig nedgang i norske artister. Siden 2017 har andelen nordmenn gått ned med over en tredjedel, fra 96 band og artister (av totalt 156 navn på plakaten) til 60 (av totalt 135 navn på plakaten), skriver Klassekampen. De har altså kuttet i antall acts over hele linjen, men i prosent har andelen norske navn sunket fra over 60 prosent av programmet, til under 45 prosent.

Det er rene mandatkuttet og vitner om konseptsvikt. Det er grunn til bekymring, når festivalen stadfester på sine nettsider at konsertprogrammets hovedfokus er å «presentere artister som er på grensen til suksess, enten i hjemlandet eller internasjonalt». For mens den internasjonale delen av programmet lever opp til disse forventningene, så kommer den nasjonale til kort.

Hvorfor får storkarer som Cashmere Cat og Boy Pablo de største arenaene under nykommerfestivalen Bylarm? Det hadde jo vært kult om i det minste én norsk festival kunne tilby norske nykommere noen av Oslos storstuer og -scener. Det kunne vært Bylarm, om de bare var tro mot eget konsept.

Man må spørre seg hva disse uproposjonale kuttene signaliserer. Det er åpenbart ikke særlig konstruktivt for det norske musikkmarkedet. Ikke at Bylarm har ansvar for dette alene, men det kan heller ikke være god business å forlate nykommerkonseptet som de er alene om i Oslo. Å svikte dette, er også nedtur for festivalmangfoldet.

Verdier står for fall

Er Bylarm i ferd med å ta steget bort fra å være et springbrett for nye norske, til å bli en internasjonal markedsplass? Er det kommersielt fokus som har tatt overhånd i kampen om stadig knappere kulturressurser?

Programsjef Joakim Haugland gikk selv hardt ut mot Kulturrådets beskjæring av festivalens økonomiske støtte. Kulturrådet besluttet i 2018 å kutte 50.000 kroner fra festivalens tilskudd (cirka fem prosent av 950.000 kroner året før), et kutt som visstnok er straff for festivalens lave artistutbetalinger, tross Kulturrådets krav om «profesjonelle honorarer», skriver Klassekampen.

Haugland uttalte i den anledning til samme avis at «Kulturrådet kveler Bylarms sjel og svekker den norske musikkscenen». Men hva kom først av høna og egget? Kanskje kan man snu om på det, og se på det slik: At Kulturrådets bevilgninger blir mindre viktige når Bylarm ser ut til å ville klare seg selv, med heller store enn unge og lovende navn på plakaten.

Mens Bylarms internasjonale satsing går for full rulle, er det den norske musikkscenen som ser ut til å kjenne hardest på disse kuttene. Bylarm har merket et relativt lite kutt på 50.000. Det blir enda mindre når man ser på det totale offentlige tilskuddet, når Oslo kommune også gir 1,4 millioner. Programsjef Joakim Haugland «frykter gjennomkommersialisering» som følge av kutt i støtte fra Kulturrådet, men tilskuddskuttet på 50.000 er en dårlig unnskyldning for å kutte en tredjedel av det norske programmet mens andelen store og internasjonale navn står uberørt.

Vi trenger en nykommerfestival

Vi har Vill vill vest i Bergen, Trondheim Calling i Trondheim og Sørveiv i Kristiansand. Bylarm er Oslos svar på bransje- og nykommerfestivalene, og det er ikke til å stikke under en stol at hovedstadens utgave ligger milevis foran i omfang, og kanskje kvalitet også.

At Bylarm svikter norske nykommere er synd, fordi det vil svekke kulturtilbudet og festivalmangfoldet. Ikke minst vil det frata norske nykommere mange viktige scener. Hvis nykommerfestivalen nå skal begynne å hevde seg mot Øyafestivalen og Findings, er det ikke bare Bylarm som vil tape. Oslo vil sårt trenge en nykommerfestival.

Ikke at det ikke fantes mange spennende nykommere å følge med på under årets utgave av Bylarm. Vi nevner i fleng Musti, B-Boy Myhre, Kanaan, Luna, Kapteinen, Skaar, Zupermaria, Hedda Mae, Brigt, Juno, Kongle, og så videre. Men det er ikke å komme unna at disse de siste årene har blitt færre. Om dette er en trend festivalen vil fortsette med, bør både norsk musikkscene og publikum frykte kostnaden.

Miljø og kvinnekamp er viktig, men det rettferdiggjør på ingen måte at Bylarm er i ferd med å svikte i sitt eget mandat. Programsjefens uttalelser er også problematiske fordi de ser ut til å fraskrive seg ansvaret for bookingen av norske artister. Det ser dessverre ut som en villet bookingpolitikk. For hvis programsjefen frykter frykter gjennomkommersialisering, så må de ikke glemme at det er de selv som booker programmet.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar