Måling er essensielt i vår utforskning av verden. Det gir oss sikker og håndfast kunnskap. Gruppeutstillingen «Beyond Measure» tematiserer måling som handling. I utstillingen stilles det spørsmål ved vektleggingen av verdien av kvantitativ viten. Er alt målbart? Og ikke minst: Må alt måles?
Utstillingen inneholder verk av åtte kunstnerne, deriblant Alexander Gutke, Toril Johannessen og Vida Lavén. De har en felles interesse for måling, noe som manifesterer seg på ulike måter i praksis. Utstillingen er fylt med fortellinger, og det tar tid å jobbe seg gjennom den. Som sådan krever den mye av betrakteren, men den oppleves likevel ikke som utilgjengelig på et intellektuelt plan.
Det er noe universelt og menneskelig over måling som handling. Det gjør utstillingen nær, relaterbar og lett fordøyelig. I utgangspunktet kan måling virke som et tørt utgangspunkt, men flere av kunstnerne har brukt humor som virkemiddel. Dette skaper en levende og underholdende utstilling.
Humoristisk tilnærming
Trondheimsbaserte Oddvar Daren står bak verket«10 m3 trekrone», en rød kube som henger oppe i et tre utenfor museet. På det viset har han kombinert en geometrisk grunnform med en biologisk og universell grunnform; kuben og treet. Verket minner oss om å tenke utenfor boksen. Dette skaper en leken og morsom dynamikk, som er gjort tilgjengelig også for de som befinner seg utenfor museet.
Som Daren, tilnærmer nyutdannede Vida Lavén seg måling på humoristisk vis. I verket «Not a record attempt» har hun har tatt utgangspunkt i Guinness rekordbok, og skapt verdens nest største og verdens nest minste (ikke-tekstile) bamse. Den store bamsen er enorm og marerittaktig med knappeøyne og lange lemmer, og den blir et naturlig blikkfang i rommet. Den lille bamsen må man lete litt etter, den kan ses med forstørrelsesglass, og ligner i grunn ikke så mye på en bamse. Uansett hvor lite disse bamsene ligner faktiske bamser, greier Lavén å problematisere at vi konstant forventes å være best, å være størst. Ved å stille ut det nest beste heller enn å slå rekorden, protesterer Lavén mot at alt skal plasseres i en rangstige.
Nærgående og sårbart
Utstillingen tar en dyster vending når blikket vendes mot Meriç Algüns kunst. I garderoben henger teksten “In times of either peace or war have you ever been involved in, or suspected of involvement in, war crimes, crimes against humanity or genocide?”. Tyrkisk-svenske Algün står bak verket «Billboards». Hun har hentet spørsmål fra spørreskjemaet man må besvare for å bosette seg i et europeisk land, og forstørret dem til billboards som henger ulike steder i museet. Dypt personlige og nærgående tema reduseres til ja og nei-spørsmål, for å avgjøre menneskers skjebner. Riktig antall ja og nei blir langt viktigere enn dybde og refleksjon.
Selv om spørsmålene er trukket ut av kontekst er det noe håndfast og menneskelig med dem, som gjør det enkelt å sympatisere med Algün og hennes situasjon. Vi blir minnet om at slike flytteprosesser og andre byråkratiske målinger ikke er nøytrale og objektive. Det er noen som programmerer dataen, stiller spørsmålene og avleser svarene.
Samtiden tolkes gjennom målbare parametere
Utstillingen lokker oss til å tolke samtiden, til å bruke vår egen kropp som målestokk, og sammenligne oss med andre mennesker og situasjoner. Toril Johannessens bruk av måling skiller seg spesielt ut på dette feltet. I «Words and years» har hun laget plakater med statistiske diagrammer basert på forekomsten av utvalgte enkeltord i fagtidsskrifter. Eksempelvis har forekomsten av begrepet «crisis» økt jevnt og trutt siden 1959 i tidsskriftene Nature journal og Science magazine. Hun appellerer til vår fascinasjon og vekting av kvalitativ kunnskap. Det er noe forlokkende over disse diagrammene. De er så overbevisende at de gjør det enkelt å automatisk trekke konklusjoner om verden vi lever i.
Som med mange av de andre kunstnerne, har Johannessen lekt med måling og kvalitative metoder. Denne tilnæringen gjør utstillingen frisk, og det kommer tydelig frem hvorfor måling appellerer så sterkt til mennesker. Også de mer humoristiske verkene understreker at vi kanskje stoler litt for lett på målbare parametere, fremfor å reflektere over virkeligheten. Kanskje ikke alt behøver å la seg måle.
