I år fyller Kunstnernes hus 90 år som en av landets mest sentrale kunstinstitusjoner. I den anledning, og i samarbeid med Bergen kunsthall, har de invitert Mari Slaattelid til å åpne visningsåret i deres overlyssaler.
Utstillingen er laget gjennom en produksjonsperiode på Kunstnernes hus, og fremstår først og fremst som en hyllest til selve overlyssalen. Hovedgrunnen til dette, er at det gjennom et dristig kuratorisk trekk er valgt å fjerne all elektrisk belysning fra salene. Her er det altså kun det naturlige lyset som skinner inn gjennom takvinduene som kommer maleriene til unnsetning.
Tittelen «Stempel» henviser til kunstnerens måte å tenke motiv på. For Slaattelid er «stempelet» et klart og konsist avtrykk på lerretet, båret av en enkel idé, uten usikkerheten som ligger i det tradisjonelle maleriske motivet.
Dette blir deretter brukt som et utgangspunkt for strenge maleriske undersøkelser. Det enkle avtrykket (eller inntrykket) blir en måte å redusere landskapsmaleriet til det nærmest banale og innholdsløse. Fargesterke flater, som en variant av Barnet Newmans «Who’s Afraid of Red, Yellow and Blue», presses sammen med elementer fra tradisjonsrikt norsk landskapsmaleri.
Landskap i oppløsning
Kunstner og kurator håper at disse maleriene, i møte med skumringens lys-mangel, skal skjære gjennom, og fremstå som om de selv lyser. Effekten av dette er det vanskelig for oss å si noe om, da pressevisningen fant sted på høylys dag. Likevel kan en se for seg at de verkene som inneholder subtile maleriske nyanser fort vil fremstå enda mer subtile, nærmest forsvinnende, på godt og vondt.
Hver besøkende vil da også få en mer eller mindre unik opplevelse av maleriene. De vil fremstå som nye, med forandret intensitet og kontrast om de sees i annet lys ved neste anledning. Det er derfor en større vektlegging av den spesifikke situasjonen kunsten oppleves i, og en bekreftelse av betrakterens viktighet i situasjonen.
Likevel vil de aller fleste besøkende nok se utstillingen i fullt dagslys, presentert noenlunde likt. Da er det lett for at det hele kan, på tross av intensjon og modig gjennomføring, falle mer i retning gimmick.
Flere av maleriene er nyproduserte for anledningen, med rommet i tankene. Men om man trekker fra lysets forandring, kan noen av dem, og da spesielt de eldre maleriene, føles noe utdatert. Flere av seriene er lukket inne i maleriets egne problemstillinger, hvor målet er farger, og fargene i seg selv, uten nevneverdig tilknytning til omverden. Til tider er det som om natur-referansene fremsettes som en unnskyldning for å dykke inn i rene fargeproblematikker, vel vitende om at dette treffer et begrenset, kunnskapspriviligert publikum.
Solskinn som stempel
Derfor er kanskje det viktigste verket i denne sammenhengen det ikke rent lite stedsspesifikke «16. februar kl. 14:44». Verket er skapt i rommet, for rommet og på mange måter av rommet, assistert av Slaattelids dyktige maleriske hånd. Maleriet er enkelt nok i form, og tar utgangspunkt i lysets form på kortveggen av venstre sal, dersom taket hadde klart glass og solen stod direkte på takvinduet kl. 14:44 den 16. februar. Det dekker hele salens høyde, og bryter dermed med overlyssalenes normale oppdeling. I tillegg legger det seg over både lysbrytere og dører, som for å innlemme hele arkitekturen i prosessen.
Maleriet blir også en annen form for stempel. Et natur-inntrykk, og et merke satt av solen selv direkte på galleriveggen, hjulpet av kunstneren til å oppnå en form for permanens. Det øyeblikket lyset og rommet samarbeidet best. Veggmaleriet er på denne måten også det eneste som tar i bruk gallerirommet i full høyde, og krysser på sin vei over både lysbrytere og dører.
Konseptet er solid, står i god relasjon til både naturlys-grepet og salen i seg selv. I tillegg er det malt overtalende godt.
Gamle malerier i nye situasjoner
I kunsthistorisk sammenheng, minner «16. februar…» ikke så rent lite om Philippe Parrenos verk «6.00 PM» fra 2001, et svært viktig verk innenfor relasjonelle og situasjonelle kunstpraksiser, bestående av et teppe vevd med avtrykk av solskinnet gjennom et vindu klokken 6 på ettermiddagen. Denne referansen og retningen, gir god mening, kurateringen tatt i betraktning. Det uttalte målet med utstillingen er jo nettopp å bruke det naturlige lyset i utstillingssalen for å skape dynamiske og foranderlige situasjoner, og å gi nye opplevelser i møte med maleriet. Disse situasjonene vil være forskjellige for mange.
Tanken er god: å sette gamle malerier i ny drakt, for å vise nye rom i fargenyansene ved hjelp av det unike lyset salene på Kunstnernes hus faktisk innehar. Det er en homage til 90-åringen, og et modig valg. Så får en bare håpe at effekten ikke forsvinner inn i gimmick-land i det om dagen stadig voksende dagslyset.
