Trine Skei Grande går av etter partisplid, men bør bli husket for å ha løftet den kulturpolitiske standarden, skriver Subjekts sjefredaktør, Danby Choi. Her avbildet under Subjektprisen 2019. (Foto: Helge Brekke.)
Venstre-lederen går av

Trine Skei Grande innførte ytringsfrihet som kulturpolitikk

Hun bør bli husket som den dyktigste kulturministeren på lenge. En så sofistikert, kunnskapsrik og ideologisk forankret sosialliberalist blir vanskelig å erstatte, skriver Danby Choi.
Saken er Trine Skei Grande går av som partileder og kunnskapsminister.

I dag ble det kjent at Trine Skei Grande går av som partileder i Venstre. Samtidig forlater hun regjeringen, og sier nei til gjenvalg på Stortinget i 2021. Overraskende nok, fra en kunnskapsminister med skikkelig bein i nesa: Få har stått støtt gjennom så mange stormer som henne. Det var tvilsomt en enkel beslutning å avtre alle verv i dag.

Når en solid politiker som Trine Skei Grande går av etter en partisplid, er det viktig å huske på hvem hun var: Den beste kulturministeren på lenge.

Ytringsfrihet som kulturpolitikk

At lederen for miljøpartiet Venstre, Trine Skei Grande, med så stor innflytelse på regjeringen, ønsket seg nettopp kulturminister-posten i 2018, kom til stor overraskelse for mange. Blant de mange statsrådpostene, kan nok denne sies å ha hatt lav status. Dessverre.

Siden har partilederen, fra sitt kulturministerverv, sikret andre Venstre-politikere viktige statsrådposter i regjeringen. Klima- og miljøministerposten inkludert. Når hun nå går av, er det næringsminister Iselin Nybø som blir Venstres fremste regjeringsmedlem – nummer to i regjeringen etter Erna Solberg.

At Trine Skei Grande tok den mindre anerkjente kulturministerposten med stolthet, har vært rene gavepakken for Venstre, men også regjeringen og kulturlivet. Det er vanskelig å se for seg noen andre i den blågrønne regjeringen, heller ei fra Venstre, med en så god forståelse av det mangefasetterte kulturfeltet. Skei Grande måtte ta kulturministerposten fordi hun var best egnet.

Særlig etter to statsråder fra Høyre, som ikke så ut til å mestre den komplekse oppgaven som kulturministerposten innebærer. Feltet drives av intellektuelle og er tuftet på en prinsipiell forståelse av demokrati og ytringsfrihet, overveiende for partipolitisk polemikk.

Men «kulturpolitikk er ytringsfrihetspolitikk», sa Trine Skei Grande. Og at kunstinstitusjonene er rom for demokratisk dannelse. Noe så friskt og på kornet: Hun forankret sin kulturpolitiske linje på elegant vis i grunnloven.

Kulturpolitikk handler om å legge til rette for kritikk, og er på så måte en øvelse i demokrati. Det handler om å gi rom for å utfordre, og å bli utfordret, uten at politikere involverer seg i hva som rører seg på scenen. Trine Skei Grande har hele veien vist raus forståelse for armlengdes avstand-prinsippet, ikke minst ved å korrigere sin egen sjef, Erna Solberg. Da statsministeren uttalte seg om kunstneriske grep i den omstridte teaterforestillingen «Ways of Seeing», forutsatte Trine Skei Grande at Erna Solberg var enig i det som står i kulturmeldingen hun selv la frem: At all kulturpolitikk har utgangspunkt i grunnlovens paragraf 100 om ytringsfrihet. Skei Grande bestod hver eneste prinsipielle prøve.

Endelig en kulturminister

Kunstnere og kulturarbeidere vil nesten alltid foretrekke en sosialdemokratisk kulturpolitisk linje. De rødgrønne tilbyr tross alt mer penger, en større pott fra statsbudsjettet, og dette til et sterkt statsstøtteavhengig kulturfelt. Arbeiderpartiet har for eksempel lenge hatt som mål å avsette en besnærende prosent av statsbudsjettet til kultur.

Det er raust og bra, men en prosent er i seg selv lite. Det er den øvrige økonomien som bestemmer hva dette er i kroner og øre. Trine Skei Grandes 0,88 prosent av statsbudsjettet til kultur endte i mer enn hva rødgrønn regjering kunne tilby med sin hele prosent noen år tidligere. Fordi det går bra med AS Norge på andre områder. Skei Grande argumenterte aldri slik, men evnet å sikre både solid pengesekk og konkrete tiltak for styrking av kreativ næring. Alt sammen tuftet på kvalitet, mangfold og tilgjengelighet.

De to kulturministrene før henne, Thorhild Widvey (2013-2015) og Linda Hofstad Helleland (2015-2018), begge to fra Høyre, virket heller opptatte av å fremme den allerede brede og kommersielle kulturen, musikken, idretten og moten. Sistnevnte evnet å svare «brunost og vafler» på spørsmål om hva norsk kultur er. Trine Skei Grande har derimot fremmet en kulturpolitikk som omfavner det enorme feltet som kulturen utgjør. Den smale billedkunsten, så vel som litteraturen. Hun så både kunstnerne, brukerne (publikum) og institusjonene.

Som sentrumspolitiker og ideologisk sosialliberalist, har Trine Skei Grande vært i opposisjon mot både høyre- og venstreside. Det er en slik kulturminister kulturfeltet bør ønske seg. God kunst- og kulturpolitikk bør ikke bare handle om sosiale verdier i form av å støtte de fattige kunstnerne og kulturarbeiderne. Dette virker det venstreorienterte kulturlivet å kreve, men god kunst- og kulturpolitikk handler også om liberale verdier gjennom å la kunstnere uttrykke seg fritt. Skei Grande forankret sin kulturpolitikk i denne moderate og sosialliberale ideologien, med en tolerant og empatisk politikk som har rom for begge deler.

Sofistikert og kunnskapsrik

Man kan bare spekulere i hva som har skjedd i kulissene. Både anonyme og offentlige kilder har uttalt at Skei Grande skal ha tilbudt Sveinung Rotevatn (V) og Abid Raja (V) statsrådposter mot at de ikke stilte som kandidater til å overta Skei Grandes posisjon som partileder. Ellers ville de ikke bli statsråd.

For meg høres dette ut som politikk. At dette presser Venstres desidert dyktigste retoriker og politiker til å måtte gå av, virker for meg minst like selvrettferdig, men fra annet hold.

Selv om avgjørelsen om avtropping kom etter beskyldninger om udemokratisk ledelse, er exiten beviset på det motsatte. Trine Skei Grande er demokratisk og går av på grunn av rettferdig prinsipp, ikke på grunn av feig pragmatikk.

Blågrønn regjering er sterkt svekket uten en så kompetent liberal støttespiller og sosialliberal utfordrer. Uroen vil heller ikke gi seg med Skei Grandes avtropping: Trolig er det partiet hun ledet som taper. Skei Grande gjorde tross alt historisk Venstre-ledelse med to påfølgende valg over sperregrensen.

Hun var ikke bare den best egnede Venstre-lederen. Som kulturminister satte Trine Skei Grande en ny standard. Hun blir vanskelig å erstatte.