William Shakespeares «Kong Lear» har blitt dramatisert av Det norske teatret under tittelen «Lear». Av mange regnes dette som et av dramatikerens viktigste bidrag til diktekunsten, og det er lett å forstå hvorfor. Det er en ambisiøs tragedie, som reflekterer rundt evige temaer som kjønn, stormannsgalskap og alderdom.
Ambisjonen ser ikke ut til å ha vært mindre fra regissør Tatu Hämäläinens side, som forsøksvis har prøvd å gjøre dette til et personlig hovedverk. Han trekker stykket inn i moderne tid, men ikke på en god måte. Kanskje har ideene blitt for mange, for selv om «Lear» byr på storslagne bilder og kreative løsninger, er stykket også usammenhengende, dårlig spilt og tidvis så vulgært at det går over i det parodiske.
Et post-modernistisk helvete
Vi møter et nedstrippet scenebilde, der den forræderske fargen gul møter en scene av falsk marmor. På denne scenen krever Lear (spilt av Håkon Ramstad) at døtrene hans skal meddele hvor høyt de elsker ham, og til gjengjeld skal han fordele kongeriket på de tre. Dette utvikler seg fort til en maktkamp, hvor det i tragediens ånd ender i et blodig utfall.
Det er storslagent og grelt på samme tid. Scenograf Chrisander Brun og kostymedesigner Tove Berglund har sammen malt frem et post-modernistisk tredje rike, som fascinerer oss fra første øyekast. Det norske teatret har flere ganger vist seg som byens beste teaterhus når det kommer til scenografi, og de skuffer heller ikke her. Det er et modig valg å gå for så smakløse rekvisitter for å fremme den mørke historien. Dette redder flere av oppsetningens kolossale mangler.
Forsøksvis tankevekkende
På sitt beste vekker Hämäläinens modernisering frem tanker rundt alderdom, drivhuseffekten og galskap, men han slår aldri opp noen lukkede dører. Han angriper tabuene gjennom enkle provokasjoner, og makter aldri å provosere, men ender heller opp med å irritere. Flere av mennene er spilt av kvinner, mens mannen til datteren Gonerill (spilt av Ane Dahl Torp), Albany, er spilt av Kaia Varjord. Det var ikke uvanlig i Shakespeare sin tid at kvinnene ble spilt av menn, men den type kjønnspolitikk er i dag utdatert, og dessuten her uinteressant løst.
Det er ikke bare tabuene han vil provosere med, men også gjennom teaterkunstens almenne regler. Skuespillerne bryter stadig karakter, og flere har ryggen vendt mot publikum. Dette er lett gjennomskuelig, og bidrar lite til stykkets fremtoning.
Dårlig spilt
Det er mye negativt å si om stykket. Det er masete, vulgært og overveldende i negativ forstand. Mye av dette skyldes Hämäläinens elendige instruksjoner. Ramstad får slitt seg ut i rollen som den aldrende kongen, men får ikke vist seg som mye til skuespiller. Spillestilen blir for monoton da han har blitt instruert til å skrike frem replikkene sine. Dette blir bare slitsomt for publikum. Det samme gjelder Nils Jørgen Kaalstad, som vanligvis er god, men også han sliter under vel så svak regi.
Det er trist at ikke flere utmerker seg med et så sterkt lag, med både Dahl Torp og Kaalstad på rollelisten. Men det er fortsatt én som løfter stykket opp. Kaia Varjord har en naturlig scenepersonlighet, og viser til en helt annen tilstedeværelse enn samtlige andre. Det er ikke første gang hun imponerer, og det blir tvilsomt siste.
Vulgært resultat
«Lear» ender i en blodig parodi, som blir vanskelig å ta seriøst. Det er trist å se en forestilling som dette, hvor det er lagt så mye arbeid og ressurser, ikke fungere. Ambisjonen er stor, men visjonen svak. Det hjelper ikke å provosere når budskapet er platt.
Hämäläinen sliter med å kontrollere ideene, og resultatet er mislykket. Annet enn en imponerende og smakløs estetikk, samt én god rolleprestasjon, er det lite å hente ut ifra «Lear».
Det som kunne blitt et hovedverk har endt i en vulgær farse, som ingen behøver å se.
