Mandag publiserte VG en grundig reportasje om den pågående rettssaken mot den voldtektstiltalte kulturprofilen. Gjennom drøyt 6.000 ord brettes det ut om miljøet rundt den tiltalte og de fornærmede, samt den rettslige prosessen gjennom aktoratets versus forsvarets heftigste argumenter.
For ja, her har form og farge mye å si. Som i mange andre overgrepssaker, har de stått ord mot ord.
I rettssal 207 på Oslo tinghus har de nettopp rundet av etter mer enn ni ukers hovedforhandling.
Tolv anmeldte tilfeller. Tre henlagte. Åtte voldtektsanmeldelser og én om seksuell omgang med en mindreårig venter dom innen seks uker.
Avskaffer gjerne rettsstaten
Saken byr på flere utfordrende problemstillinger rundt skyldkonstatering i saker hvor sviktende hukommelse og selvpåført rus er sentrale elementer. Men VGs artikkel, hærverket mot Subjekts redaksjonslokaler og debatten som har pågått siden, har vist at saken også reiser noen andre, svært ubehagelige spørsmål.
Kan et miljø – via trusler, vold og sjikane – øve innflytelse på norsk rettsvesen? Kan et miljø – via hærverk og utbredt sosial sanksjonering over tid – stilne moderate, nyanserende stemmer i norske medier?
Både retten og de uavhengige mediene må kunne utøve sine samfunnsfunksjoner uten tåkeleggende påvirkning utenfra. Men den kontraproduktive antivoldtektsmafiaen har motvirket dem. Ikke overraskende, har de tydd til aggressiv gatejustis mot de som ikke regelrett støtter dem i sin sosiale rettferdighetskrig.
Er du uenig i måten de gjør det på, er du ikke bare uenig i måten de gjør det på, du er imot dem og «pro voldtekt». Selv om dette er talentløs lesning av hva en faktisk står for, er saken så betent at de fleste virker å kjøpe de forlokkende ikke-argumentene.
Skolegårdens feministiske og årvåkne hipster ser også rødt mot de som ikke følger deres spilleregler, og samtidig avskaffer de gjerne rettsstatens viktigste prinsipper så snart de får mulighet til å vise sin wokeness i den finslipte historien om de hjelpesløse jentene mot den mektige mediemannen.
For deg som enda ikke ser problemstillingen: Slik påvirker de aggressive godhetspøserene skyldspørsmålet helt enkelt ved å oppføre seg truende mot de vitnene og kildene som skulle uttale seg annerledes enn dem om saken i avhør, vitnemål og presse.
Mine beste venner
For ordens skyld, og først som sist: Undertegnede har vært nær venn av flere av de involverte, inkludert tiltalte. Jeg var bestevenn med fem av de tolv som først anmeldte, til litt forskjellige tider. Den sjette så jeg daglig i en periode på omtrent et år. Den tiltalte har jeg sett på som en slags mentor. Da jeg satt i vitneboksen for snaut to måneder siden og ble spurt om min relasjon til de ansiktene som dukket opp på skjermen, vippet jeg mellom «kjenner» og «gjenkjenner» på resten av de fornærmede, unntatt to, som jeg ikke gjenkjente.
Med andre ord: Majoriteten av dem kjenner jeg i gjennomsnitt ganske godt. Rettere sagt: Kjente.
Der jeg fortsatt har hatt noe kontakt med den tiltalte de siste fem årene, har jeg nesten ikke det med de fornærmede. Dersom saken har blitt tema i samtaler mellom kulturprofilen og meg, har han gjerne sagt at han ikke vil snakke om saken, fordi jeg er vitne, og fordi han ikke ønsker å påvirke hva jeg husker. Med de fornærmede har jeg i noen tilfeller hatt litt kontakt, enten profesjonelt, eller overfladisk.
Trusler, hærverk, sjikane og vold har vært hverdagskost for den tiltalte siden mine to daværende bestevenninner leverte inn hver sin anmeldelse sommeren 2015. Lenge før påtalemyndigheten tok ut tiltale, og lenge før politiet hadde innkalt sentrale vitner. Enkle sjeler kunne nå lene seg på at kulturprofilen «er en voldtektsmann». Stilte du spørsmål ved om det ikke var litt vel tidlig å konkludere, ble du raskt stemplet som en «voldtektssympatisør». I starten var vi flere. Nå er det nesten ingen av oss igjen.
Hold med jentene eller hold kjeft
Det er ikke så rart.
Mange vil ha det til at jeg er en illojal venn som ikke «backet» mine to bestevenninner da de først anmeldte. Men dersom jeg skulle gjort det, så krevde det også av meg å skulle lyve i avhør, vitnemål og presse. Det kunne jeg ikke gjøre. Og enda verre: Jeg hadde ikke engang lyst.
For å starte helt ytterst: Noen mener jeg burde støttet dem bare fordi de er jenter og har med en «mektig» mann å gjøre. For det første så er dette en dårlig beskrivelse som ikke gjenspeiler relasjonen dem i mellom. Videre: I en verden hvor identitetspolitikken utgjør en faktisk trussel for det frie ordskiftet, er det blitt ekstra viktig å ikke la det gå automatikk i konklusjonene.
De har helt sikkert rett i å mene at jeg er kaldere enn de fleste – anklager lever jeg helt fint med.
«Eksperter» hevder på sin side at kvinner nesten alltid snakker sant om voldtekt. Det er et farlig upresist ikke-argument som ikke bør skyte noen mann av hesten i det norske rettsvesenet.
Det er uansett ikke min hensikt eller rolle å behandle skyldspørsmålet. Jeg ser frem til rettens konklusjon. Det jeg derimot betrakter som min plikt å rette fokus mot, er den hatske gatejustisen som har fulgt saken fra dag én. Den vet jeg en hel del om, og der noen spør meg hvorfor jeg «oppmerksomhetssykt skal ut i media og eie denne historien», får mitt n-te argument være at ingen andre våger å gjøre det.
Gatejustisen har ikke bare rammet meg og nære vennerelasjoner. Den har antakelig også rammet etterforskningen og rettssaken. Uavhengig av utfall: Blir dommen feil, bør noen av disse aggressive godhetsposørene ta seg en titt i speilet. Det er stor sannsynlighet for at feilen vil ligge der.
Med unntak av det frivillige dop-inntaket, som ikke er større eller «verre» enn på de fleste andre nachspiel som deler av miljøet vårt – og andre miljøer, ærlig talt – vanker eller vanket i, så er det eneste jeg har sett av kriminelle tilfeller rundt kulturprofilen alvorlig gatejustis mot nettopp den tiltalte og de som ikke tok avstand fra ham.
Anklager ikke, utelukker ikke
Hele veien har moralistene forsøkt å konkludere for andre enn seg selv, gjennom ryktespredning, truende oppførsel og verre. Heldigvis klarer jeg fint å gjøre meg opp mine egne meninger. De stopper like før skyldspørsmålet som jeg ikke har grunnlag for å avgjøre, og det til tross for mitt nærvær.
Jeg har vært en del av miljøet rundt kulturprofilen i snart ti år, og i selskap og nachspiel i denne leiligheten godt over 100 ganger. Kanskje nærmere 200. Jeg overnattet også i samme hus da en av de angivelige voldtektene skal ha funnet sted, og var på nachspiel (med kanskje 20 andre) da MDMA angivelig ble «dyttet ned» i en 15-åring.
Men har jeg sett voldtekt? Nei. Kan jeg da anklage ham for voldtekt? Nei. Utelukker jeg det da? Nei.
Sånn går det faktisk an å tenke. Men det virker dessverre ikke å være så normalt. Og der mange finner det høyst provoserende at folk ikke velger side, har jeg funnet det temmelig ubegripelig at noen i stedet velger å svare «ja» på et av de to siste spørsmålene, og dét basert på rykter.
Mange baserer nemlig sin konklusjon i et alvorlig skyldspørsmål på rene rykter og støtter oppunder å ta loven i egne hender på dette grunnlaget. Så har du jo selvfølgelig de som baserer konklusjonene sine på noe langt bedre, selv om jeg ikke synes det er godt nok: De konkluderer personlig i skyldspørsmålet, fordi anklagen kommer fra en nær venninne, og velger å tro på henne. Lojalitet kan i så fall være en grei etisk vurdering, og jeg har respekt for de som velger å gjøre det, så lenge de ikke tyr til egne sanksjoneringer av den anklagde.
Jeg snakker om de som tror han er skyldig, men som ikke tar loven i egne hender av den grunn. Mange av de fornærmede, og vennene deres, befinner seg her. De har min fulle støtte.
Derfor kaller jeg meg nøytral
Likevel, så konkluderer jeg litt annerledes i min egne vurdering. Og jeg vil jo gjerne legitimere denne ved å minne meg selv på hvor mangefasettert inntrykket mitt av de menneskene jeg kjenner i denne saken er, og hvor sentral min posisjon i miljøet har vært. Også litt med bakgrunn i hvor jeg var da voldtektene skal ha funnet sted, om ikke morgenen etter.
For meg har det vært viktigere å være sannferdig, enn å være en god venn. Og jeg har nok skuffet både kulturprofilen og flere av de fornærmede i både avhør, vitnemål og presse.
Jeg var god venn med både den tiltalte og de fornærmede, og tok ikke stilling til skyldspørsmålet av nevnte grunner: Fordi jeg ikke har sett voldtekt, og fordi jeg verken kunne anklage eller utelukke dette. Derimot har jeg uttalt meg så sannferdig som mulig i avhør, vitnemål og media – og innlevert tekstmeldinger, minner og mer som har bidratt til etterforskningen. For meg har det vært det eneste riktige å gjøre. De som lar følelsene overstyre, kaller mine innleveringer av tekstmeldinger til en pågående etterforskningssak for å så tvil i jentenes forklaringer. For en kortslutning.
Vi har et transparent og demokratisk rettssystem med kompetente etterforskere som har brukt enorme ressurser på denne saken. De skråsikre meningene er velkomne, men langt ifra nok til å dømme en så kompleks sak. Og i en så kompleks sak, er det viktig at informasjonen som fremkommer er avgitt så nøytralt som mulig. Derfor bruker både politiet og domstolen metoder for å nøytralisere svarene til et vitne.
For eksempel så må du svare på spørsmål som forsvaret, domstolen og aktoratet stiller deg, uten at de byr på konteksten, så du ikke engang vet hva du svarer på. De spør deg for eksempel om du husker hvilket år den tiltalte fikk seg nytt glassbord. Så svarer du at du lett kan finne det frem ved å grave litt i bildemappen din. Der viser det seg at det bordet kom i 2013, og at det ikke kan stemme at en av de angivelig fornærmede dytter kulturprofilen vekk slik at han slår hodet i dette glassbordet i 2011. Slik bidrar du kanskje til henleggelse av en sak uten å vite det selv.
Jeg har også tilstrebet nøytralitet i forklaringene mine, helt enkelt ved å vitne for å gi retten opplysninger og informasjon som bidrag til en rettferdig rettergang – ikke for å støtte en side. Det sistnevnte er, spør du meg, skammelig. Du kan være en god venn, men på den andre siden bør ikke den fornærmede vennen kreve av deg å skulle lyve i en etterforskningssak. I alle fall så bør ikke kjæresten til den fornærmede vennen din true deg til det.
Så snart du tar stilling til skyldspørsmålet, basert på dine egne meninger, eller ytre påvirkning, så er du ikke lenger nøytral. Da er du partisk.
Torggata tingrett
Det handler ikke om hvem jeg var best venn med. Da hadde jeg vært på de fornærmedes side, når jeg derimot har valgt å være nøytral. Hadde dette handlet om oppmerksomhet, så hadde det vel vært en merkelig sak å skulle ønske seg oppmerksomhet for.
Jeg har ikke valgt å bli uvenn med noen, jeg har heller ikke snudd ryggen til vennene som fortalte meg om den angivelige voldtekten. Men jeg opplevde det umiddelbart som et ultimatum, før jeg halvannet år etter de første anmeldelsene fikk ultimatumet sort på hvitt.
Underveis dukket det opp truende meldinger på Instagram, hvor jeg ble bedt om å velge side. Dette av kjæresten til en av de fornærmede. For hvis ikke, kunne jeg forvente det verste. Dette er aktiv vitnespåvirkning under en pågående etterforskning. Ikke akkurat heldig for de fornærmedes sak.
En annen gang så hadde jeg fått en ny følger på Instagram, med et brukernavn og en brukerbiografi som identifiserte den tiltalte og hang ham ut med en hatkampanje som forhåndsdømte ham. Etter hvordan jeg husker det, rakk de å følge flere hundre personer, før profilen ble rapportert og slettet.
For en journaliststudent som nettopp hadde innlevert eksamensoppgave om generell identifikasjon av anklagde/siktede/tiltalte/dømte i media, var dette drøy kost.
I en tid der alle har blitt publisister, delte jeg gjerne litt presseetisk pensum med de som ønsket å straffe kulturprofilen ved å henge ham ut ved navn og bilde i sosiale medier. Med ny presseetisk frisyre talte jeg om eksempler på identifiserte kriminelle som opplevde identifikasjonen som en langt større straff enn selve dommen. Hvem er vi, om så media eller venner av fornærmede, til å sanksjonere folk etter egen evne og vilje?
Denne kampen tok jeg sannelig også fordi folk rundt kulturprofilen hadde tatt livene sine i samme periode.
Tagging i klartekst
Tagging har også vært en helt sentral del av den gatejuridiske krigen. Som noen kanskje har fått med seg, så har jeg selv sittet på glattcelle for tagging. Ikke mitt stolteste øyeblikk, men jeg har betalt boten. Det var dessuten en tagg som ikke oppfordret til vold eller mord.
Denne derimot, som har vært gjentatt flere steder: «Drep XXX XXX».
Eller denne, som ble påført Torshovparken midt under hovedforhandlingen: «XXX XXX, MÅTTE STATEN TA DEG! ELLERS GJØR JEG DET!».
Det er snakk om relativt store, identifiserende tags i klartekst på offentlige plasser.
De som står bak, har fått fritt spillerom. Det er jo ikke det minste rart, når det verste venter enhver som viser den minste sympati for ikke bare kulturprofilen, men en moderat holdning til rettferdig rettergang.
Derfor uttaler jeg meg
Derfor er det blitt desto viktigere at noen offentlig tar standpunkt. Ikke for eller mot domsfellelse i den konkrete saken, men for at det faktisk ikke er vår sak å avgjøre om kulturprofilen er skyldig eller ikke. Til det har vi egne institusjoner, arbeidet frem gjennom, ja, årtusener. At privilegert norsk ungdom vil tilbake til høygaflenes tid, er nesten ubegripelig.
Du ser det på Jodel, nettets kloakksystem, hvordan enkle sjeler uten navn og ansikt sprer falske rykter. I en av de etter hvert kanskje 100 trådene, med totalt kanskje tusen kommentarer, spør en anonym bruker om hvem «som er på side med kulturprofilen».
Basert på opplistingen av navn som fremkommer her (kan telles på en hånd) skal vedkommende nemlig ta avstand fra disse.
En av de nevnte personene på denne svartelisten har måttet jobbe aktivt for å fortelle folk at vedkommende har blitt listet opp ved en misforståelse. Det medfører heller ikke riktighet at undertegnede «er på side med» kulturprofilen. Jeg støtter ham nok indirekte i kampen mot gatejustisen. Å ikke evne å se forskjell på dette og å «støtte voldtekt», «være medskyldig i voldtekt» eller «tar side med en voldtektsmann» er helt banalt.
Denne kampanjen har hatt til hensikt å svekke både kulturprofilen og de rundt ham, og har bidratt til å gjøre det vanskeligere å fortelle sannheten, hvis den skulle kunne tas til inntekt for kulturprofilen. Det er ikke dermed sagt at denne kampanjen må tas på de fornærmedes regning, og det går heller ikke alltid an å snakke om dem som gruppe.
Likevel burde det være oppsiktsvekkende når kjæreste til fornærmet bruker trusler for å skremme eller påvirke mistenkte før politiavhør. Eller når eksen til fornærmet bruker vold før eksen (og venninnen) anmelder. Eller når søster til henlagt fornærmet bruker hatkampanje på sosiale medier hvor hun identifiserer den tiltalte, og også skriver at de som er Facebook-venn med ham ikke lenger er hennes venn. Også dette før anklage er fremmet, og ustoppelig siden, senest med et alvorlig tilfelle lørdag 18. april.
Kontraproduktive «helter»
Jeg vet ikke hvem dette skulle tjene. Og at det enda ikke har stoppet, er for meg et mysterium. Må jeg si det? At denne typen gatejustis svekker de fornærmedes sak.
Halvannet år etter de første anmeldelsene, kommer meldingen fra en venn som utgjorde det fjerde hodet i firkløveret (sammen med to fornærmede og meg).
«Etter at dine tidligere venner YYY og ZZZ anmeldte [XXX] for over ett år siden, har det kommet inn flere anmeldelser enn man kan telle på en hånd, og det er veldig mange som ikke har anmeldt. Går mye rykter rundt, og man hører navn, og flere av de som har dukket opp er jenter som er/har vært dine venner og hvor du har vært med på å føre de[m] sammen.»
Videre:
«Voldtekt og seksuell utnytting er ikke greit. Nå er det på tide at du tar et standpunkt og holder deg unna, hvis ikke er du fra nå av bevisst på det og dermed en del av det.»
Samme fyren sendte ut et bilde av undertegnede rundt i miljøet, hvor det stod noe på linje med «Danby Choi støtter voldtekt».
Nei, hedersmann. Ingen av oss støtter voldtekt. Han støtter derimot oppunder farlige forenklinger som har til hensikt å gruslegge et stort sosialt miljø med alvorlige anklager og annet polarisert oppgulp fra skyttergraven sin. Denne fyren var bare en av flere som bedrev en kampanje for å svekke et vitne oppi en pågående etterforskning. Sosialt jobbet han for å assosiere et vitne som ikke kunne ta stilling til skyldspørsmålet med medskyldighet i voldtekt. Hvem han skulle tjene med det, tror jeg ikke engang han visste. For stort mer uryddig blir det bare ikke.
Privatsak med stor offentlig interesse
Dagen var endelig kommet: 27. februar vitnet jeg i saken som hadde opptatt store deler av mitt personlige liv de siste fem årene – siden de første anmeldelsene kom inn i 2015.
Dommerne må avgjøre om det finnes fellende bevis, trolig basert på indisier i gråsoner. I vitneboksen forteller man gjerne om hvordan man oppførte seg på den tiden, og lurer samtidig på om retten virkelig skal dømme noen basert på moral. Det tror jeg bare ikke. Heldigvis, for både fornærmede og tiltalte.
Det ble ikke til å unngå at gatejustisen også ble tema for vitnemålet. På spørsmål om hvorfor en serie kvinner skulle anmelde en mann for overgrep, hvis han er uskyldig, svarte jeg som i VG: Mange vil nok umiddelbart tenke at det ikke kan ryke så mye, hvis det ikke brenner noe sted. Men da hjelper det ikke å prøve å slukke bålet med bensin.
Ja, jeg dodget spørsmålet. Ikke spør meg om skyld i voldtekter jeg ikke kan bekrefte. Jeg kan fremlegge informasjon, og det mest kriminelle som jeg vet har foregått i denne saken, er aggressiv gatejustis.
Konflikten har oppstått mellom de fornærmede (som utvidet gruppe) og meg. Det ser bra ut i en fortelling hvor jeg ilegges vonde intensjoner for å fullføre antagonisten «mektig voldtektssupporter». Men i og med at kulturprofilen har vært temmelig taus, har du ikke hørt noe om hvordan han, eller forsvaret, også er uenige i noen av mine beskrivelser.
Sånn er det. Jeg taler ingen andres enn min egen tilstrebet nøytrale sak, selv om majoriteten ikke virker å kjøpe dette. #Metoo går først. Men for meg er dette langt ifra en politisk sak; det er en privatsak med stor offentlig interesse. Viktigst for meg har vært å være ærlig, saklig og redelig – ikke varm, feminist og lojal.
Innebærer det å «så tvil» i forklaringene til de fornærmede? Javel. Da vil du kanskje bli overrasket over at rettsvesenet vårt, de som skal dømme denne saken, baserer seg på nettopp tvil – tvil for den anklagde – og med god grunn.
Sakene skal dømmes hver for seg, og det er ikke alle sakene jeg kan eller vil uttale meg om. Og jeg har i utgangspunktet ingen pågående sak mot de fornærmede, verken enkelte eller som gruppe. Jeg har bare ikke tatt deres side.
Kampanjen er ikke over
Etter at jeg selv gikk offentlig i saken mandag, var inngangspartiet som ønsker velkommen til Subjekt blitt tagget ned, og omdøpt til «voldtekt». Etter at jeg la ut et bilde av hærverket, har debatten gått friskt på min egen Facebook-vegg.
Blant den klare majoriteten, som virker å ville uskyldiggjøre taggen, frakoble den helt fra rettssaken, påstå at det var jeg selv som gjorde det, påstå at bildet er manipulert og betro alle mulige konspirasjonsteorier, finnes det få som har vist sin støtte.
Kampanjen som har foregått mot både kulturprofilen og moderate stemmer rundt ham, er ikke uskyldig. I det store bildet er jeg trygg på å kalle gatejustisen som har foregått de siste fem årene for en kampanje som har hatt til hensikt å svekke både vitner og kilder, og å påvirke vitnemål og offentlige uttalelser.
Det har jeg selv fått kjenne på, men enda verre: Sett folk ta hensyn til, i sine egne uttalelser om saken.
Denne kampanjen må ikke helt enkelt forveksles med en annen kampanje; den som begynte med de første politianmeldelsene i 2015. De har ikke alltid med hverandre å gjøre. For meg er det likevel viktigere å belyse oppgjøret som har skjedd utenfor rettssal 207.
Selv om den på langt nær konkluderer i skyldspørsmålet, kan VG-reportasjen som blant annet legger frem tekstmeldinger til undertegnede belyse hva slags vervekampanje dette var snakk om, og «by show, don’t tell». Jeg kaller måten mine to daværende bestevenninner gjorde det på for problematisk.
Den siste taggen over egen inngangsport er – uavhengig av hvem og hvem-ets hvorfor – et angrep på liberale, demokratiske verdier, hvor også minoritetene må kunne mene og uttale seg fritt, særlig i avhøret, vitnemålet og pressen. Derfor politianmelder jeg taggingen.
Hvis vitner i pågående etterforskningssaker eller kilder i mediene ikke kan uttale seg fritt, i frykt for sosiale sanksjoner fra en selvoppnevnt folkedomstol, vil moralistene definere sannheten. Det har de historisk sett vist seg svært dårlig egnet til å gjøre, og om de gis fritt spillerom, vil de nok en gang kunne føre oss i retning av en virkelighet de færreste av oss vil leve i.
