Grafiker Søssa Magnus har skapt en utstilling med hverdagslige og nære portretter som reflekterer tilbake til normal hverdag. Utstillingen består riktignok utelukkende av lengtende hunder som stirrer hypnotiserende på betrakteren. Den er en av mange utstillinger som var ment til å åpne tidligere, men med tanke på omstendighetene har åpningen blitt utsatt. Nå fremstår den som et fristed fra verden.
Galleriet befinner seg i bryggerekka i Trondheim, i et eldre bygg med lune trevegger og lav takhøyde. Dette gir en varm atmosfære til tross for enkelte hvite vegger. Besøkende kan til og med ta en titt ned trappa mot galleriets kjøkkenkrok, og det hele oppleves som direkte hjemmekoselig sammenlignet med en rekke andre sterile gallerirom. Lokalet passer altså perfekt til å huse Magnus sine hunder.
Grafisk eksperimentering forhindrer ensformighet
Bildene som pryder veggene er hovedsakelig i svart-hvitt med enkelte innslag av duse farger. Unntaket er noen få mindre trykk, og en får inntrykk av at disse er litt eldre.
Magnus har lang fartstid som grafiker, og etter mange år med eksperimentering ser hun ut til å ha lagt sin elsk på plexitrykk. Teknikken gir et mykere uttrykk enn kobbersnitt eller linoleumstrykk. Hundebildene i utstillingen har en opphakket og ujevn strek som passer svært godt til motivene, og ved å pusse på plexiglasset har Magnus skapt skygger og graderinger i hundepelsen. Skyggene minner om utvisket tørrpastell, og dette mykner opp uttrykket ytterligere. Teknikken gir motiver som i utgangspunktet er enkle og minimalistiske en ekstra dybde og taktilitet.
Stilen til Magnus har noe tegneseriaktig over seg, men enhver som har tilbrakt tid med hunder vil kunne kjenne igjen det særegne kroppsspråket i bildene. Verket «Kry» er et av de første vi møter like ved inngangspartiet. Det viser en hund med lys, krusete pels, som holder en pinne i munnen. Han retter oppmerksomheten mot oss med små, nesten hule øyne og oppsperrede ører. Bittet over pinnen skaper en klønete grimase, og det er på ingen måter et flatterende portrett, men har mye sjarm.
En åpenbar forkjærlighet for hunder
Utstillingens mest unike trekk er definitivt at det er en ren hundeutstilling. Er det et salgstriks fordi hun vet at 50 prosent av befolkningen elsker hunder? Kanskje.
Til tross for at alle motivene er i samme sjanger, oppleves ikke utstillingen som ensformig. En kan gå rundt lenge og betrakte variasjoner i ansiktsuttrykk, kroppsspråk og subtile mønster på pels. Bildene inneholder både personlighet og liv, og det gjør at de blir sjarmerende heller enn simple.
Kunstneren begynte med dyreportretter lenge før det ble populært på Pinterest. I et intervju med Fineart har Magnus forklart sin forkjærlighet for hundemotiver. Hun hadde en engstelig hund som alltid satt og ventet på henne i bilen med lengtende blikk – øynene formet to store kuler. Magnus skaper nå mange ventende hunder med hypnotiserende kuleøyne. Det er noe med hundens lengsel etter samvær som fanger folk. De siste ukene med isolasjon gjør det lett å kjenne seg igjen i Magnus sine hunder.
Et etterlengtet pusterom
For mange er Magnus en kunstner som passer best til å forbedre innemiljøet i stuer rundt omkring i Trondheim. En utstilling som kun består av hundebilder er ikke noe som oppfordrer til kritisk tenkning i stor grad, utover en refleksjon over om man skal skaffe seg kjæledyr. Dette betyr ikke at kunsten ikke passer inn i et galleri, men at kunstens hovedmål er noe så uvanlig som å bringe humor og glede til betraktere.
Utstillingen er enkel uten å bli kjedelig, og motivene viser helt alminnelige hunder. Det er hunder vi både kjenner igjen og kjenner oss igjen i. Resultatet er muntert og sårt, og rent tilfeldig har utstillingen blitt nettopp det pusterommet mange trenger akkurat nå.
