– De er jo mer enn det bildet vi får servert gjennom nyhetene. De er ikke bare flyktninger, men mennesker med erfaringer og kunnskap, sier billedkunstner Hilde Honerud (42).
De siste to årene har hun jobbet med et større prosjekt, etter flere opphold ved den greske flyktningleiren Moria på øya Lesvos. Her har hun fulgt flyktninger og migranter som driver med idrett gjennom organisasjonen Yoga and Sports for Refugees (YSFR.)
– Tiltaket oppsto under den humanitære krisen i Middelhavet. Organisasjonen bruker idrett for å hjelpe folk å finne verdighet og mening, og den mentale og fysiske styrken som kreves for å gjennomgå monotonien, frustrasjonen og stagnasjonen i deres nåværende situasjon, sier hun.
Nå er hun aktuell med utstillingen «The Contrast Between the Photographed Moment and All Others» på Bærum kunsthall, som åpner 7. mai. Her vises fotografier tatt under oppholdet.
Rad av tragedier
For Honerud har det vært viktig å komme så nært flyktningenes hverdag som mulig. Ved å vektlegge det hverdagslige, håper hun å skape en nærhet til flyktningene.
– Vi ser så mange voldsomme bilder, men vi orker ikke ta inn alt. Jeg tenker det er viktig å møte folk i «øyehøyde», sier hun.
Kunstneren er likevel bekymret over det ikke helt hverdagslige, sett fra vårt ståsted:
– Moria-leiren er mest sannsynlig Europas verste flyktningeleir. Den er dimensjonert for 2.800 mennesker, men huser nå over 20.000, sier hun.
De siste månedene har leiren vært utsatt for en rekke tragedier, kan hun fortelle om videre:
– Skoler for flyktninger er blitt satt fyr på, og forrige uke ble det lille legevaktskuret utenfor Moria satt fyr på og brent ned.
– Svært få får forlate leiren, og det er mange store slåsskamper. Samtidig som verden forberedte seg på Covid-19, var Moria uten nevneverdige sanitærforhold eller vann.
Det store i det nære
Det var under bachelorstudiene ved Napier University i Edinburgh på tidlig 2000-tallet at Honerud først bestemte seg for at det var kunsten hun ville jobbe med.
– Jeg bare elsket måten en kunne snu, vri og vende på det fotografiske språket. Gitte former som journalistikk, portrettfotografi eller reklame kjedet meg fort, og kjeder meg fortsatt, sier hun, og forteller at selv om arbeidene i Moria-utstillingen ligger tett på en journalistisk, dokumentarisk stil, så er motivene langt unna det klassiske «katastrofefotografiet».
Etter oppholdet i Edinburgh, fortsatte hun kunstutdannelsen sin ved Kunstakademiet i Oslo. Siden uteksaminseringen i 2010, har hun arbeidet som billedkunstner, gjennom medier som fotografi, skulptur, installasjoner og publikasjoner.
– Jeg er opptatt av forholdet mellom form og innhold, eller snarere gapet mellom hva som er synlig og det som blir fortalt. Kan det funderende, det politiske og det ordinære knyttes sammen til én fortelling? Jeg ønsker å undersøke hvordan prekære politiske og sosiale forhold nedfeller seg i det hverdagslige og ordinære gjennom en formal tilnærming, sier hun.
Bildeflommens effekt
Honerud tror at det i en tid hvor det finnes bilder overalt, og hvor katastrofale hendelser blir alminneliggjort gjennom mediene, er viktig å spørre hvordan vi kan kommunisere om alvorlige hendelser gjennom bilder.
– Jeg lurer på om en slik inflasjon i nyhetsbilder med dramatiske virkemidler kan skape distanse, eller kanskje en nummenhet, mer enn et engasjement.
Hun tror bildet fort blir mer et objekt enn en meningsbærer:
– I mine verk undersøker jeg hvor langt jeg kan gå med form i bildene, hvor langt unna jeg kan gå fra det dokumentariske, der det i første øyekast kanskje ikke ser ut som jeg forteller om noe annet enn estetikk.
– Det handler altså om hva som oppstår mellom verkene og betrakteren, samtidig som verket har en relasjon til en akutt virkelighet, sier hun.
Honerud forteller videre at bildene hennes også befinner seg i en virkelighet der de blir sett i sammenheng med kommersielle bilder:
– De står i en sammenheng der folk har sett andre bilder, særlig fra nyheter, og det har betydning for hvordan bildene blir sett og forstått. Og dette er jo ikke tilfeldig, for disse bildene kunne ikke stått like sterkt uten forståelsen de fleste har om flyktninger på Lesvos, det være seg overfylte båter eller kummerlige sanitærforhold.
