Mikroskop og satellitt: Kunsthall Trondheims to separate utstillinger fremmer en felles refleksjon over hvordan vår menneskelige forståelse av verden i stor grad skapes av bilder som moderne teknologi produserer, skriver Subjekts anmelder. Detalj fra Jenna Sutelas verk «I Magma» fra 2019. (Foto: Aage A. Mikalsen/Kunsthall Trondheim.)
Teknologisk kunst

Man skal ikke se bort ifra at Kunsthall Trondheim blir ledende innen feltet mellom kunst og teknologi

Kunsthall Trondheim skal fostre samarbeid mellom kunst- og teknologiscenen. Med sine to nye utstillinger viser de seg å være godt egnet for nettopp det, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Utstillingene «No no nse nse» og «Making of Earths» står fram til 3. mai på Kunsthall Trondheim.

Med forskjellige visuelle uttrykk og strategier, fremmer Kunsthall Trondheims to separate utstillinger en felles refleksjon over hvordan vår menneskelige forståelse av verden – og vår rolle i den – i stor grad skapes av bilder som moderne teknologi produserer. Fra vår innsikt i bakterier på cellenivå, under et mikroskop, til vår forståelse av klima, geografi og geologi gjennom satellittbilder.

De to utstillingene, «No no nse nse» av kunstneren Jenna Sutela og «Making of Earths» av duoen Geocinema, er kuratert av direktør Stefanie Hessler, sammen med assisterende kurator Katrine Elise Pedersen. Med nesten umerkelige, men særs effektive kuratoriske grep, lykkes de og kunsthallen i å fremheve knutepunkter i vår forståelse av en global og sammensatt verden.

Sammen reflekterer de også Kunsthallens nyartikulerte ambisjon om å fremme samarbeid mellom kunst og teknologi, dette uten å bekrefte eksisterende myter om fremskritt som understøtter fortsettelsen av en destruktiv global kapitalisme og et uregulert, svært hierarkisk informasjonssamfunn.

Hvis man leser disse to utstillingene som en opptakt til institusjonens videre program, så skal man ikke se bort ifra at Kunsthall Trondheim under Hesslers ledelse kan bli definerende for dette feltet i årene framover.

Kunst og teknologi: Utvalgte videoer fra Jenna Sutela sin utstilling og en podkast med kunstneren er tilgjengelig via Kunsthall Trondheims nettsider. Installasjonsbilde fra «No no nse nse» (Foto: Aage A. Mikalsen/Kunsthall Trondheim.)

Jeget i magma

«No no nse nse» er Jenna Sutelas første soloutstilling i en større kunstinstitusjon. Sutelas kunst omhandler en billed(verden) på mikronivå. I den er bakteriefloraer, intelligente slimsopper og maskinlæring ikke bare komponenter hun ønsker å portrettere spekulativt, men det faktiske materie i kunstobjektene som møter oss.

Førsteinntrykket av utstillingsrommet er et noe repetetiv uttrykk, med de samme glasstøpte magma-fylte hodene på sokler, eksperimentelle foto-trykk og videoprojeksjoner med abstrakte og tronende lydlandskap. Men når man forstår at Sutela på mange måter er en forsker og at gallerirommet er hennes laboratorium, med alle de forskjellige «celleprøvene» tilgjengelig for besøkende, fremstår gjentagelsen som logisk. Ingen av magma-hodene er like, da den kjemiske «informasjonen» inne i dem er ulike, og til daglig vil påvirkes av temperatur, lys og andre klimatiske faktorer.

Som mennesker i grunn.

Utstillingen akkompagneres av en app, «I Magma», som gjennom «augmented reality» (bruk av mobiltelefonens kamera og overlagt 3D-animasjon) aktiverer magma-hodenes kapasitet som kunstig intelligens ved å sende brukerens mobil korte, filosofiske fraser.

Hvordan min mobiltelefon, en intelligent slimsopp, og et magma-fylt glass-hode henger sammen rent teknisk er vanskelig å forstå, men det er likevel fascinerende hvordan Sutelas kunst illustrerer hvordan informasjon i dagens samfunn ved hjelp av teknologi kan reise og oversettes på få sekunder av sanseapparatet til en slimsopp og til et skjermbilde på en mobiltelefon.

Om etikk: Stillbilde fra «Framing Territories» av Geocinema fra 2019. © Geocinema.

Informasjonens etiske reise

Spørsmålet om informasjonens reise og dens etiske ringvirkninger tas opp på makronivå og forsterkes i utstillingen «Making of Earths». Duoen Geocinema (bestående av filmskaper Solveig Suess og kunsthistoriker Asia Bazdyrieva) sine filmer omhandler den utrolige reisen som informasjon og data gjennomgår i dagens globale informasjonsnettverk. Den problematiserer hvordan denne informasjonsteknologien på et moralsk og etisk nivå har ført til at vi nå står i, eller overfor (de lærde strides), den antropocene eraen, der jorden og dens artsliv er permanent forandret av menneskehetens teknologiske og teknokratiske dominans.

I forlengelse av den overordnede kuratoriske tilnærmingen til den moderne definisjonen av fremskritt, påpeker Geocinemas prosjekt hvordan vår stadig økende kapasitet til å innsamle og analysere data i det 21. århundre i stor grad fortsetter å bli brukt til å styrke eksisterende kapitalistiske og nasjonalistiske strukturer og hierarkier, fremfor å forstyrre dem.

Stiller kritiske spørsmål: – Filmen «Footnotes to the making of earths» tar opp sentrale etiske spørsmål om en verden hvor stormakter som Kina har den økonomiske og politiske kapasiteten til å samle inn mengder med data, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Aage A. Mikalsen/Kunsthall Trondheim.)

Stormakten

Geocinema-utstillingen består av mange videoelementer på loop, komplementert av et lesehjørne, som gir rommet som helhet en slags tilstedeværelse – følelsen av at Geocinema selv nettopp har forlatt rommet, og at man opptrer i rommet som en forlengelse av dem.

Det sentrale verket i rommet er filmen «Footnotes to the making of earths», som varer i om lag 20 minutter. Man følger her flere unavngitte forskere og politikere i Kina og Sørøst-Asia som samlet forteller om prosjektet «Digital Belt and Road Initiative», et prosjekt hvor man under Kinas ledelse i praksis gjenbygger Silkeveien, en av verdenshistoriens mest definerende handelsruter, for en digital samtid.

På kort tid tar filmen opp sentrale etiske spørsmål om en verden hvor stormakter som Kina har den økonomiske og politiske kapasiteten til å samle inn og bygge ut ubegrensede mengder med data og digital infrastruktur. Som en stemme i filmen påpeker, til tross for at Kina portretterer prosjektet som en veldedig utbygging av digital infrastruktur for verre stilte land, er det både en svært lukrativ businessmodell og et ekstrem skjevt maktforhold når én nasjonalstat kan selge en annen datainformasjon om deres egne værsystem, infrastruktur, bebyggelse og befolkning.

Installasjonsbilde fra Jenna Sutelas utstilling «No no nse nse» på Kunsthall Trondheim. (Foto: Aage A. Mikalsen/Kunsthall Trondheim.)

Kunsten å se

Tilbake i Oslo på kvinnedagen 8. mars hører man i en appell at «skillet mellom kultur og natur» er et kunstig et, en filosofisk tilnærming til naturen som historisk har blitt brukt for å rettferdiggjøre å skille urfolk fra sin rett til landeierskap og som et argument for kapitalistisk drift og kolonisering. Med den siste tidens globale utvikling av og respons til Covid 19-pandemien, fremstår Geocinemas inklusjon av det kinesiske digitale overvåknings-samfunnet og problemstillingene de anvender det til å utforske nesten som klarsynt.

Både Sutelas og Geocinemas utstillinger preges av kuratoriske grep som utviser en genuin forståelse av og interesse for de vitenskapelige og politiske problemstillingene og materialene kunstnerskapene anvender. Selv om Geocinema fremstår som mer utpreget politisk enn Sutela, så komplementerer de hverandre i en diskusjon om hvordan det moderne menneskets forståelse av verden og oss selv har blitt unektelig forandret av vår evne til å «se» med teknologiske og digitale hjelpemidler, og har skapt et mangfold av etiske problemstillinger.

To utstillinger som lett kunne druknet i akademisk terminologi og kunstverdens noe forserte nyforelskelse i «det antropocene» som tematikk og innfallsvinkel, blir heller en effektiv introduksjon i utstillingsformat til de etiske spørsmålene kunstnerskapene og kunsthallen ønsker å ta opp.