Gjentagende: – «Om det uendelige» er på mange måter ikke et fullstendig verk da det bare oppsummerer en tidligere prossess. Dette kan tyde på at regissøren ikke har hatt tilstrekkelig med ideer, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse.)
Repetativt fra skandinavisk mester

«Om det uendelige» byr på vakre bilder, men ikke så mye mer enn det

Roy Anderssons nye film er et kjærlighetsbrev til det moderne mennesket. Enda viljestyrken er stor, er ikke kreativiteten den samme som vi har sett tidligere, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Roy Anderssons «Om det uendelige» vises på Vega scene.

Det har vært stor forventing til Roy Anderssons nye film «Om det uendelige» (2019). Anderssons siste tre filmer utgjorde en triologi som alle tre gjorde preg, og det var derfor spennende å se hvorvidt Andersson ønsket å utforske en ny type stil i sin nyeste film, eller gjorde et siste forsøk på å perfeksjonere en vel utprøvd stil. 

Noe skuffende er det at Andersson har lent seg tilbake på sitt vante uttrykk, enda det er en utrykksform som har imponert, og bidratt til å bekrefte en særegen stilling innenfor skandinavisk film. «Om det uendelige» er vakker og velment, men kanskje ikke videre interessant.

Mer av det samme: – «Om det uendelige» er tidvis interessant da den byr på refleksjoner rundt fraværet av gudstro, men vi har riktignok sett det blitt gjort bedre før, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse.)

Dødskramper fra triologien

«Om det uendelige» byr på fragmenter fra levde liv. Andersson forsøker, på sedvanlig vis, å fange enkeltøyeblikkene fremfor å fortelle en lineær historie. Det er evigheten han vil skildre, men gjennom ateismen. Dette er på sitt vis originalt, men det byr ikke nødvendigvis ikke på nye tanker. Anderssons proletariske filosofi har blitt bedre skildret før. Det har både vært mer spennende skrevet og bedre vist.

Da utrykket byr på mye av det samme som vi har sett før fremstår «Om det uendelige» som dødskramper fra trilogien som han med «En due satt på en gren» (2014) fullførte.

Det finnes sekvenser, og enkelte bilder så vakre at det kan mane frem tårer fra publikum, men filmen mangler noe av den intellektuelle tyngden en kan forvente fra en mester som Roy Andersson. En film med den storslåtte tittelen «Om det uendelige» lover tungtveiende problemstillinger rundt livet, og dessverre må vi meddele at det ikke alltid er tilfellet. Andersson er inne på noen intrikate refleksjoner rundt gudstro, og fraværet av religion, men det imponerer ikke når vi alt har sett de samme tankene skildret på film før, deriblant mer spennende i «First Reformed» (2018).

Ikke uventet viser Andersson til et eksepsjonelt produksjonsdesign, men dessverre imponerer det ikke når han ikke fornyer det med sin siste film, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse.)

Mer av det samme

Andersson dyrker på sitt vis sosialdemokratiet, men gjennom syrlig ironi, og et sårt blikk. Bildene han skaper, sammen med fotograf Gergely Pálos, og resterende kunstneriske lag, er stilistiske og funksjonalistiske. Det er estetisk tilfredstillende, men ikke påfallende interessant da vi kjenner oss mette etter triologien. 

Anderssons film fremstår som en epilog fremfor et selvstendig verk. Med den tilnærmingen blir også filmen bedre enn den ville vært alene, men så har det seg også slik at vi ikke kan vurdere filmen som en del av en triologi den ikke tar del i, og dermed blir filmen heller en repetitiv øvelse enn et bidrag til et større prosjekt.

Står seg ikke alene: – Anderssons film fremstår som en epilog fremfor et selvstendig verk, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse.)

Handlingslammet kreativitet 

«Om det uendelige» er på mange måter ikke et fullstendig verk da det bare oppsummerer en tidligere prossess. Dette kan tyde på at regissøren ikke har hatt tilstrekkelig med ideer, eller innehatt den kreativiteten han kanskje burde trengt for å skape nok mesterverk, slik han har gjort tidligere. 

Filmen byr på vakre bilder, deriblant et mesterlig åpningsbilde, og enkelte refleksjoner som fenger. Filmen resulterer likevel i en tom refleksjon over livet og det intetsigende. Det kan på sin måte sees som et poeng, men det er i så fall ikke sterkt nok formidlet.