Det er forlokkende å se på det nye Munchmuseet med et blikk farget av alle kontroversene som det har vært omgitt av. Forventningene var skyhøye og kritikken steinhard helt fra starten. Likevel fortjener bygningen å bli vurdert løst fra denne besværende konteksten, med et ferskt blikk. Dette skylder vi all samtidsarkitektur, og hvert nytt signalbygg som reises. Om enn bare fordi de koster så mange milliarder.
Så hva ser vi, hvis vi ser på Munchmuseet som om det var aller første gang, og prøver å vurdere arkitekturen på dets egne premisser?
Ukonvensjonelt
Det første som slår meg, er at bygningen som helhet gir et nærmest industrielt inntrykk. Bygget står som et stort lagerhus eller en fabrikk midt i vannet. Det er høyt, stort og vertikalt, men samtidig minimalistisk, uten pynt eller utsmykninger. Den vertikale formen slår meg som et modig, og – i norsk sammenheng – ukonvensjonelt valg for et museum. Det gir konnotasjoner til New Museum i New York (2007), og utsiktsplattformen på toppen minner om ARoS-museet i Aarhus (2004/2011), og MAS i Antwerpen (2011).
I motsetning til de nevnte museene i Aarhus og Antwerpen, preges Munchmuseet av et fravær av farger. Fasaden er av matt aluminium, med unntak av de øverste etasjene, som er av mørkt glass. På kvelden, når lysene slås på, får bygget et bleikere og mer gjennomsiktig, men ikke desto mindre kaldt preg.
Jeg lurer på om arkitekturen er en bevisst henvisning til skipsverftene og den tunge industrien som inntil nylig preget Bjørvika. Er de bølgende aluminiumpanelene en henvisning til vann, eller til bølgeblikket som dekket lagerhusene i området? Heller enn postmodernistisk, ser bygningen mer «old-school» modernistisk ut: Ikke leken og ekstrovert som Guggenheim-museet i Bilbao, ikke interaktiv og åpen som Operaen, men introvert og seriøs.
Kriteriene for et godt bygg
Alle disse elementene gjør Munchmuseet til et ukonvensjonelt signalbygg som selvsikkert krever sin plass i det offentlige rom. Men er det også god arkitektur?
For å svare på det spørsmålet, må vi avklare hva som gjør en bygning til god arkitektur. To ting, etter min mening. For det første: Det skal gå i dialog med omgivelsene det befinner seg i. For det andre: Det skal gå i dialog med dets eget innhold, og skal hjelpe å formidle dette innholdet til omverdenen. Her ligger selve definisjonen av «signalbygg»: Det skal signalisere noe. Det skal kommunisere med forbipasserende.
La oss begynne ved omgivelsene. Arkitektonisk sett har Bjørvika siden 2008 vært definert av samspillet mellom Operaen og Ekeberg. Sett fra sentrum liknet Operaen på en isbre som kom krypende ned fra Ekeberg, liggende som en jøkel under et fjell. Ved hjelp av dette samspillet klarte Snøhetta å skape noe særpreget «norsk» ut av importert byggeskikk og italiensk marmor. Dette heter lokal forankring, og dette blir det god arkitektur av.
Bryter dialogen
En viktig innvending mot det nye Munchmuseet, er at det forstyrrer denne dialogen. Det bryter siktlinja mellom Operaen og Ekeberg, og står imellom dem som en mur mellom gamle venner.
Heller enn med Operaen og Ekeberg, virker Munchmuseet å søke dialog med Barcode. Sett fra Sørenga går bygningen nesten i ett med rekka. Resultatet er utvilsomt fotogent, men hva betyr denne dialogen, egentlig? Hva formidler dette arkitektoniske samspillet til oss? Barcode symboliserer storkapital og globalisering, mens Munchmuseet er viet til norsk ekspresjonistisk kunst. Hva har de med hverandre å gjøre? Er kunst og finans blitt samme greie i dagens Norge? Er kultur og profitt blitt synonymer?
En annen innvending mot Munchmuseet, er at det har en veldig tydelig for- og bakside. Dette er en bygning som retter seg usjenert mot én spesifikk retning, sentrum, mens det viser lite interesse i nabolagene på baksiden: Østsiden av bygningen har nesten ingen vinduer, balkonger eller andre element som kan skape variasjon i fasaden. Resultatet blir en litt intetsigende mur mot Bispevika, Gamlebyen og Ekeberg – mens det nettopp var på Ekeberg at Munch malte det mest berømte verket i norsk kunsthistorie, «Skrik».
Dette er uheldig. Ideelt sett skal bygninger kommunisere til alle retninger, og forholde seg til hele bymiljøet rundt seg.
Falsk beskjedenhet
Så hvordan går det nye Munchmuseet i dialog med dets eget innhold, det vil si, med kunsten til Edvard Munch? Hva kommuniserer bygningen til oss, utover at dette er et stort og modernistisk bygg, og at Munch var en stor og modernistisk maler?
Når jeg tenker på Munch, tenker jeg først og fremst på farger: Rødt, oransje og gult fra solnedganger, grønt fra skog, hvit fra snø, og blått fra havet. Og jeg tenker på bølgende linjer og naturlige former: Strender og åser, bølgende kvinnehår, en uoppredd seng. Man kan ikke annet enn å anta at Munchmuseet, med dets minimalistiske og industrielle utseende, og dets bruk av syntetiske materialer på fasaden, har vært lite inspirert av kunsten det skal huse. Det er overraskende lite sammenheng mellom arkitekturen og kunsten. Det hadde vært mer logisk å gå for en organisk utforming med naturlige materialer. At det går an å skape spennende modernistisk arkitektur med naturlig materialbruk, som går i aktiv dialog med sitt eget innhold, beviser blant annet Hamsunsenteret på Hamarøy.
Så hva formidler denne bygningen, hvis ikke Munchs kunst? Den karakteristiske knekken på toppen av museet gjør at bygget, sett fra Sørenga, ser litt ut som en bunke med papirer som er i ferd med å velte over. Kan en utenforstående være fristet til å tro at dette er en kommunal bygning, der byråkrater flytter papirbunker fra kontor til kontor? Utseendemessig har Munchmuseet i hvert fall mer til felles med rådhusene i Bergen og Ålesund, enn med kunsten til Edvard Munch. Hva sier dette om vårt forhold til kunsten hans?
Kombinasjonen av høyde og fargevalg gjør at Munchmuseet blir både iøynefallende og anonymt på samme tid, både megalomant og nedtonet. Det er som om vi ville bygge noe skikkelig stort og påkostet, men samtidig upåfallende og beskjedent. Dette heter falsk beskjedenhet, og dette blir det sjeldent god arkitektur av.
