Minimalistisk megalomani

Det nye Munchmuseet fortjener å bli vurdert med et ferskt blikk. Konklusjonen er todelt

Nå som det står der, fortjener Munchmuseet å bli sett med et nytt blikk, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Munchmuseet.)
Nå som det står der, fortjener Munchmuseet å bli sett med et nytt blikk, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Munchmuseet.)
Nå når Munchmuseet nærmer seg åpning, med fasaden på plass og lysene slått på, kan vi begynne å vurdere bygningens virkning i omgivelsene, skriver Robin Van de Walle.
Sjanger Dette er en anmeldelse. Meninger og analyser er av anmelderens egne, men på vegne av Subjekt.
Saken er Subjekts skribent vurderer det nye Munchmuseet i sine nye omgivelser.

Det er forlokkende å se på det nye Munchmuseet med et blikk farget av alle kontroversene som det har vært omgitt av. Forventningene var skyhøye og kritikken steinhard helt fra starten. Likevel fortjener bygningen å bli vurdert løst fra denne besværende konteksten, med et ferskt blikk. Dette skylder vi all samtidsarkitektur, og hvert nytt signalbygg som reises. Om enn bare fordi de koster så mange milliarder.

Så hva ser vi, hvis vi ser på Munchmuseet som om det var aller første gang, og prøver å vurdere arkitekturen på dets egne premisser?

Det blir sjeldent god arkitektur av falsk beskjedenhet, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Munchmuseet.)

Ukonvensjonelt

Det første som slår meg, er at bygningen som helhet gir et nærmest industrielt inntrykk. Bygget står som et stort lagerhus eller en fabrikk midt i vannet. Det er høyt, stort og vertikalt, men samtidig minimalistisk, uten pynt eller utsmykninger. Den vertikale formen slår meg som et modig, og – i norsk sammenheng – ukonvensjonelt valg for et museum. Det gir konnotasjoner til New Museum i New York (2007), og utsiktsplattformen på toppen minner om ARoS-museet i Aarhus (2004/2011), og MAS i Antwerpen (2011).

I motsetning til de nevnte museene i Aarhus og Antwerpen, preges Munchmuseet av et fravær av farger. Fasaden er av matt aluminium, med unntak av de øverste etasjene, som er av mørkt glass. På kvelden, når lysene slås på, får bygget et bleikere og mer gjennomsiktig, men ikke desto mindre kaldt preg. 

Annonse

Jeg lurer på om arkitekturen er en bevisst henvisning til skipsverftene og den tunge industrien som inntil nylig preget Bjørvika. Er de bølgende aluminiumpanelene en henvisning til vann, eller til bølgeblikket som dekket lagerhusene i området? Heller enn postmodernistisk, ser bygningen mer «old-school» modernistisk ut: Ikke leken og ekstrovert som Guggenheim-museet i Bilbao, ikke interaktiv og åpen som Operaen, men introvert og seriøs.

Det nye Munchmuseet vender ryggen mot østkanten. (Foto: Munchmuseet.)

Kriteriene for et godt bygg

Alle disse elementene gjør Munchmuseet til et ukonvensjonelt signalbygg som selvsikkert krever sin plass i det offentlige rom. Men er det også god arkitektur?

For å svare på det spørsmålet, må vi avklare hva som gjør en bygning til god arkitektur. To ting, etter min mening. For det første: Det skal gå i dialog med omgivelsene det befinner seg i. For det andre: Det skal gå i dialog med dets eget innhold, og skal hjelpe å formidle dette innholdet til omverdenen. Her ligger selve definisjonen av «signalbygg»: Det skal signalisere noe. Det skal kommunisere med forbipasserende. 

La oss begynne ved omgivelsene. Arkitektonisk sett har Bjørvika siden 2008 vært definert av samspillet mellom Operaen og Ekeberg. Sett fra sentrum liknet Operaen på en isbre som kom krypende ned fra Ekeberg, liggende som en jøkel under et fjell. Ved hjelp av dette samspillet klarte Snøhetta å skape noe særpreget «norsk» ut av importert byggeskikk og italiensk marmor. Dette heter lokal forankring, og dette blir det god arkitektur av.

(Foto: Munchmuseet.)

Bryter dialogen

En viktig innvending mot det nye Munchmuseet, er at det forstyrrer denne dialogen. Det bryter siktlinja mellom Operaen og Ekeberg, og står imellom dem som en mur mellom gamle venner. 

Heller enn med Operaen og Ekeberg, virker Munchmuseet å søke dialog med Barcode. Sett fra Sørenga går bygningen nesten i ett med rekka. Resultatet er utvilsomt fotogent, men hva betyr denne dialogen, egentlig? Hva formidler dette arkitektoniske samspillet til oss? Barcode symboliserer storkapital og globalisering, mens Munchmuseet er viet til norsk ekspresjonistisk kunst. Hva har de med hverandre å gjøre? Er kunst og finans blitt samme greie i dagens Norge? Er kultur og profitt blitt synonymer?

En annen innvending mot Munchmuseet, er at det har en veldig tydelig for- og bakside. Dette er en bygning som retter seg usjenert mot én spesifikk retning, sentrum, mens det viser lite interesse i nabolagene på baksiden: Østsiden av bygningen har nesten ingen vinduer, balkonger eller andre element som kan skape variasjon i fasaden. Resultatet blir en litt intetsigende mur mot Bispevika, Gamlebyen og Ekeberg – mens det nettopp var på Ekeberg at Munch malte det mest berømte verket i norsk kunsthistorie, «Skrik».

Dette er uheldig. Ideelt sett skal bygninger kommunisere til alle retninger, og forholde seg til hele bymiljøet rundt seg.

Den karakteristiske knekken ser litt ut som en bunke med papirer som er i ferd med å velte over, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Munchmuseet.)

Falsk beskjedenhet

Så hvordan går det nye Munchmuseet i dialog med dets eget innhold, det vil si, med kunsten til Edvard Munch? Hva kommuniserer bygningen til oss, utover at dette er et stort og modernistisk bygg, og at Munch var en stor og modernistisk maler?

Når jeg tenker på Munch, tenker jeg først og fremst på farger: Rødt, oransje og gult fra solnedganger, grønt fra skog, hvit fra snø, og blått fra havet. Og jeg tenker på bølgende linjer og naturlige former: Strender og åser, bølgende kvinnehår, en uoppredd seng. Man kan ikke annet enn å anta at Munchmuseet, med dets minimalistiske og industrielle utseende, og dets bruk av syntetiske materialer på fasaden, har vært lite inspirert av kunsten det skal huse. Det er overraskende lite sammenheng mellom arkitekturen og kunsten. Det hadde vært mer logisk å gå for en organisk utforming med naturlige materialer. At det går an å skape spennende modernistisk arkitektur med naturlig materialbruk, som går i aktiv dialog med sitt eget innhold, beviser blant annet Hamsunsenteret på Hamarøy. 

Så hva formidler denne bygningen, hvis ikke Munchs kunst? Den karakteristiske knekken på toppen av museet gjør at bygget, sett fra Sørenga, ser litt ut som en bunke med papirer som er i ferd med å velte over. Kan en utenforstående være fristet til å tro at dette er en kommunal bygning, der byråkrater flytter papirbunker fra kontor til kontor? Utseendemessig har Munchmuseet i hvert fall mer til felles med rådhusene i Bergen og Ålesund, enn med kunsten til Edvard Munch. Hva sier dette om vårt forhold til kunsten hans? 

Kombinasjonen av høyde og fargevalg gjør at Munchmuseet blir både iøynefallende og anonymt på samme tid, både megalomant og nedtonet. Det er som om vi ville bygge noe skikkelig stort og påkostet, men samtidig upåfallende og beskjedent. Dette heter falsk beskjedenhet, og dette blir det sjeldent god arkitektur av.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar