Den polske filmen «Corpus Christi» (2019) har vist seg å bli en internasjonal suksess, og fikk enda mer oppmerksomhet da filmen ble nominert til Oscar for beste internasjonale film. Nå er den en av de første filmene som får ordinær kinopremiere etter korona-krisen påbegynte. (Foto: Fidalgo.)
Like tilgjengelig som dyp

«Corpus Christi» er referansetung og dyp, men glemmer aldri sitt publikum

Kjente ingredienser og en relativt trygg oppskrift tilgjengeliggjør «Corpus Christi» for publikum flest. Kompromisser som blir verdt det når filmen likevel byr på interessante referanser og filosofisk tilnærming til kristendommen, skriver Subjekts anmelder.
Saken er «Corpus Christi» har igjen fått norsk premiere. Fredag 15. mai.

Den polske filmen «Corpus Christi» (2019) har vist seg å bli en internasjonal suksess, og fikk enda mer oppmerksomhet da filmen ble nominert til Oscar for beste internasjonale film. Nå er den en av de første filmene som får ordinær kinopremiere etter koronakrisen påbegynte.

Verket er både referansetung og dyp, men glemmer aldri sitt publikum og forblir lett tilgjengelig for publikummere flest. 

Det er derfor lett å forstå filmens fanskare. Dette er ikke en film som fremmedgjør, og enda den følger en kjent struktur, kjenner vi aldri på at regissør Jan Komasa manipulerer på billig vis. Komasa viser tvert imot at han setter sin lit til Mateusz Pacewicz’ manus.

På intrikat vis får ungdomskriminelle Daniel en ny sjanse da han lurer et sogn til å tro han er deres nye prest. Dramaet byr på en kjent struktur, men det hemmer ikke helheten, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Fidalgo.)

Ny karriere i ny by

«Corpus Christi» handler om Daniel  (spilt av Bartosz Bielenia) som sitter i ungdomsfengel, grunnet sin rusmisbruk og voldelig adferd. Tidlig forstår vi at han kjenner en sterk dragning til den kristne filosofien, tross det at han selv ikke klarer å hengi seg den kristne livsstil. På intrikat vis blir han satt på prøve, da han lurer et sogn til å tro han er deres nye prest, noe som blir utgangspunktet for filmens mange problemstillinger. 

Premisset er kanskje ikke så originalt som det kunne ha vært. Vi har før blitt fortalt om problembarn som får en ny sjanse på usedvanlig vis, og gjennom deres turbulente bakgrunn viser de til kreative tilnærminger som bryter med grå rutiner. 

Pacewicz’ manus er fortsatt noe av det mest solide ved filmen, noe som ikke nødvendigvis gagner annet enn helheten. Vi savner plutselige innfall regissøren kunne eksperimentert videre på. Historiefortellingen blir litt vel effektiv, men det vil ikke si at manuset ikke byr på interessante referanser og filosofiske tilnærminger rundt kristendom. Mest sentralt er hvorfor enkelte trekkes mot det åndelige når det materialistiske svikter. 

Filmen byr på et mesterlig produksjonsdesign og spennende foto. Det er fortsatt skuespillet som imponerer oss mest, da særlig hovedrolleinnehaver Przemyslaw Chruscielewski, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Fidalgo.)

Tungtveiende kunstnerisk lag

Dette er fortalt gjennom et taktilt produksjonsdesign, som allerede hevder seg i filmens første bilde. Filmen starter med en smertefull, men likefullt vakker prolog som beviser filmens tekniske tyngde, som vedvarer filmen ut. Kameraet er forførende, da det er nesten helt uten bevegelse. Bildene er kynisk sydd sammen, vist gjennom en nærmest matematisk klipp, utført av Przemyslaw Chruscielewski.

Filmens fremste styrke er likevel hovedrolleinnehaver Bartosz Bielenia, som er mesterlig i rollen som Daniel. Gjennom et nærmest manisk kroppsspråk gir han uttrykk for undertrykt smerte og avvist glede. Det er ikke den enorme transformasjonen en skulle forvente å finne gjennom handlingsforløpet, som på mange måter passer rollefiguren. Ikke all utvikling utfolder seg slik en skulle forventet det. 

Det er stort håp for regissør Jan Komasa, som med «Corpus Christi» viser at han har det i seg å bli en ny polsk mester innen filmfaget, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Fidalgo.)

Handlingslammet kreativitet 

Det er stort håp for Jan Komasa, som med «Corpus Christi» viser at han har det i seg å bli en ny polsk mester innen filmfaget. Hans nyeste film er kanskje ikke perfekt, og den er ikke så utfordrende i språket som vi kanskje kunne ønske at den var, men kvalitetene overgår manglene. 

«Corpus Christi» har blitt en internasjonal suksess, og filmen fortjener å bli sett, for den vekker tanker i oss om tro og tilgivelse, som uavhengig bakgrunn vil forbli sentrale temaer.