Viser artistisk progresjon: – Yung Leans nye album, «Starz», oser av personlighet, selvutvikling og selvtillit, skriver Subjekts anmelder.
Yung Lean modner også til

«Starz» er en av de mest unike hiphop-utgivelsene du vil høre i år

Yung Lean har fått ny selvtillit. Hans nyeste album bærer fortsatt preg av den særegne og fjerne musikken vi er kjent med fra før, men i en mye mer moden innpakning, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Yung Lean er ute med albumet «Starz».

I disse dager er drømmende hiphop, utgitt av unge hvite gutter over internett, en etablert og unektelig del av popkulturen. Det kan derfor være lett å glemme at dette trolig ikke hadde vært tilfellet om ikke pionerer som Yung Lean hadde banet vei for det stadig voksende fenomenet.

I den bedre delen av et tiår, har svenske Jonatan Leandoer Håstad gitt ut stemningsfull og polariserende musikk. Med en tendens til å lene seg på kjente troper fra hiphopen, mens han samtidig setter på sitt egne introspektive preg, har Yung Leans musikk blitt pådratt merkelappen «sad rap». Dette er en svært forståelig klassifisering av 23-åringens musikk, men med sitt femte studioalbum, «Starz», viser han nok en gang at han har langt mer å bringe til bordet enn bare sutring.

Det skal sies at om du enda ikke har hoppet på Yung Lean-toget, vil nok ikke hans seneste utgivelse få deg til å endre denne oppfatningen helt. «Starz» er fremdeles den særegne og fjerne musikken vi er kjent med fra Yung Leans tidligere utgivelser.

Allerede fra første spor gjøres det klinkende klart at dette er et Yung Lean-album. Men for oss som allerede er ombord og vet hva vi kan forvente fra den unge artisten, er dette utvilsomt hans mest sammensatte album så langt.

Ny selvsikkerhet

Håstad har aldri vært blyg for å kombinere sang og rap for å skape et fullkomment lydbilde. På «Starz» oppleves en markant forbedring innenfor begge disse aspektene. Noe han klarer å få til uten at det går på bekostning av den særegne stilen som plasserte ham på kartet i begynnelsen av hans karriere. Den tydelige svenske aksenten, som alltid har vært et kjennetegn ved musikken hans, vedvarer fremdeles, men i stedet for å sky bort fra den, ser han endelig ut til å omfavne den. Han virker å forstå appellen ved sin egen musikk, og har nå lynfokus på akkurat disse elementene.

Dette reflekteres videre i hvordan han denne gangen virkelig har plassert seg selv i førersetet. Sett bort ifra litt mindre drahjelp fra Ariel Pink på tittelsporet, er det Yung Lean som ene og alene styrer showet på det 44 minutters lange albumet. Han har aldri vært redd for å levere musikk fullstendig på sine egne premisser. At den leveres med selvsikkerhet vi ikke har sett tidligere, og at den føles såpass gjennomtenkt, er dog noe helt nytt fra Yung Lean.

Modning og selvutvikling

Unggutten bruker nødvendigvis ikke musikken til å fortelle fullkomne historier, men snevrer heller hver enkelt låt inn for å utforske spesifikke følelser og tankesett. Dette skinner spesielt gjennom på spor som «Yayo», hvor han går inn på sitt eget møte med rus og berømmelse. Nærmest fri for noen form for narrativ struktur, klarer han fremdeles å presentere en personlig og ektefølt skildring av egne opplevelser.

Yung Lean viser på «Starz» hvordan musikalsk progresjon på ingen måte trenger å gå på bekostning av egen autentisitet. Resultatet er et av de mest unike albumene vi har sett hittil i år. En sonisk tåke av et album som oser av personlighet, selvutvikling og selvtillit.