De siste par månedene har Norges kulturlandskap stort sett føltes som en lang, kullsort tunell, kun ispedd ett og annet ubehagelig drypp fra oven. Dette trakk oss anmeldere som nysgjerrige og småforvirra møll mot våre lysende skjermer, og nettsidenes trygge, koronafrie favn. Det vi fant har i høyeste grad vært varierende, og vi har falt innom alt fra det intuitive og genuint interessante, til det malplasserte, misforståtte og smått apatiske.
Men på denne dunkle veien begynner luften etterhvert å kjennes friskere ut. Utstillingslokaler åpner igjen, arrangementer er ikke lenger automatisk avlyste, og vi ser at behovet for alternativ kulturjournalistikk stadig minker.
Før vi legger fra oss nettside-brillene helt for denne gangen, er det likevel én institusjon som fortjener et nytt forsøk.
Munchmuseet.no var kanskje en av de sidene som kom aller svakest ut av gjennomgangen, og ved forrige besøk fikk de kritikk både for å være kjedelige, uoversiktlige og lite adaptive til den digitale omstillingen situasjonen krevde. Når de nå lanserer en helt ny side var det derfor bare rett og rimelig at de får en ny vurdering.
Norges mest berømte knekk
Og la oss bare si det med en gang: Det er ingen tvil om at dette er det «nye» Munchmuseets nettside. Øverst på siden, som logo og hjem-knapp, står «Munch»-navnet i harde, røde bokstaver. Sidelent, og med en ikke spesielt subtil referanse til det som nok kan kalles Norges mest omtalte knekk, går tankene umiddelbart til bygget i Bjørvika.
Grepet går igjen gjennom store deler av nettsiden. Hver gang man flytter musen over en av de tykke, skarpe fontene, lener den seg over i poserende baklengs kursiv. Det oppleves nesten litt aggressivt, men i det sorte, hvite og røde fargespekteret, føles det i det minste gjennomført og helhetlig.
Selve fargespekteret er nok heller ikke tilfeldig. Den skjærende rødfargen og den sterke kontrasten gjør profilen svært ekspressiv, og med tydelige linjer tilbake til kunstnerens egne visuelle uttrykk. En ikke alt for åpenbar, men likevel velfungerende kobling, når man først skal skape en visuell profil rundt et så berømt kunstnerskap.
En kan dog påpeke at fargespekteret varierer mye gjennom alle undersidene. Noe jobb med helhetsfølelsen hadde nok vært heldig, for her er det nemlig mye materiale å dekke.
Fra blodfattig til innholdsrikt
Det enkeltstående elementet vi kanskje har lagt aller mest vekt på i løpet av denne serien, er det opplevelsesbaserte innholdet. Det vil si alt som står igjen når grunnleggende informasjon om aktiviteter, åpningstider, billetter og organisasjon er unnagjort, og en ønsker seg en grunn til å bli værende på siden, selv om en ikke har noen intensjon om å besøke selve galleriet.
I forrige forsøk virket Munchmuseet her noe blodfattig og skrint. Det har heldigvis forandret seg. Her finnes det både ny-designede digitale utstillinger, rike arkiv- og formidlingstekster, videoer av personlige møter med kunstnerskapet, eksperimentelle samarbeid bygd rundt samlingen, og flere hjemmeoppgaver med kunst- og håndverksarbeider.
Sistnevnte bruker i noen av tilfellene Munchs kunstnerskap aktivt i utformingen av oppgavene, som for eksempel en oppgave basert på at kunstneren selv pleide å tegne på sine fotografier. Dette gjør selve oppgaven til et formidlende grep, og overfører kunnskapen på en kroppslig måte. Dette er et fint grep.
Også positiv er den nye, digitale utstillingen. Denne er basert på Munchs fotografier, og er lett å klikke seg gjennom, med informasjon til hvert enkelt bilde. Den kunne gjerne vært enda mer omfattende, både i utvalg og formidling, men vi setter pris på det som finnes.
I tillegg finnes det samlinger av digitale videoomvisninger, tidligere utgitt på sosiale medier, og ofte mer eller mindre heldige. De fungerer dog mye bedre som supplement til øvrig innhold, slik de er presentert her, enn de gjorde i hovedrollen de tidligere hadde.
Ikke perfekt, men slettes ikke ille
Selv om det hele gir et svært mye bedre inntrykk enn det tidligere gjorde, er ikke alt bare fryd og gammen. Mellom nyskrevne tekster og godt innhold skiller nå selve samlingspresentasjonen seg ut som nærmest arkaisk og knotete. Den var dårlig sist, og den er ikke bedre nå.
Heldigvis finnes det nok annet for å kompensere, og de utdragene som har funnet vei til de digitale presentasjonene er svært mye bedre. Likevel gir gjensynet en påminnelse om at under den nye overflaten er det fremdeles litt rusk å løse opp i, både i tekst, foto og kunst-arkivet.
I tillegg kunne siden, som tidligere nevnt, hatt godt av en mer helhetlig følelse. Det er litt for mange ulike visuelle elementer, som i kombinasjon med det noe aggressive og fremoverlente uttrykket kan føles i overkant kaotisk.
Likevel oppleves det nye «munchmuseet.no» som en spennende og innholdsrik side, med både engasjerende lesning og gode løsninger. Det kler både museet og kunstnerskapet det representerer.
