Påkostet gruppeutstilling: Monika Żak er en av sju kunstnere som er med i Akershus kunstsenter sin nye gruppeutstilling, «Tro, håp og kjærlighet». Her representert ved verket «We Might be in Flux» fra 2020. (Foto: Istvan Virag.)
Åndelig kaos

Akershus kunstsenter vil litt for mye i sin nyeste utstilling. Heldigvis finnes det lyspunkt i kaoset

Utstillingen «Tro, håp og kjærlighet» presenterer ulike syn på tro og menneskelig overbevisning. Tematikken er spennende og kunstverkene gode, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Akershus kunstsenter sin utstilling «Tro, håp og kjærlighet?» står fram til 30. mai.

«Mennesket har alltid søkt etter mening innenfor det åndelige, og letingen etter svar bortenfor det rasjonelle er fortsatt en del av våre liv.»

Dette er utgangspunktet for utstillingen «Tro, håp og kjærlighet» på Akershus kunstsenter i Lillestrøm.

Og hva er vel bedre egnet, enn nettopp kunsten, til å utforske det overmenneskelige?

Totalt er det sju kunstnere representert, og vi blir introdusert for et miniunivers med ulike synspunkter på tro og menneskelig overbevisning. Inntrykkene er mildt sagt mange, og til tider føler man seg mer forvirret enn opplyst.

Ingen har dog lovet å gi svar.

Kunstsenteret i kjent stil tatt i bruk ekstra rom utenfor sitt eget, denne gangen et kirkerom, noe som gir utstillingen noe skarpt, kuratorisk, midt oppi alt det kaotiske.

Tre disipliner: Lundqvists har fått boltre seg i hele kunstsenterets første etasje, hvor også hennes tre ulike yrkesutdannelser er representert: Tatovør, kunstner og palliativ sykepleier. (Foto: Istvan Virag.)

Kraften i det enkle

Det første som møter oss idet vi entrer kunstsenteret, er den krummende og kompakte lyden av en hest som rusler rundt og spiser høy. Hesten vi hører stod kunstner Ida-Johanna Lundqvist nær, og spankulerer rundt om i rommet som en påminner om at man fortsatt kan høre noe selv om man ikke kan se det lenger.

Symbolikken i rommet er stor, med ulike elementer som referer til død og tro, og det virker som om kunsten insisterer veldig på kraften i det åndelige. Det spørs om det fungerer like godt i praksis.

Lundqvists har fått boltre seg i hele kunstsenterets første etasje, hvor også hennes tre ulike yrkesutdannelser er representert: Tatovør, kunstner og palliativ sykepleier. Sistnevnte gjør at Lundqvist har gjort seg opp mange tanker rundt døden som hun tar med seg inn i kunstnerskapet.

Det er imponerende å se hvor bredt hun arbeider, og i utstillingen prøver hun å forene alle disse disiplinene, blant annet med et eget verk hvor hun har tatovert utallige sagn fra svensk folketro på lerret. Dessverre funker det ikke helt i dette utstillingsformatet, og de ulike praksisene flyter inn og ut av hverandre heller enn å løfte hverandre opp. Kanskje skjer det litt for mye på en gang.

Et av Lundqvist arbeider får imidlertid rom til å puste, og de massive inntrykkene letter i et rom hvor stemningen er like mørk som rommets blå vegger.

Det som ligner en gravstøtte lyser opp der den står alene plassert oppå en jordhaug. En hodeskalle er innrisset i treverket sammen med et dikt opprinnelig skrevet til en svensk frøken Emerentia Ponelias begravelse i Örebro på sent 1800-tallet. Diktet skrevet på gammelsvensk blir en påminner om hvor like vi mennesker blir i møte med døden, det er ingen status igjen hos mennesket etter ens død.

Verket får en helt egen tyngde i sin enkelhet som fungerer godt i de små rommene på kunstsenteret.

Bryter med gruppen: Monika Żaks har en vitenskapelig tilnærming til utstillingens tematikk. Her ser vi verket «Might be in Flux». (Foto: Istvan Virag.)

Effektfull brytning

I motsetning til Lundqvist, hvor tro og personlig overbevisning er sentrale nøkkelord, stadfester kunstneren Monika Żak heller det vitenskapelige. Hun har bakgrunn i kognitiv nevrovitenskap, og innhenter sin egen interesse for det kognitive feltet inn i kunsten sin.

Med en futuristisk estetikk blir rommet i andre andre etasje på kunstsenteret forvandlet til noe som ligner et rødt laboratorium, eller en femtitalls TV-stue. Żaks lyd- og lysinnstallasjon opptar den såkalte Ganzfeld-effekten, hvor tanken er å nå den uforklarlige underbevisstheten. Installasjonen inviterer publikum til å sette seg ned i en lenestol og omslutte seg med lyset og lyden rundt.

Żaks er opptatt av hvordan den enkelte publikummer opplever sine egne sanseinntrykk i møte med installasjonen. Ved å la seg forsvinne ned i dypet av sin egen uforklarlige underbevissthet, og kanskje møte sitt indre sjelsliv, blir det interessant hvordan vitenskapen, som her fungerer som brytingsmiddel for tro og åndelighet, også innlemmes i det ved å samtidig forsterke begrepet personlig overbevisning.

Kunstnergruppa Lilithistene: – Budskapet er vilt, gripende og spennende, men viser seg å være litt for intrikat for hva dette utstillingsrommet evner å fortelle, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Istvan Virag.)

Edens hage anno 2020

Utstillingens mange inntrykk forsterkes idet vi entrer kunstnergruppen Lilithistenes verden, som minner om en lekehytte omgjort til et hellig klubbhus med hemmelige koder, ritualer og tegn.

Kunstnergruppen baserer seg på historien om den mytologiske kvinnen Lilith, som blant mye dukker opp i jødisk og kristen tro. Historien skal ha det til at Gud skapte Adam og Lilith ut av samme leire. Lilith krevde derfor å være likestilt mannen, også seksuelt. Ved å insistere på denne likestillingen ble Lilith kastet ut av Edens hage og dømt til å være alle onde ånders mor.

Ved å blant annet gjenskape ekteskapet mellom Adam og Lillith, samt la seg konfirmeres til Lilithister, forsøker de å fortrenge Lilith som ondskapens figur og i stedet omfavne hennes feministiske urkraft.

Dette formidles gjennom en rekke små installasjoner, filmatiseringer, dokumenter og skulpturer i Akershus kunstsenters innerste rom. Budskapet er vilt, gripende og spennende, men viser seg å være litt for intrikat for hva dette utstillingsrommet evner å fortelle.

Deler av utstillingen vises i Lillestrøm kirke: – Det er gledelig å se at kirkerommet åpner opp og tar imot kunsten som også kan være kritisk til nettopp det et slikt rom står for, skriver Subjekts anmelder. Her ser vi Lykourgos Porfyris sitt verk «The Kakurlackó Order». (Foto: Istvan Virag.)

Utstillingens høydepunkt

Det er forfriskende å skifte miljø etter mye åndelig overbevisning inne på kunstsenteret. Utstillingen fortsetter i Kirketårnet i Lillestrøm kirke, som også bekrefter den røde tråden rundt tro og åndelighet. Overraskende nok er det også her man finner utstillingens mest religionskritiske verk.

Lykourgos Porfyris prosjekt, «The Kakurlackó Order». er plassert i kirketårnets øverste rom. Gjennom enkle tresnitt formidles makaber overtro hvor mennesker med albinisme ble forfulgt under inkvisisjonen da man trodde at røde øyne, hvitt hår og blek hud ble ansett som djevelmerker. Prosjektet forteller videre om munker med albinisme som skjulte seg i kloster for å ikke bli drept under inkvisisjonen. Ut fra dette ble det dannet nye sekter med albinomunker.

Porfyris går langt i sin overbevisning om de mytiske fortellingene knyttet til albinomunkene og det skal vise seg at han både leker med fakta, fiksjon og historiefortelling. Likevel får man lyst til å grave dypere i historien om Kakurclakcó-ordenen, og hvordan mennesker har en tendens til å skape konstruerte virkeligheter i form av personlig tro. 

Til tross for noe forvirring, hvor enkelte av rommene på Akershus kunstsenter oppleves kaotiske og overfylte, tilegnes utstillingen en skarphet ved å bruke kirkerommet som ekstra utstillingsplass. Kaoset tar heller aldri helt overhånd.

Det er gledelig å se at kirkerommet åpner opp og tar imot kunsten som også kan være kritisk til nettopp det et slikt rom står for. Samtidig vinner kunstsenteret på å bruke kirkerommet som formidlingsverktøy.