Store protester utenfor El Paso politidistrikt i Texas, USA, 31. mai. Over hele verden protesteres det for rettferdighet for George Floyd, en mann som døde i varetekt 25. mai, etter en voldelig pågripelse dagen før. (Foto: Mark Lambie/AP/NTB scanpix.)
Blør over til Norge

Det norske engasjementet for George Floyd og Blacklivesmatter er berettiget

I Norge har vi ikke den samme politibrutaliteten, men vi er ikke fremmed for den rasistiske diskursen, skriver Maha Kamran.
Saken er George Floyd (46) mistet livet etter voldelig pågripelse av amerikansk politi i Minneapolis.

På siden av protestene mot rasistisk motivert politibrutalitet i USA, finner vi det norske engasjementet.

I etterkant av #blacklivesmatter-bevegelsen, og George Floyd-saken nå sist, er det ikke vanskelig å forstå disse holdningene i landet hvor politibrutaliteten mot svarte er så ille.

I Norge befinner vi oss heldigvis ikke i samme situasjon. Politidirektoratets innbyggerundersøkelse fra 2019 viste at rundt 79 prosent av innbyggerne har stor tillit til politiet.

Til sammenligning viste en 0-100-studie i 2017 (negative-positive holdninger til politiet) at svarte i USA har adskillig mer negative holdninger til politiet, med en snitt-skår på 47, kontra hvite med en skår på 72.

Blør over til Norge

Likevel ser vi et stort engasjement for denne saken her hjemme. Dette engasjementet kommer av solidaritet mot den strukturelle rasismen i USA, men samtidig oppleves problemene knyttet til slik rasistisk urettferdighet til tider også som våre egne.

Det er ikke så rart.

Norge er ikke fremmed for utfordringer knyttet til rasisme. På denne tiden i fjor samlet en rekke redaktører, journalister og andre primært hvite kulturpersonligheter seg i et opprop for å få fjernet rasismeparagrafen. I mitt stille sinn lurte jeg på om disse menneskene – kall dem gjerne intellektuelle og høyst anerkjente i det offentlige ordskiftet – i det hele tatt kunne forstå hvorfor en slik paragraf eksisterer. Hadde de opplevd rasismen, som paragrafen eksisterer for?

For ikke å bli så identitetspolitisk: Er behovet for rasistiske ytringer et så vesentlig samfunnsbidrag at det overstiger vernet mot rasistisk krenkelse?

Kan ytringsfrihet og rasistiske holdninger i det offentlige bli til urettferdig håndtering og mistenkeliggjøring av myndigheter og politi?

Dette debatterer vi i Norge, etter grusomme terroraksjoner begått av Breivik og Manshaus.

Ironien var at ABB benyttet seg av en politiuniform for å skape legitimitet. Vi ser gang på gang at systematisk urettferdighet og rasistisk motivert vold vokser frem av en rasistisk diskurs, og av den grunn er det ikke utenkelig at amerikanske tilstander kan blø over i norske utfordringer.

Rasisme på norsk

Unge innvandrere i Norge i dag eksponeres samtidig for uhordelige mengder ufiltrerte rasistiske meninger i samtlige norske kommentarfelt. Hvilken påvirkningskraft har dette på hvordan mangfoldet møtes i Norge?

I USAs tilfelle bæres slike meninger frem av Trump, som anerkjennes av støttespillere når han beskriver svarte protesterende som «kjeltringer», og politiets brutale reaksjon mot protesterende som ønskelig.

Vi er ikke fremmed for rasistisk diskurs i Norge. Norske politikeres offentlige rasistiske uttalelser er mange, der de blant annet forteller oss at man må være «kronisk norsk» for å være skikket til å ha lederverv. For de som ikke husker det, var dette altså Inger Mare Ytterhorn (Frp) som uttalte seg i anledning av at Kamzy Gunaratnam (Ap) skulle bli 17. mai-komité-leder.

Eller huskes kanskje bedre at Per Willy Amundsen (Frp) uttalte at den etnisk norske befolkningen måtte ivaretas. Bekymringen rundt en segregerende og fremmedfiendtlig talemåte forsterkes derfor også i Norge, og fyller meg med en  fremtidsangst.

Hva vil det for eksempel si for utviklingen i Norge hvis vernet mot rasistiske ytringer blir borte, minoritetsbefolkningen ikke ivaretas og ikke vises tillit til i politiske verv? Hva skal til for at det ikke bare skal bli politisk korrekt, men hverdagslig, at vi kan tilby rettigheter og diskurs som ikke knyttes til etnisitet?

Best ubevæpnet

På samme måte som det ikke er offeret sin skyld at mobberen mobber, er det ikke den marginaliserte befolkningens skyld at politikere, politiet, kulturpersonligheter og kommentarfelt velger rasistiske virkemidler for å gjøre seg hørt og respektert.

I Norge er ikke politibrutalitet en realitet, men i kjølvannet samtlige ekstremistiske terrorangrep, ble det skapt en dialog om bevæpning av politi med hensikt å motarbeide religiøse minoritetsmiljøer. Tør vi å spørre oss selv hva de langsiktige konsekvensene av dette kunne ha vært?

Verden har nok en gang fått et videobevis på konsekvensene av mistenkeliggjøring, og vi i Norge oppfordrer amerikanerne stadig til å jobbe med sine utfordringer . Men hva med oss? Til tross for at vi ikke står overfor en liste med døde liv på grunn av politibrutalitet, har vi en liste med liv som er gått tapt på grunn av rasisme.

Vil vi også klare å få bukt med våre egne rasismeutfordringer en gang for alle? Kanskje første steg vil være å anerkjenne at vi har problemer, vi også.