Det er rett og slett ikke mulig å tenke seg at verken arbeiderbevegelsen, borgerrettighetsbevegelsen, kvinnebevegelsen eller homobevegelsen hadde vunnet en eneste seier, uten muligheten til å ytre seg, skriver medieviter Alex Iversen. (Foto: Fredrik Hagen/NTB scanpix.)
Ubegripelige angrep på ytringsfriheten

Ytringsfriheten er historisk sett den mest frigjørende retten verden har sett

En hel generasjon unge mennesker ser ikke lenger ut til å forstå ytringsfrihetens begrunnelse, og hvorfor en åpen samtale er så viktig i et demokrati, skriver medieviter Alex Iversen.
Saken er Ytringsfriheten er under press.

Jeg har brukt litt tid i ettermiddag på å lese kommentarer på Twitter om både Anki Gerhardsens kloke kommentar i Aftenposten i dag, og om oppropet mot «cancel culture» i Harpers i går.

Det er trist å se hvordan det som kommer fra aktivister på venstresiden gjennomgående preges av foraktfull ironisering, og forsøk på å mistenkeliggjøre meningsmotstandernes karakter og motiver.

Lesingen bekrefter Siv Juvik Tveitnes og Einar Håliens varsko i Aftenposten for et par dager siden: «Akkurat nå er debatten om rommet for frie ytringer mange steder på vei ned i et gjørmebad der følelser, politikk, prinsipper, lov og generelt raseri blandes sammen.»

Pride-paraden i 2019. Demonstrasjoner inngår i ytringsfriheten. I Norge er den grunnlovsfestet i paragraf 100. (Foto: Fredrik Hagen/NTB scanpix.)

Har glemt ytringsfrihetens funksjon

Det ser for meg ut som det er en hel generasjon unge mennesker der ute som ikke lenger forstår ytringsfrihetens begrunnelse, og hvorfor en åpen samtale er så viktig i et demokratisk samfunn.

Det som går igjen i mange av kommentarene, er en merkelig forestilling om at liberale mennesker som prøver å stå opp for ytringsfriheten egentlig handler i solidaritet med den øvre middelklassen og overklassen. Det å forsvare ytringsfriheten sees på som et fordekt bidrag til øke dominansen til allerede dominerende sosiale grupper i samfunnet, på bekostning av svake grupper.

Dette er en nær total misforståelse av hva ytringsfrihetens funksjon er i åpne demokratiske samfunn, og av den betydningen ytringsfriheten har hatt for undertrykte gruppers kamp for frihet og anerkjennelse gjennom historien.

Politiet til forsvar for ytringsfriheten: Leder Lars Thorsen i Stopp islamiseringen i Norge (SIAN) med stand og demonstrasjon på Mortensrud i Oslo. (Foto: Foto: Terje Pedersen/NTB scanpix.)

En forutsetning for maktkritikk

Frank Rossavik har sagt det presist: «Ytringsfriheten er en progressiv idé, rotfestet i universalismens forestilling om at alle mennesker har lik verdi og de samme rettighetene. Den er en grunnleggende forutsetning for maktkritikk. De som har makt, trenger ingen rett til å si hva de vil, for de kan gjøre det uansett. Ytringsfriheten er viktig, ofte helt avgjørende, for venstresidens hjertesaker.»

Sannheten er at ytringsfriheten historisk har vært den kanskje mest frigjørende retten verden har sett. Uten ytringsfrihet hadde det ikke vært mulig å protestere mot den religiøse, politiske og økonomiske makten. Uten ytringsfriheten hadde verken minoriteter eller «den lille mann» hatt noen muligheter til å stå opp mot de sterke i samfunnet.

Maktmennesker har aldri likt ytringsfriheten, nettopp fordi den åpner et rom for maktkritikk og protest.

Medieviter Alex Iversen er kritisk til innskrenking av ytringsrommet. (Foto: Privat.)

Utenkelig progresjon

Det er rett og slett ikke mulig å tenke seg at verken arbeiderbevegelsen, borgerrettighetsbevegelsen, kvinnebevegelsen eller homobevegelsen hadde vunnet en eneste seier, uten muligheten til å ytre seg. Ofte var det å heve stemmen det eneste de hadde i møte med den makten som forsøkte å holde dem nede.

Ingen har sagt det bedre enn den frigjorte slaven Frederick Douglass i en berømt tale fra 1860:

«Frihet er meningsløst hvis retten til å ytre ens tanker og meninger er borte. Denne rettigheten hates av alle tyranner. Det er den første de avskaffer. Makt basert på urett vakler hvis menn tillates å tale for rettferdighet (…)»

To spørsmål

Jeg synes det er fryktelig vanskelig å forstå hvordan og hvorfor denne historiske bevisstheten har gått tapt for så mange. De som fortsetter å tro at spørsmålet om ytringsfrihet er et nullsumspill mellom de som har og de som ikke har, bør sette seg ned å tenke over to spørsmål:

1. Hva er alternativet til å krige med ord, på ideenes slagmark?

2. Hva skjer hvis man innfører et system der retten til å ytre seg fritt bare gjelder for dem vi selv er enige med, når/hvis den politiske makten endrer seg og overtas av illiberale krefter fra høyrekanten?