Helseminister Bent Høie snakket direkte til unge under pressekonferansen 11. august: - Det handler om liv og død. (Foto: Fredrik Hagen/NTB scanpix.)
Retorisk dobbeltmoral fra øverste hold

Skyld og skam redder ingen, sier Høie, og peker seg ut de unge som skyldige og skamfulle

Når politikken din ikke fungerer som planlagt, er det deilig å ha noen unge å skylde på, skriver Aurora Henni Krogh.
Saken er Subjekt-kommentator Aurora Henni Krogh reagerer på helseministerens kommentar til unge.

Og da snakker jeg ikke om énmetersregelen, som jo også i større grad kunne være etterfulgt til punkt og prikke av unge, unge voksne og voksne, enn den gjør i dag, på sjuende koronamåned i Norge.

Jeg snakker om regjeringens valg om å åpne landegrensene tidligere i år.

Det er lett å være etterpåklok, men det er faktisk der smitten i andre runde kom ifra. I uke 31 og 32 er totalt 82 personer registrert som smittet utenlands. Det er cirka 1 av 6 smittetilfeller. At ungdommer fester, kan definitivt bidra til å spre denne smitten. Men fra en statsråd som ønsker at man skal teste seg, og ikke skamme seg, bør kan kanskje forvente mer redelighet og selvinnsikt – ikke pekefingre.

For eksempel: En viss slakk bør beregnes på énmetersregelen. Ikke i hvordan den en meter måles, men effekten av dette tiltaket må regnes med å være lavere enn dersom enhver nordmann til enhver tid holder minst 100 centimeters avstand i enhver situasjon på det andre halvåret av koronaviruspandemi i Norge. Vi er tross alt mennesker.

Man kan også se tilbake på egne tiltak, før man retter pekefingeren mot de unge. For eksempel så skriver daglig leder på Jaeger i Oslo, Ola Smith-Simonsen, at en stenging av klubbene vil føre til flere fester i offentlige parker og private hjem, i stedet for på profesjonelle utesteder. Farlig naivt, skriver Smith-Simonsen i Aftenposten om stengingen.

De siste dagene har regjeringen gått langt i å fordømme oppførselen til unge mennesker. I harde ordelag beskrives unges oppførsel som ansvarsløs, egoistisk og usympatisk. Så deilig det må være – å ha noen å skylde på.

For hva gjør redde folk i møte med usikkerhet?

De finner seg en syndebukk.

Det snakkes om å gjenreise dugnadsånden. Et felles ansvar. Men hvor var dugnadsånd og felles ansvar da regjeringen åpnet for feriereiser? I Spania? På Svinesund?

Den selektive retorikken vitner om en høylytt dobbeltmoral. Pipen hadde nemlig en helt annen lyd da det var utenlandsreisende som fikk smake på koronaskammen:

«Du skal ikke skamme deg, du skal teste deg. Vi bor i samme hus. Vi sitter i samme båt. Vi spiller på samme lag. Vi er nødt til å komme oss gjennom dette sammen», sa Høie den gangen.

Nå er det andre boller.

«Det handler om liv og død. En eneste person kan stoppe smitten fra å spre seg til andre. Ikke vær den som sprer smitten, vær den som stopper den», sier han, og påpeker at ungdom nå har et spesielt ansvar.

Før Bent Høie bevæpner seg med retoriske dommedagsytringer særlig rettet mot ungdommen, bør han lytte til sine egne råd. For han er god, når han egentlig mener at skyld og skam har uønsket effekt. Det skal ikke være tabu å teste seg for koronavisuret.

Det var ikke folk i 20-årene som tok med seg koronasmitte gjennom taxfree-en i sommer. Og vi vil komme oss over denne koronakrisen så snart som overhodet mulig. Men da bør vi unngå å lete etter syndebukkene, og ty til tiltakene som fungerer for alle.