I forbindelse med demonstrasjonene mot Stopp islamiseringen av Norge (Sian) sine aktiviteter den siste tiden, er det mange som trekker paralleller til mellomkrigstiden – da antifascister konfronterte fascister kontant og voldelig.
Det var riktig den gangen, hevdes det, og derfor er det også riktig i dag. Men en antirasisme som ikke har en realistisk analyse av hvordan den faktiske situasjonen er, og som trekker fiktive paralleller til tidligere tider, er dømt til å mislykkes. Derfor er det patetisk når noen forsøker å forsvare ubefestede ungdommers voldsbruk som om det var en parallell til tidligere tiders antifascistiske kamp. Så la oss se på denne såkalte parallellen.
For det første kan det stilles spørsmål ved om det var riktig å slåss med fascistene den gangen. Det vi jo vet, er at antifascistene ikke klarte å stoppe fascismens fremvekst. Fascistene vant, faktisk, og holdt skansen i mange år.
For det andre var det nok også noen steder og tidspunkter hvor kontante motaksjoner var på sin plass. Så la oss, for argumentets skyld, se stort på det og late som om vi kan lære av de vellykkede kampene mot fascister i mellomkrigstiden. Da må vi spørre om situasjonen den gang var slik at datidens erfaringer er relevante for dagens situasjon.
1. De sosioøkonomiske rammene
Mellomkrigstiden var preget av økonomisk krise og stor arbeidsledighet – og ingen velferdsstat. Det gjorde at det fantes mange det var mulig å mobilisere politisk på grunnlag av misnøye. Det gjorde da også de tre store politiske bevegelsene i Tyskland den gang: Sosialdemokrater, kommunister og nazister.
Selv om vi har hatt økonomiske kriser etter årtusenskiftet, har de sosiale og økonomiske rammebetingelsene vært ganske annerledes. Disse rammene har ikke gitt rom for rekruttering til fascistiske og nazistiske miljøer i masseomfang. Det er bygget velferdsstater i hele Europa, som gjør mellomkrigstidens form for fascisme ganske umulig.
Vi ser da heller ikke den klassiske fascismen som massefenomen i våre dager, selv om vi ser framveksten av autoritære bevegelser og partier. Og vi ser ny fascisme, men den kjennetegnes ikke av massemobilisering til marsjer i gatene og vilje til gatekamp.
De sosioøkonomiske rammene gir derfor liten grunn til å frykte at Sian vil få oppslutning på bakgrunn av arbeidsledighet og økonomisk misnøye.
2. Gaten som arena for mobilisering
I mellomkrigstiden var gater og torg viktige arenaer for sosial og politisk mobilisering. Politikk foregikk i gatene. Da var det viktig å være der for progressive og revolusjonære – for å markere seg, og for å slå tilbake voldelige angrep fra fascister.
Fascismen i Norge var et relativt marginalt fenomen, men fascistiske grupper kunne stille med nok mannskaper til å gå til fysisk angrep på meningsmotstandere. Dette var det rimelig at man forsvarte seg mot. Ikke minst fordi politiet den gang ikke kunne – eller ville – forsvare fascistenes motstandere mot de fascistiske angrepene.
I en slik situasjon, hvor politiet ikke kan eller vil bruke sitt voldsmonopol på en måte som forsvarer alles grunnleggende rettigheter og sikkerhet, kan det være nødvendig å forsvare seg selv. Antifascister gjorde det, og tidvis vellykket. Da handlet det om å mobilisere og kontrollere gater og torg, fordi det i stor grad var der politiske realiteter ble etablert og makt fordelt.
I dag er ikke Sian på gatene. De klarer ikke å mobilisere mer enn åtte, ti, tolv aktivister som hyler ut sitt hat fra stands. De marsjerer ikke, de angriper ikke muslimer eller meningsmotstandere fysisk. Jo, det er ille nok med deres verbale vold, men det er likevel noe annet enn fysisk vold – som derfor må møtes på andre måter enn med fysisk (mot)vold.
Etter å ha observert Sians aktiviteter gjennom flere år, kan vi også konstatere at de slettes ikke har klart å rekruttere flere standsaktivister til sine standsaksjoner.
Gatene er heller ikke den viktigste arenaen for sosial og politisk mobilisering i dag. Den masseoppslutningen Sian får, får de andre steder – særlig på nettet. Men Sian skal ikke ignoreres. Derfor sier det seg selv at kampen må stå der hvor Sian er, på Facebook, i kommentarfelter, og så videre. Der skal de konfronteres.
3. Rettsstaten som mål
Antifascistisk kamp var for mange progressive, men dessverre ikke alle, også en kamp for rettsstaten i 1930-årene.
Rettsstaten hadde store mangler i de fleste europeiske land i mellomkrigstiden. Etter krigen har progressive gått inn for å styrke og forsvare rettsstaten, også mot borgerlig undergraving og misbruk. Og denne kampen har vært vellykket!
Selv om rettsstaten er langt fra perfekt i dag, er den utrolig mye mer av en reell rettsstat, enn den var i 1930, 1945 eller 1985. Det kan det ikke være mye tvil om.
Derfor er det også uttrykk for en total mangel på seriøs analyse, når politiet i dag angripes som en fiende, når de forsvarer også Sians rett til ytringsfrihet og Sian-aktivistenes fysiske sikkerhet.
Antirasister som også ønsker en rettsstat, er forpliktet til å respektere både statens (det vil si politiets) voldsmonopol – og at det er lovverk og rettsapparatet som avgjør om noe er ulovlige eller straffbare ytringer.
Kamp for demokratiet
Mener man lovverket ikke er godt nok, må man gå den lange og politiske veien gjennom ny lovgivning eller nye tolkninger av lovverket. For ved gjennom fysisk angrep å forsøke å stanse Sian, undergraver man rettsstaten på en farlig måte. Samtidig som man demonstrerer historieløshet og mangel på evne til relevant og seriøs politisk analyse.
Det er dessverre opplagt at en del av de som bedriver ansvarsløs mobilisering til mot-markering mot Sian, og mener Sian må stoppes med makt, faktisk mangler historiske kunnskaper. De mangler også evne og/eller vilje til å se de relevante forskjellene på mellomkrigstiden og dagens situasjon.
En del av dem, men langt ifra alle, gir også blaffen i rettsstaten.
Det er ikke på et slikt grunnlag man fører effektiv kamp mot Sians rasisme.
