Mandag aksjonerte flere demonstranter fra aksjonistgruppen Extinction Rebellion i Oslo sentrum.
32 personer ble arrestert, fordi de – også selverklært og erkjennende – aksjonerte utenfor ytringsfrihetens grenser.
Men om de gjorde noe som helst nyttig for klimakampen, er vanskelig å si.
En viktig sak
Kanskje vi bare burde overse det hele, men den udemokratiske formen for aktivisme bør ikke få fotfeste i et ellers svært velfungerende demokrati som det Norge er.
Mange tror sivil ulydighet er greit, så snart saken er viktig nok. Men alle har viktige saker de brenner for. Likevel tyr de aller fleste av oss til lovlige aksjoneringsformer.
Men klimakampen handler om liv og død, sier noen. Det gjør også narkotikalegaliseringskampen, abortkampen, homokampen, feminismen – og til og med oljekampen, hvis man ser på det slik at den gir oss penger nok til å drifte sykehusene.
For i dag skriver talsperson i Extinction Rebellion, Synne Røisland (15), i Aftenposten at de utførte disse demonstrasjonene fordi de «ikke hadde noe valg».
Dersom alle fulgte denne selvrettferdige logikken, hadde samfunnet blitt et fullstendig anarki.
Et velfungerende demokrati
Men de har faktisk et valg. Er ikke lovgivningen god nok, må man gå den lange, politiske veien gjennom ny lovgivning. Mener man opposisjonspolitikerne ikke er gode nok, må man forme sin egne opposisjonspolitikk.
Man kan også demonstrere og belyse saken på fullt lovlige måter. I Norge har vi svært gode forhold for dette.
Røisland påpeker hvordan sivil ulydighet som aksjonsform har vært «et viktig demokratisk verktøy» opp gjennom tidene, og hun har helt rett i akkurat det. Men i et velfungerende demokrati, hvor ytringsfrihetens kår står sterkt, blir den sivile ulydigheten fort unødvendig.
Klart det kan være hensiktsmessig for en sak å ty til umiddelbart betenkelige grep for å avsløre og avdekke viktige saker. Men det spørs om man vil legge alle andre prinsipper til side. Da må man også reflektere kritisk rundt sin egen sak, og veie nødvendigheten av sivil ulydighet opp mot den faktiske effekten: Vil denne aksjonen føre til at flere tilslutter seg klimakampen?
Belyser ikke problemet
En sivilisert samtale om norsk oljevirksomhet diskuteres nesten daglig i Norge, og på det høyeste politiske hold. Vitenskap diskuteres. Løsninger foreslås.
En slik aksjonisme er med andre ord på ingen måte nødvendig for å belyse saken.
Det er relevant å nevne, fordi det virker som en av de viktigste målsetningene for aksjonistene: Å belyse saken.
Gjennom avsperring av gater, å lime seg fast i inngangspartier og å kle seg nakne – dekket i oljesøl utenfor Olje- og energidepartementet – skulle de demonstrere mot Høyre-regjeringens oljepolitikk.
De ønsker oppmerksomhet og avvikling, men bør snart innse at de gjennom dette kun får oppmerksomhet.
Kanskje også avvikling, men i så fall fordi de tror at flere vil tilslutte seg klimakampen på bakgrunn av sivil ulydighet. Det er tvilsomt.
Fyrer opp under imageproblemet
Det er med andre ord en dyr pris å betale for så og si ingenting i retur.
Extinction Rebellions aksjoner kan åpenbart føre til større skade enn nytte for saken de ønsker å fremme. Da er saken i seg selv ikke god nok til å skulle legge andre gode verdier til side.
For hva er egentlig prisen vi betaler for dette?
Kanskje nøyaktig det motsatte av hva hensikten er.
Miljøbevegelsen har alltid hatt et image-problem, og det Extinction Rebellion nå fyrer opp under, er dette.
Det er ikke ekstremt å være grønn. Men slik får Extinction Rebellion det til å virke.
Aggressive rop uten gehør eller appell
«Vi ønsker ikke å være til bry, men når regjeringen fortsetter å ignorere vitenskapens klare tale, er vi nødt til å bli hørt», sier Røisland.
Det blir fort en selvmotsigende argumentasjon.
Ikke bare fordi at de åpenbart praktiserer å være til bry, rent metodisk, men også fordi at de først mener at sivil ulydighet er en demokratisk form for aksjonisme, samtidig som de i praksis ønsker seg et teknokrati, hvor de mener at de som slags eksperter teller mer enn mannen og kvinnen i gaten.
Det er vanskelig å ta Extinction Rebellion på alvor, når de selv mener de er hevet over lovene. Gjennom sensasjonsjag, PR-trang og umusikalske stunts, setter de klimasaken i andre rekke.
Det er svært synd for den viktige og betimelige klimakampen.
