Da boken «The Flowers of Evil» ble oversatt til engelsk i 2016, var det mange som endelig fikk innsikt i gammel, fransk poesi, og ikke minst forfatteren Charles Baudelaire.
Deriblant den norske vokalisten, komponisten og tekstforfatteren Susanna Wallumrød, som spiller konsert på Henie Onstad kunstsenter førstkommende søndag.
Konserten blir en slags hyllest til den franske poeten, best kjent for sine betraktninger om det skjønne. Den originale diktsamlingen, «Les Fleurs du Mal» (1857), er også elsket for sitt ikke-moralske blikk på temaer som blant annet seksualitet.
Wallumrød skal fremføre sitt nye album, «Baudelaire & Piano» (2020), hvor hun har tonesatt ti dikt fra «Les Fleurs du Mal», og orkestrert en scenografisk, audiovisuell opplevelse.
Klassisk møter med andre ord samtidig, og det er også det som forekommer når vi møter den eksentriske musikeren på Olivia i Østbanehallen.
– Jeg pleide å sitte her en del før, sier hun til Subjekt.
Det var hun som valgte seg stedet, rent geografisk, men hun visste ikke at den gamle, brune restauranten hun pleide å sette seg ved, nå var blitt en franchiseavdeling av en større restaurantkjede.
– Jeg vet ikke hva jeg skal mene om dette, sier hun.
Det får så være. Samtalen vil raskt vise seg å føre oss langt dypere enn til den fløteinfiserte carbonaraen.
Vakkert kan være ondt
Charles Baudelaire originalverk har blitt tolket av musikere innenfor elektronisk, avantgarde og rock i en årrekke.
Susanna Wallumrød er med andre ord ikke alene om å ha hentet inspirasjon fra den franske poeten, men albumet «Baudelaire & Piano» utmerker seg som en naken og sjelfull tolkning (paradoksalt nok kombinert), der artistens ekspressive stemme – kun akkompagnert av transcenderende pianospill – skal gi nytt liv i Baudelaires ekstraordinære tekstunivers.
Og det er ikke første gang hun henter inspirasjon fra Baudelaire. Allerede i 2008, lenge før oversettelsen kom, ga hun ut coveralbumet «Flowers of Evil».
– Det var bare løst knyttet til tittelkonseptet om at noe vakkert kan være ondt, sier hun.
Det var først da den franske diktsamlingen kom ut på engelsk gjennom oversetteren Anthony Mortimer, at hun fikk satt seg dypt inn i «navnebroren».
– Forskjellen fra denne versjonen av «The Flowers of Evil» (2016) og de andre oversettelsene, er stor. Mortimer har en langt mer dynamisk og musikalsk oversettelse, og et billedlig språk som jeg ble inspirert av, sier hun.
Diktene ledet henne rett bort til pianoet, hvor hun begynte å tonesette ti av dem. Her skal dikt og musikk flettet seg sømløst sammen, og resultatet er et album som av The Guardians musikkanmelder, Michael Hann, best beskrives som «et friskt pust av den nordiske høsten».
Tverrkunstnerisk i mange lag
– Jeg ville ikke dekke til eller komprimere det noe særlig, sier hun.
Hun snakker om at hun ville skape musikk der teksten satt i førersetet, uten å endre innholdet. Det hele skulle foregå intuitivt.
– Jeg satt heller ikke og analyserte diktene, for å si det sånn. Det var en intuitiv, kunstnerisk prosess, som etter hvert destillerte det musikalske ut fra versene, sier hun.
Først arbeider hun ved pianoet, og deretter settes potensielle verk inn i kvartetter, band eller orkester. Den musikalske filosofien er klassisk og streng, men hun begynte raskt å tenke på hvordan dette skulle fremføres: Langt mer samtidig og fritt.
– Det var en utrolig stofflighet og tekstur i stykkene, sier Wallumrød.
– Hvordan da?
– Regelrett med assosiasjoner til tekstiler, teip og kassett, sier hun.
Disse assosiasjonene speilet seg i temaer lag: Ideen om at ting kommer i flere lag, og at de har dybde og forskjellige egenskaper. Det fungerte godt med idéen om at poesien også har mange lag, og at tolkningen endret seg gjennom tidene.
Hun begynte å tenke visuelt på hvordan dette skulle fremføres på en konsert. Og da hun ble invitert av Henie Onstad kunstsenter til å spille i det mangekantedet studioet, gikk en drøm i oppfyllelse.
Wallumrød ser på venuen som et slags lerret å fremføre kunsten på, og snakker engasjert om scenografer, kostymedesignere og andre musikere som hun nå har rekruttert til samarbeidet.
Scenografien skal være rik, som Baudelaires litteratur, og omfavne tak, vegger og gulv.
– Jeg ønsker ikke et tradisjonelt skille mellom publikum og scene. Men at vi lager et rom med likeverdige elementer der hele rommet er rammen for hele situasjonen, sier hun.
– Kan man kanskje si at du inviterer publikummet opp på scenen?
– Ja, det er tanken.
Introspektiv kontakt
Albumet er innspilt vinteren 2019-2020. Den siste tiden vi kjenner som «frisk». Utgivelsen er dermed uaffektert av Covid-19, og skal ifølge artisten kunne gi godt selskap i den «adskilte tiden».
– Hvordan ble du selv affektert av korona?
– Det ble stille en god stund. Konserter ble avlyst, sier hun.
Wallumrød forteller at hun likevel er godt vant med isolasjon, kunstnerisk isolasjon, og at den tvungne varianten ikke bare har vært negativ.
– Mange av oss har sikket hatt godt av å ta det med ro i en periode. Ikke bare vi som er kunstnere, men i dag lever vi veldig hektiske liv. Det å leve med seg selv, uten distraksjoner i en periode, leder nok til eksistensielle tanker. De er viktige, sier hun.
For Wallumrøds del, har det bare ført til en fordypning i de eksistensielle og estetiske tankebaner Baudelaires tekster dissekerer.
Ideen om skjønnhet og det vakre, og hvordan dette endrer seg, og på hvilke måter dette forankres i de industrialiserte samfunnene.
Det skal Susanna Wallmumrøds musikk bidra til å reflektere ved, gjennom både albumutgivelse og konsert på Henie Onstad kunstsenter førstkommende søndag.
– Det er fint med musikk som kan bidra til at mennesker får kontakt med dype sider ved seg. Følelser som man vanligvis ikke lett får tak i, sier hun.
Hun kaller det for introspektiv kontakt, ikke akkurat lite vesentlig i disse dager.
Liker du Subjekt? Bli abonnent!
