Tidligere denne uken oppdaterte Rolling Stone sin liste over de 500 beste albumene gjennom tidene.
Den amerikanske publikasjonen er kanskje et av verdens mest anerkjente musikkmagasiner, og blant de mange hundre artiklene som publiseres der i løpet av et år, er Rolling Stones «The 500 Greatest Albums of All Time»-liste den aller mest leste, ifølge magasinet selv.
Den har visst generert 63 millioner klikk.
Det gir naturligvis makt, og ikke minst er det tema for stor debatt. For hvem definerer egentlig hvilke album som er best?
Debatten er høyst velkommen, og høyst omdiskutert den siste uken. Grunnen til det, er revideringen av listen, som nå har en bismak av ideologi.
På høy tid
Rolling Stone har eksistert i over 50 år. Siden tilblivelsen i San Fransisco i 1967, i tiåret for rock, har den amerikanske publikasjonen rapportert fra musikkverdenen med anmeldelser og journalistikk av høy kvalitet.
Det gjør jo nettopp dette magasinet, med alle sine lesere, og sin kompetente redaksjon, godt egnet til å sette sammen en slik liste. I det hele tatt består redaksjonen av kompetente musikkritikere. Og når det kommer til den nyeste revideringen av Rolling Stones «topp 500»-liste, har juryen bestått av over 300 musikere, journalister og bransjefolk.
Og det er kanskje på høy tid at listen over verdens 500 beste albumutgivelser oppdateres. Listen ble originalt skrevet i 2003, og har kun gjennomgått en overfladisk korreksjon i 2012.
På 17 år har det kommet ut et flust av mange gode album, som kvalifiserer til denne listen, men noen av endringene er verdt å legge merke til.
Kvalitetsbegrep i endring
De fleste vil nok etter en rask titt se at listeendringene ser ut til å samsvare med dagens mange krav til mangfold. Mange spekulerer i om den kanskje også er blitt farget av politikk og ideologi, og at listen på den måten sender ut et budskap.
Eksempelvis er det mange flere svarte artister og flere kvinner på med på listen. Dette er selvsagt bra, og kan komme av at de har rettet et kritisk blikk mot egen liste, og at de tidligere har oversett mange utgivelser.
Det spørs bare om det er det som har skjedd.
Når Marvin Gayes politiske album, «What’s Going On» (1971), danker ut The Beatles’ syredrøm, «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» (1967), fra førsteplassen, så er det en rekke spørsmål som reises.
Ingen av disse utgivelsene har forandret seg de siste 50 årene, så hvorfor har de skiftet plass?
Vi snakker ikke her om at et nytt album, utgitt etter at listen først ble satt, plasserte seg over et gammelt album.
Spørsmål som reiser seg, er: Er revisjonen en gardering i forbindelse med mangfoldskritikken som har blitt reist i det siste? Hva legger Rolling Stone i kunstnerisk kvalitet?
154 nye album
Det er intet mindre enn 154 nye album på den reviderte listen. Det betyr også at 154 gamle album har blitt skjøvet ut.
Videre spesifiseres det at 86 av disse nye albumene er fra dette årtusenet, og at det er tre ganger så mange hiphop-album med på listen.
Dette blir harde fakta å svelge for magasinets rock-entusiaster, men reflekterer også et større musikalsk mangfold, som vi i dag er mer vant med å leve blant.
Dette kommer samtidig med at Oscar-akademiet innfører mangfoldskriterier for årets film, og kuratorer som går av etter stort press om å velge seg hvite kunstnere, over svarte, i USA.
De eneste som kan passe på at kunstnerisk kvalitet er en kompetanse og et fag, og at den ikke politiseres, ideologiseres og kjedeliggjøres på denne måten, er de som sitter på denne kompetansen.
Aktualitet er ferskvare
Kanskje er listens revidering et forsøk på å slå tilbake mot kritikken om at de frir til en homogen, hvit og mannlig leserskare, men hvis musikken nå skal filtreres gjennom samtidens moralske kompass, blir kunstnerisk kvalitet også en ferskvare.
Det spørsmålet mange stiller seg i de lange kommentartrådene, er om Rolling Stone har oppdatert listen med et moralsk, og ikke musikkfaglig, kompass.
Det ville ikke vært bra for noen.
Ikke engang Marvin Gaye.
