Vi som er på autismespekteret har ofte angst for å ikke passe inn. Ofte sier vi ikke ifra, selv om det går på bekostning av vår egen velvære. Derfor bruker jeg en offentlig plattform for å ta den plassen nå: Ikke spill musikk på trikken, skriver Paul Omar Lervåg. (Foto: Terje Ruud/NTB.)
Ikke for å moralisere

Til deg som spiller musikk på trikken: Tror du du er DJ?

De som tar seg til rette på offentlig transport ved å spille musikk på mobilhøyttalerne er plagsomme for de fleste. Men for noen av oss er det et spørsmål om å eksistere i offentligheten.
Saken er Skribent og debattant Paul Omar Lervåg tar et oppgjør med de som spiller musikk på trikk og buss.

For mange på det autistiske spekteret, bryter høy lyd inn i vår intimsone, like mye som berøring gjør det for andre.

Jeg er åpen for at høy lyd også kan føles invaderende for folk flest også, men på en annen side, så er mange på autismespekteret født med en høysensitivitet for visse sanseinntrykk, som deriblant gjør oss ekstra følsomme for avvikende lydbilder i offentligheten.

En passende metafor for hvordan et avvikende lydbilde i offentligheten kan føles for autister, er å sammenligne mellom lyden fra en pistol med lyden fra en kanon. Lyden fra en pistol kan føles overveldende for de fleste av oss, men tenkt deg at det som høres ut som en pistol for deg, blir som en kanon for en autist.

Da kan du også tenke deg at musikk på offentlig transport, hvor det ikke hører hjemme, kan bli spesielt plagsomt.

Ikke for å moralisere

Jeg ser ikke på meg selv som en moralist, og jeg liker å lytte til musikk som alle andre, gjerne med hodetelefoner når jeg sitter på offentlig transport, og jeg forsvinner ofte bort i lyden fra folkemassen. Men når folk spiller musikk direkte fra mobiltelefonen uten hodetelefoner, så blir det svært forstyrrende for de andre passasjerene, og spesielt for de på det autistiske spekteret.

Det er dessuten utrolig frekt å tvinge din musikk over på andre mennesker i et offentlig rom.

Tror du du er DJ?

Mennesker har forskjellig musikksmak, og ikke alle liker musikken du spiller, uansett hvor høyt oppe på hitlistene låten måtte være.

Man gjør ingen en tjeneste ved å gjøre dette, men som oftest ender man opp med å ta mer plass i offentligheten på bekostning av andre mennesker. På bekostning av folk flest, men spesielt på bekostning av de av oss som er følsomme for lyder.

Skriking og gauling

Jeg kjenner andre mennesker på autismespekteret som blir langt mer plaget av slik oppførsel i offentligheten enn det jeg er. De er langt mer følsomme for lyder enn deg jeg er, og de føler at de ikke får plass i offentligheten på grunn av dette, og det som kunne vært en behagelig tur ned til sentrum, blir et sant mareritt.

Jeg har heller ikke noe imot at folk prater på offentlig transport, jeg skulle gjerne sett at folk ble flinkere til nettopp dette, men jeg finner det svært forstyrrende når samtalen blir så høylytt at det går over til brøling, skriking og gauling som rekker hele vognen.

Da merker jeg at andre mennesker blir like irritert som meg, men vi nordmenn er egentlig ikke særlig flinke til å si ifra til fremmede mennesker om oppførsel vi mener er uakseptabel i offentligheten. Det er egentlig veldig dumt. For ofte blir noens offentlige irritasjon, andres spørsmål om eksistens i offentligheten.

Slik det gjør for folk på autismespekteret.

Angst for å ikke passe inn

Nå skal det sies at vi på autismespekteret er mindre redde for å bryte med sosiale forventninger enn folk flest, og vi er ikke alltid bevisst på at vi gjør, men vi prøver likevel å passe inn som alle andre.

Det kan også føre til at vi ikke sier ifra om ting som dette, men selv om vi ikke sier ifra, betyr ikke det at det ikke plager oss enormt.

Noen ganger klarer vi å si ifra, men andre ganger kan det overveldende lydbildet føles så truende at vi ikke klarer å si ifra. Vår angst for å ikke passe inn, blir ofte noe som går på bekostning av vår egen velvære.

Derfor bruker jeg en offentlig plattform for å ta den plassen til å si ifra. Ikke bare for min egen del og andre autister, men også på vegne folk flest på vei til jobb eller skole, som føler at de trenger et avbrekk mens de sitter på offentlig transport, men også bevisstgjøre andre på at oppførselen deres ikke tolereres av offentligheten, selv om offentligheten forblir taus.

Universell utforming

Dette er i realiteten et spørsmål om universell utforming, hvis man tar følgene av dette på alvor.

For rullestolbrukere betyr å komme seg fysisk rundt i offentligheten, for mange autister betyr det et lydbilde som er akseptabelt å leve med, og som masterstudent i retorikk og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, så må jeg si at en slik brautende oppførsel representerer en dominerende og aggressiv adferd.

Det kommuniserer liksom «her er jeg, og du betyr ikke noe».

Alle fortjener sin plass i offentligheten. For noen betyr det en rampe, for andre betyr det et akseptabelt lydnivå.

Så la oss vise litt hensyn til hverandre som individer, med de forskjellene som eksisterer mellom oss. La oss gi autister, og ikke minst folk flest, ro på offentlig transport. Og ikke glem, du er ikke den eneste i vogna.