Da statsminister Erna Solberg uttalte seg i den omstridte «Ways of Seeing»-saken, var det mange som reagerte. Men hva var det som luktet så ille av statsministerens uttalelse?
Jo, det var stanken av at «armlengdes avstand»-prinsippet ikke ble observert fra statsmaktens øverste hold.
Kunsten er ikke Erna Solbergs politiske verktøy, det er frie ytringer med verdier langt utover de politiske.
Teateret mottok over syv millioner direkte fra Kulturdepartementet (staten), og da Fremskrittspartiet (regjeringen) like etterpå foreslo å frata Black Box teater statsstøtten (for å ha vist et politisk stykke teater) fikk vi alle kjenne på hvor skjør den frie kunsten kan være i møte med politikere.
Politikerne skal legge til rette for kunsten, men ikke blande seg inn i den. Det er det «armlengdes avstand» handler om, men i sitt nye statsbudsjett foreslår den blågrønne regjeringen en kulturpolitikk som vil bryte med dette prinsippet.
Det er selvfølgelig en dårlig idé.
Kunst for kunstens skyld
All den tid kunsten og kulturen skal protestere mot virkeligheten, utfordre vår verdensanskuelse, forestille seg utopier og dystopier – og ikke minst: Gjerne kritisere makten – er det viktig å slå en prinsippfast ring om den frie kunstens eksistensgrunnlag: Ytringsfriheten.
I kunst- og kultur-sammenheng henger dette unektelig sammen med prinsippet om «armlengdes avstand».
Kunsten er så mye mer enn bare retorikk og politiske verktøy. Derfor innførte man armlengdes avstand som kulturpolitikk allerede på 60-tallet – et tverrpolitisk og liberalt ønske om å ha kunst for kunstens skyld, fordi kunsten danner oss og gjør oss rikere som både samfunn og som individer – mer sofistikerte, kultiverte, observante, materialbevisste, kvalitetsorienterte og the list goes on.
Ikke minst så er kunsten frie ytringer. Det er Grunnlovsfestet i Norge at statens myndigheter skal legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Politikere i posisjon skal ikke diktere kunsten som blir skapt og vist.
Armlengdes avstand innførte man ved å gi den kunstfaglige kompetansen, fra og med 1965 organisert som Kulturrådet, forvaltningsmakten over kulturpengesekken. Slik fikk man kunst på kunstfaglige premisser.
I det foreslåtte statsbudsjettet 2021 foreslår nåværende regjering omfattende strukturelle endringer som vil gripe inn i dette.
Ideell styringsform i fare
I overkant av en milliard kroner bevilges i år fra Stortinget til Norsk kulturfond, som Kulturrådet forvalter og deler ut til kulturlivet, skriver Klassekampen.
Nå har imidlertid regjeringen flyttet en lang rekke tiltak fra fondet og over på statsbudsjettet. Det betyr at det blir opp til Stortinget å avgjøre hvor store tilskudd disse tiltakene skal få.
Ikke bare vil makten sentraliseres; den vil flytte seg fra kunstfaglig kompetente til politikerne selv – en kulturpolitikk fra land vi ikke liker å sammenligne oss med.
Det reiser en rekke kritiske spørsmål.
Hvordan skal disse institusjonene forholde seg til de stadig utskiftende regjeringene?
Hvorfor skal disse institusjonene vise maktkritisk kunst, hvis de er direkte avhengige av velsignelsen til politikerne i posisjon?
Krev svar
Kulturrådet ble opprettet som en slags blåkopi av det britiske Arts Council. I flere deler av den vestlige verden var det et tverrpolitisk mål å demokratisere kunsten, og å gjøre kunsten fri, kunstneren autonom og å innføre prinsippet om armlengdes avstand.
Med mindre nåværende regjering har bedre ideelle ambisjoner for kunsten, bør de være svært varsomme med å innføre inngripende og illiberale endringer som rokker ved disse prinsippene.
I det minste bør de gi svar på hva som ligger til grunn for ønsket om en slik endring. Tvert imot kommer endringsforslagene først direkte på statsbudsjettet, og det midt under en pandemi.
Det kan se ut til at regjeringen vil gi seg selv mer makt over kunsten. Det er umusikalsk og bekymringsverdig.
Chilling effect
Lite er så ideelt for kunsten som prinsippet om armlengdes avstand. Det er både kunstfaglig og demokratisk: Prinsippet gir tillit til kunstfaget og avsentraliserer makten.
Når kunstfaglige komiteer får forvaltningsmakten over kulturbudsjettene, får vi kunst som eksisterer for kunstens skyld. Det kan vi langt tryggere forvente av kunstfaglige komiteer, enn politikere i posisjon.
Politikere er dårlig egnet til å gjøre denne jobben uten å politisere institusjonene, og det er god grunn til å frykte at institusjonene vil ta mindre modige kunstneriske valg som følge av en slik endring – en såkalt chilling effect.
Det er de kunstfaglig kompetente som bør forvalte pengesekken til kunst og kultur. Hele tiden med et mål for øye om å vise et mangfold av kunst- og kulturproduksjoner, og å slå ring om de frie kunstneriske ytringene som en prinsippsak.
Da må vi forsvare den når den også er politisk ladet, selv om prinsippfastheten er en vanskelig øvelse, særlig i vår tid, ettersom kunsten politiseres av både kunstnere, kritikere og politikerne selv.
