Danby Choi, redaktøren for Subjekt – et nettsted for etikk og estetikk, men som hovedsakelig skriver om kunst og kultur – har blitt provosert over at den blågrønne regjeringen nå ønsker mer styring over kunsten.
Ifølge redaktøren innebærer dette et brudd med et innarbeidet prinsipp om at politikerne skal holde seg i en «armlengdes avstand» fra kunsten.
Prinsippet ble introdusert på 70-tallet av kunstneraksjonen, som var dominert av politisk venstreradikale kunstnere.
Jeg var midt oppe i prosessen.
Den gang forlangte de av staten en rekke økonomiske ordninger, samt at staten måtte holde seg unna den kunstneriske virksomheten.
Staten skulle bedre kunstnernes økonomi, og som takk fikk politikerne en klar beskjed om å holde seg unna kunsten.
Uberettiget, urimelig og unødvendig
En bedring av kunstnernes økonomi var selvsagt berettiget, men kravet om armlengdes avstand var både urimelig og unødvendig. Kunstens frihet ble allerede introdusert under opplysningstiden, den gang gjennom modernitetens gyldighetsfordeling, som legger grunnlaget for kunstens, moralens og vitenskapens selvstendighet og autonomi.
I denne tredelingen ligger det også at det enkelte gyldighetsområdet skulle respektere de andres virksomheter og ikke blande seg inn i deres ulike fagområder. Kunsten fikk dermed sin frihet og selvstendighet uten at det ble stilt krav om at politikerne skulle holde seg en armlengdes avstand.
Dette kravet representerer et radikalt brudd med gyldighetsfordelingen og er en regulær innblanding i det politiske fagfeltet. Her blander kunstnerne seg inn i politikken og begrenser det politiske handlingsrommet.
Helt uberettiget, og i strid med den faglige autonomien, setter kunstnerne munnkurv på politikerne.
Venstreradikal kunstpolitikk
Ved dette politiske grepet, som i sitt vesen var en venstreradikal kunstpolitikk, fikk kunstneraksjonen gjennomført et prinsipp som ga kunstneren full frihet til å drive politisk kritikk og indoktrinering, uten at deres egen kunst kunne bli kritisert ut fra andre politiske standpunkter.
Denne politiske skjevheten er ikke bare udemokratisk, men også et politisk dobbeltspill fra kunstnernes side. Det mest rettferdige burde være at prinsippet ble fjernet, for det finnes ingen kunstnerisk eller politisk legitimitet i kravet, men det finnes også en annen mulighet som kan gjenopprette likeverdet mellom kunsten og politikken.
Hvis ikke kunstnerne vil oppgi prinsippet om armlengdes avstand, kan politikerne introdusere sin egen variant, nemlig at kunsten må holde seg en armlengdes avstand fra politikken. Ordningen er demokratisk og skaper likeverd mellom de to parter. Da vil politikerne kunne si hva de mener om kunst uten å bli høvlet over og trakassert av kunstnere som følers seg krenket i sitt faglige sinnelag. Tiden er nå moden for et politisk oppgjør med denne særbehandlingen av kunstnerne.
Stinker
Er det noen som stinker i denne sammenheng så er det kunstnerstanden, som nå i 50 år har klart å holde politikerne på en armlengdes avstand, og det helt uten politisk legitimitet og kunstfaglige behov.
Jeg er ikke uenig i at kunsten skal være fri, eller at kunstnerne i visse henseender bør få offentlig støtte, men kunstnerne kan ikke kreve at politikerne må avstå fra å kunne ytre seg fritt om kunst. Det er et politisk krav, som er i strid med den faglige friheten og autonomien som kunsten selv eksisterer i kraft av.
