Standpunktene som tradisjonelt sett har blitt formidlet vertikalt – ovenfra og ned – som «sannheten», er i ferd med å falle sammen i møte med et horisontalt opprør. Den nye røde religionen har fått avsmak på den blå kirken og slår tilbake med sin demokratiserte verktøykasse. Prestene svarer gjerne med boikott og utestenging, men de nye profetene har alt å takke de nyttige idiotene for, skriver Øivind Nygård. (Illustrasjon: Vilde Rolfsnes.)
Kulturkrigen – et horisontalt opprør

Med disse herlige brillene på nesen ser du en ny krig

Heng med på dette enkle rammeverket om en gammel blå kirke mot en ny rød religion, og du vil forstå kulturkrigen.
Saken er Heng med på kulturkrigen som nå pågår i den vestlige verden gjennom dette enkle rammeverket.

Britene stemte for Brexit, og Donald Trump ble valgt som amerikansk president.

Under normale forhold ville dette vært umulig, ja, utenkelig. Så hva var det som egentlig skjedde med folk i 2016?

Mye tyder på at den kulturelle og politiske virkeligheten ikke er normal lenger, og at vi nå lever i en ny normalitet.

I det følgende vil jeg presentere et nytt rammeverk for å forstå og kaste lys over denne nye normaliteten.

Blått og rødt, men motsatt

Heng med på dette svært enkle rammeverket, som består av bare to begreper, eller begrepspar: Den blå kirken og den røde religionen.

Påstanden bak disse beskrivelsene er at dagens situasjon kan forstås som en kamp mellom en gammel, blå kirke og en ny, rød religion.

Disse begrepene ble først lansert i et så beskjedent format som en anonym Reddit-post. Deretter ble de plukket opp, videreutviklet, utdypet og subkulturpopularisert av en for de fleste ukjent (men glimrende) blogger ved navn Jordan Hall (tidligere Greenhall).

Alternativ media-dokumentarfilmen «A Glitch in the Matrix» har gitt begrepene et bredere nedslagsfelt, det var også her jeg støtte først på dem.

Den blå kirken og den røde religionen betegner de to hovedfrontene i den politiske, ideologiske og kulturelle kampen som har hjemsøkt vår del av verden.

Kirken er blå fordi den er assosiert med demokratene og venstresiden, og religionen er rød fordi den er assosiert med republikanerne og høyresiden (i USA er som kjent den politiske fargekoden motsatt av hva den er hos oss: Venstresiden er blå og høyresiden er rød).

Den blå kirken

Den blå kirken og den røde religionen er imidlertid noe mer enn nye navn på de to politiske partiene. Og her kommer begrepene kirke og religion inn i bildet.

Den blå kirken kalles kirke fordi den har en ganske fast, organisert og formalisert struktur. Den utgjør etablissementet og ortodoksien – det politisk korrekte.

Den blå kirkens prester finner vi i utdanningssystemet, på universitetene, i de tradisjonelle kringkastingsmediene, i Big Tech (for eksempel de som kontrollerer Google, Youtube, Facebook og Twitter) og blant politikerne. De fleste av dem tilhører den politiske venstresiden, men man finner dem også blant eliten og etablissementet på den politiske høyresiden.

Den blå kirken er et sosialt system. Den er det dominerende sosiale systemet innenfor det store sosiale systemet som kalles samfunnet.

Den røde religionen

Den røde religionen er det grasrotbaserte opprøret mot den blå kirken og alt dens vesen. Den kalles religion fordi den ikke er en rød «motkirke», men et løst strukturert, løst organisert og temmelig mangfoldig identitetsfellesskap.

Den røde religionen har ingen klart formulert og avgrenset lære, ingen ortodoksi. Det som forener dens tilhengerne, er først og fremst motstanden mot den blå kirken.

Den røde religionen er reaksjonær. Den er antielitistisk, anti-etablissement og anti-PK.

Prester og profeter

Den blå kirken har utallige prester, systemets trofaste forvaltere, gjerne menn og kvinner i prominente samfunnsmessige posisjoner som er velegnet til å utøve makt og påvirkning på gamlemåten – ovenfra og ned, og på denne måten kontrollere samfunnsutviklingen og folkemeningen.

Den røde religionen har få alminnelige prester, men i stedet har den en avgud som blir mer eller mindre ironisk tilbedt og opphøyet i Donald Trump.

Den har også en stor profet i Jordan Peterson, i tillegg til en del mindre profeter, som jeg ikke skal forsøke å ramse opp her.

Dette opprørets maktbase er imidlertid det løse nettverket av alternative medier, podkaster, bloggere, youtubere, forumaktivister (Reddit, 4chan etc.), meme lords, nettroll og – naturligvis – en mengde helt vanlige, folkelige velgere.

Informerte og irriterende

Kampen mellom den blå kirken og den røde religionen er asymmetrisk. Med det mener jeg ikke at styrkeforholdet nødvendigvis er skjevt, men at de to frontene debatterer og kriger på forskjellige premisser. De disponerer vidt forskjellige våpen og maktmidler.

Dette er ingen selvsagt observasjon. Historisk sett har det vanlige vært at kulturkamper av begge parter har blitt ført med samme våpen og maktmidler, nærmere bestemt talte og skrevne ord og ordinære politiske prosesser. Åndshøvding har stått imot åndshøvding, avis imot avis, parti imot parti og vanlige folk imot vanlige folk.

Men slik er det altså ikke i den pågående striden mellom den blå kirken og den røde religionen. I stor grad dominerer og kontrollerer den blå kirken utdanningssystemet, universitetene, politikerne og de tradisjonelle mediene. At den røde religionen kunne oppstå, vokse seg sterk og utfordre den blå kirkens makt, skyldes en teknologisk nyvinning vi alle kjenner godt: internett.

Undertrykte følelser i sving

Det er ikke unikt at ideologiske omveltninger forutsetter og tilskyndes av teknologiske nyvinninger. For eksempel: Hva ville Luther vært uten boktrykkerkunsten?

Internett er vår tids boktrykkerkunst, men på speed. Mens Luther gjorde mange til teologer, har internett gjort alle til journalister. Under disse nye forutsetningene har den røde religionen blitt til.

Algoritmene gjorde det mulig at det som befant seg i folkedypet – slumrende – kunne komme til bevissthet, finne form, organisere seg – og slå fra seg.

Provoserer nyttige idioter

Resten er historie. Donald Trump ble valgt som amerikansk president, uten opplagte kvalifikasjoner for et slikt embete, nesten uten å bruke penger (relativt sett) på tv-reklame og tradisjonell propaganda, og med en nærmest samlet presse imot seg.

Tidligere ville dette ha vært umulig. Nå var det ikke lenger det. At han faktisk ble valgt, skyldes naturligvis et sammenfall av flere faktorer, hvor også tradisjonelle medier trolig spilte en avgjørende rolle som nyttige idioter.

Poenget er likevel at pressens febrilske aktivitet først kunne bli nyttig idioti i en internettkultur av memer, retweets og en strøm av informasjon og desinformasjon fra alternative medier. Uten dette ville den enkelte kanskje kunne ha tenkt sitt, dog uten den frimodighet, gjensidig bestyrkning, sammenhengskraft og smitteeffekt som er betingelsene for et ekte opprør.

En særegen moralisme

Ifølge Jordan Hall er kampen mellom den blå kirken og den røde religionen dypest sett en kamp mellom to måter å forme kollektiv intelligens (collective intelligence) på. Hall gir ingen eksakt definisjon på kollektiv intelligens, men basert på min lesning av ham forstår jeg kollektiv intelligens som et system av ideer, meninger, holdninger, verdier og handlemåter som skapes og deles av en større gruppe mennesker.

Kollektiv intelligens er de forutsetningene som avgjør hva som er mulig å tenke, mene, ytre og gjøre – de fortolkningsnøklene som avgjør hvordan vi forstår verden og handler i den. Når jeg velger å holde meg til uttrykket kollektiv intelligens i stedet for mer alminnelige begreper som virkelighetsoppfatning eller verdensbilde, skyldes det at kollektiv intelligens ikke er noe man har, men noe som stadig blir til og utvikler seg i grupper av mennesker som interagerer med hverandre, og hvor problemidentifisering, problemløsning og tilpasning til forskjellige forhold er noe den kollektive intelligensen gjør.

Kollektiv intelligens er gruppe forstått som intelligent organisme.

Den blå kirken kan identifiseres med den gamle måten å skape kollektiv intelligens på. Denne er kjennetegnet av at det er få som snakker og mange som lytter – med begrensede muligheter til å snakke tilbake. Det er få som står bak katetrene, få som velger ut og formidler nyhetene, få som finansierer og utfører forskningen, få som er valgt inn i nasjonalforsamlingen, få som tar beslutningene og få som blir hørt.

De standpunktene og «sannhetene» som formidles av dette systemet faller sammen med det vi kjenner som politisk korrekt. Noen eksempler: Globalisering er bra. Nasjonalisme er dårlig. Frihandel er bra. Proteksjonisme er dårlig. Innvandring er bra. Innvandringsmotstand er dårlig. Nye kjønnsroller er bra. Tradisjonelle kjønnsroller er dårlig. Minoritetskultur er bra. Majoritetskultur er dårlig. Kvinner med makt er bra. Menn med makt er dårlig.

Dette systemet håndhever i dag en særegen moralisme, som først og fremst gjør seg gjeldende ved en forpliktelse på språket. Har du gått glipp av siste oppdatering av det offentlige språkspillets koder og talemåter og kommer i skade for å bruke et navn, uttrykk eller begrep som nå er avleggs, avdekker det en bunnløs moralsk fordervelse som gir grunnlag for nådeløs sosial utstøtelse (også kjent som cancel culture).

De manges rolle innenfor dette systemet er å ta imot og fordøye det som blir servert. Rammene for hva som er mulig å mene, er i stor grad satt av systemet selv. Man kan kalle dette systemet topptungt, elitistisk og vertikalt, siden mening skapes og formidles ovenfra og ned – i flere betydninger av uttrykket.

Et horisontalt opprør

Den blå kirken utfordres nå av den røde religionens grasrotbaserte, interaktive og horisontale måten å skape kollektiv intelligens på.

I dette systemet er oppmerksomhet en valuta som stadig reforhandles og er i spill, og hvor hver enkelt disponerer en liten del.

Alle har her i utgangspunktet en stemme, og det er kollektivets frie utfoldelse som avgjør hvem som blir lyttet til.

Mange snakker, og mange bestemmer hvem som blir hørt. Informasjon sprer seg viralt. Og da tenker jeg ikke først og fremst på de relativt få videoene, postene eller memene som går viralt, som man sier, men de utallige normalinteraksjonene som hver for seg har liten effekt, men som til sammen øver betydelig innflytelse på opinionen.

Det pleide å være sant at de herskende meninger var de herskendes meninger. I den nye nettoffentligheten er det imidlertid uavklart og i stadig forandring hvem de herskende er. Det ser heller ikke ut til at de meningene som vinner frem i dette nye systemet faller sammen med dem som er dominerende i det gamle.

De som utgjør den røde religionen, er en svært mangslungen gruppe, en gruppe av grupper. Bortsett fra at de avviser den blå kirkens ortodoksi, har de lite til felles. Her er både folk som befinner seg ytterst til høyre og ytterst til venstre i det politiske landskapet (jevnfør hesteskoteorien). Vi har nasjonalister og  innvandringsmotstandere. Konservative kristne. Uavhengige intellektuelle, dissentere og konspirasjonsteoretikere. Nerder av forskjellig slag. Og en rekke folk som vi av mangel på en bedre betegnelse kan kalle samfunnets tapere.

Selv om den røde religionen kan assosieres med visse standpunkter, karakteriseres den best med sine maktkritiske holdninger: Vi stoler ikke på dere. Vi tror ikke på dere. Vi vil tenke selv. Vi vil si hva vi vil. Vi vil ha lov til å diskutere alt. Vi forakter dere. Vi vil undergrave dere. Vi vil stemme på den dere hater mest. Som individkarakteristikker blir dette for karikert, men hensikten er å gi et inntrykk av religionens ånd.

Boikott, scenenekt og utestengingskultur som forsvarsmekanisme

Internett har vært den røde religionens hjemmebane, men den blå kirkens motoffensiv er for lengst i gang.

Denne går ut på å endre baneforholdene (unlevel the playing field) gjennom forskjellige former for sensur. Vi kjenner det som kampen mot falske nyheter, konspirasjonsteorier, desinformasjon, hatprat og skadelig innhold.

Tre former for sensur blir tatt i bruk: Hard sensur, som er regelrett blokkering og sletting av innhold og bannlysing av enkelte aktører; myk sensur, som går ut på å begrense synligheten til uønsket innhold; og til sist økonomisk sensur, som ikke er sensur i egentlig forstand, men som likevel begrenser spredning av innhold ved å begrense mulighetene til å tjene penger på å skape dette innholdet (ved for eksempel annonsenekt).

I det siste har disse bestrebelsene økt i omfang, små avvik fra offisiell koronavisdom blir slått ned på, og selv innhold fra en tradisjonell avis som New York Post har blitt blokkert. Utfallet av den videre kampen vil bli avgjort av hvordan disse nettgigantene eventuelt vil bli regulert av politiske myndigheter, og hvordan den røde religionen responderer på denne nye utfordringen.