Ødelegger kulturminner for å markere seg selv

Nå må de visjonære arkitektene jekke seg ned et par hakk

Statsbygg vil kutte trær og flytte musikkpaviljongen på Nationaltheatret og gjøre store endringer på området. Her fra en tidligere visjonærs drøm. (Foto: Dark arkitekter.)
Statsbygg vil kutte trær og flytte musikkpaviljongen på Nationaltheatret og gjøre store endringer på området. Her fra en tidligere visjonærs drøm. (Foto: Dark arkitekter.)
Arkitekter har blitt besatt av egoistiske ønsker om å markere seg selv gjennom «kunstneriske» elementer som undergraver historisk arkitektur, skriver Audun Engh.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Statsbygg har fått i oppdrag å restaurere Nationaltheatret.

Statsbygg har fått i oppdrag å restaurere Nationaltheatret.

Det virker å være en altfor «kjedelig» oppgave.

For siden 2017 har de drodlet med arkitektfirmaer som vil gjøre langt mer enn hva oppgaven egentlig dreier seg om.

Den gang presenterte Dark arkitekter sin «visjon» for hvordan Nationaltheatret kunne bli en «mer inkluderende» plass for alle.

Annonse

Dette ville de gjennom å fjerne alt som gjør området rundt Nationaltheatret hyggelig, som blomsterbedene, musikkpaviljongen og benkene.

Hvordan de tenkte den nakne, hvite plassen er mer inkluderende enn den som allerede er der, vites ikke.

Heldigvis ble det aldri realisert. Men nå er det Gottlieb Paludan Architects som foreslår å fjerne trærne og flytte musikkpaviljongen foran Nationaltheatret for å erstatte dette med «moderne» varianter.

Statsbygg og Gottlieb Paludan Architects vil kutte trær og fjerne musikkpaviljongen på Nationaltheatret.

Egoistiske visjoner

Statsbygg må slutte å spørre løver om de er sultne!

Arkitektfirmaer vil naturligvis gjøre mest mulig på området, og reise monumenter av seg selv.

De virker besatt. Og med disse «kunstneriske» elementene undergraver de vår historiske arkitektur.

Mange byråkrater har tilsvarende ambisjoner. Å restaurere kulturminner på en respektfull måte kan dermed fremstå som helt uinteressant.

Tvert imot står de historiske kulturminnene ofte bare i veien for egoister som vil realisere prosjektene sine, slik som med musikkpaviljongen til Nationaltheatret.

Du ser det overalt

Denne holdningen til nytt og gammelt er antakelig – og synlig – også drivkraften bak fraflyttingen av viktige historiske bygninger som Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og gamle Deichman.

Jeg har også selv vært involvert i en sak som skapte bekymring rundt kulturminnevernet, og det til fordel for byråkraters personlige og visjonære drømmer om å reise slags monumenter av seg selv.

Etter brannen i Østre Porsgrunn kirke i 2011 støttet riksantikvar Jørn Holme ønsket fra befolkningen om å rekonstruere kirken. Kirkeledelsen ville i stedet ha arkitektkonkurranse.

Jeg var engasjert som konsulent for en lokal aksjonsgruppe som støttet rekonstruksjon. Jørn Holme sa til meg i et møte at han valgte ikke å fremme innsigelse, av frykt for å lide nederlag overfor kirken når regjeringen behandlet innsigelsen.

For Holme var det åpenbart viktigere at han ikke selv led et personlig nederlag, enn å kjempe for at kulturminnet skulle rekonstrueres, med de virkemidler han hadde til rådighet.

Man ser ofte at byråkrater, politikere og fagfolk velger å vifte med det hvite flagget fremfor å kjempe på barrikadene for gode saker som de støtter, hvis de ser en fare for å lide personlig nederlag.

Frivillige bevegelser som Fortidsminneforeningen og Arkitekturopprøret Norge har heldigvis en mer idealistisk og kampvillig motivasjon.

Området bør fredes

Heldigvis har byantikvar Janne Wilberg uttalt seg kritisk til forslaget som nå fremmes av Statsbygg om Nationaltheatret.

Men i det hele tatt bør området rundt Nationaltheatret fredes, og mistilpassede elementer som allerede er oppført bør fjernes.

Spørsmålet er bare om Riksantikvaren vil våge å gå mot sin statlige kollega, Statsbygg.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar