Hudfarge, kjønn, legning og etnisitet bør ikke si noe som helst om hva en person står for.
Det er nemlig dette – denne banale idéen – som ER rasisme.
Det er dette som forteller en svart person at han eller hun ikke kan være noe, basert på sin hudfarge.
En må gjerne gjøre identitetskarriere av hudfargen sin, men å forvente dette av andre, eller å prakke det på folk – slik de sinte aktivistene og misjonærene gjør – er rullebåndsproduksjon av rasistiske stereotypier.
Nå er det SV-politiker Robin Hansson og Ap-politiker Mani Hussaini som ikke er svarte nok til å uttale seg om rasisme.
De bryter med forventningene om hva en brun person kan si.
Man kan jo spørre seg hvordan debatten hadde utviklet seg dersom noen hadde sagt at Mani Hussaini og Robert Hansson ikke var hvite nok til at man burde lytte til dem, for å sitere nyhetsredaktør i Minerva, Aksel Fridstrøm.
Men det stopper ikke der, fordi disse antirasistenes argumenter er flyktige og vikarierende.
Jeg er eksempelvis ikke bare IKKE BRUN NOK, jeg er HVIT, fordi jeg har et HVITT YRKE.
Hudfargen min er en illusjon – bare fordi at antirasistene trenger et argument.
Dessverre fremstår det ikke alltid like dumt som det faktisk er, og mange jatter med, og avviser altså ens genetikk og biologi, bare for å kjempe «den gode sak».
«True true, Danby er jo EGENTLIG hvit, han kan ikke snakke om dette.»
Very woke!
Men jeg er faktisk fortsatt brun i huden.
Vel, det er ikke disse som har kjempet den antirasistiske kampen denne uken.
Den er det Robin Hansson, Mani Hussaini, Abdirahman Mohamed og Michael Melbye som har kjempet.
De har reist seg opp mot mobben som ber dem sette seg ned for å være bare svarte.
Hansson, Hussaini, Mohamed og Melbye har bedt fremtredende antirasister ta seg en bolle, og takket nei til at andre skal føle seg krenket på vegne av dem.
De har frigjort seg fra «gruppen» sin, og krevd å få være myndige, vittige og kloke individer med humor og andre egenskaper – ikke representanter for en idiotisk fremkalkulert gruppestereotypi.
Denne stereotypien bidrar dessverre mange antirasister til å opprettholde når de foreslår hudfarge som menneskers mest definerende egenskap.
Det gjør de for eksempel når de sier at noen ikke kan uttale seg om en sak, på bakgrunn av ens hudfarge. Eller når man snakker om kvotering.
Men jeg er virkelig usikker på om dette ekstreme rasefokuset vil bringe oss vekk fra rasismen, eller om den kanskje bare livnærer den.
Kanskje man bør lytte mer til hva folk har å si, og observere hva de gjør, fremfor å gi karakter på hudfargen deres.
Woke- og koko-venstre har bitt seg selv i halen. Nå håper jeg bare at folk ser det, så vi kan gå videre.
Les også: Vil du se en innvandrer i lederposisjon? Da må du skuffe enkelte antirasister
