Hvis du er en av de Covid-19-lammede kunstnerne, som nå sitter og myser foran de varme glørne i hyttepeisen, lurende på hva du står for og hvordan du skal agere overfor verdens hendelser de neste månedene og årene, er du i godt selskap.
Vi er alle en del av den øredøvende, dypt grublende tausheten i kultur-Norge.
Covid-19 krisen oppfører seg som sterk alkohol, fremskreden alderdom eller uskyldige barnefantasier. Den forteller oss helt uten filter hvem vi er og hva vi står for.
Mange norske kunstnere har i disse dager på den mest inngripende måte siden den andre verdenskrig fått avlyst konserter, forestillinger, konferanser, øvelser og utstillinger.
Med et magisk pennestrøk ble verdens makt overdratt til et helsebyråkrati som bestemte seg for at det skal være tillatt å trenge seg sammen foran frossendisken på Coop, men forbudt å gå i Operaen.
Eksistensielt ubehag
Samtidig gnager det eksistensielle ubehaget innerst inne. Noe med tanken om at kunstens vesen er det motsatte av legevitenskapens etikk. Noe med tanken om at kunstnerrollen skal representere det frie ordet, at den skal stå opp når andre tier.
At kunsten skal vise at det er viktigere å vibrere i tre ektefølte minutter, enn å eksistere vibrasjonsløst og svimeslått gjennom et helt liv. At kunstens innerste vesen er å vise at det er viktigere å dø levende enn å leve som en død.
Det er dette den indre romantiske, barrikadestormende, modige, høylytte, provoserende og indre «kunstnertypen» tenker, han som nå er i dyp krise og depresjon. Han som har tatt munnbind på seg, og ikke lenger får ut et eneste ord.
Jeg tror at denne kunstnertypen har visst lenge at hans dager har vært talte. At hans heltemot var på hell lenge før krisen. At han allerede for lengst har forvandlet seg til en småborger, men til det siste håpet at ingen skulle oppdage det, aller minst ham selv.
Den moderne kunstneren er i dag en som prioriterer barna sine, fremtiden, tryggheten, huset sitt, beskyttelsessfæren sin, det møysommelig oppbygde og så uendelig sårbare kontaktnettverket sitt. Han eier ikke noen annen sikkerhet, verken finansiell eller åndelig, slik det opp igjennom århundrene ble representert av kirken, hoffene, broderskapene, frimurerlosjer, adelsfamilier, industrimagnater eller velytere fra overklassen.
Samfunnets empati
Det finnes helter i denne verden. Som Edward Snowden og Jane Goddall. Som Fridtjof Nansen en gang i tiden. Som kritiske gravejournalister.
Men ikke vi kunstnere, vi er ingen helter. Vi er ikke lenger en Aksel Sandemose som vifter truende mot skolebarna med janteloven i hånden, eller en Émile Zola som tordner på førstesiden i L’Aurore mot offentlighetens overgrep mot Alfred Dreyfus.
Vi er ikke journalister. Vi graver ikke frem fakta og «sannheter». Vi er ikke aktivister. Vi stormer ikke barrikadene med tomater og råtne egg. Vi er ikke gule vester. Vi smadrer ikke butikkvinduer når vi er sinte.
Vi er noe annet. Fordi vi har lært å lytte til det utenfor oss selv, det som forbinder oss med andre. Dette som vi kaller empati, og det som til slutt blir en universell stemme i kunsten.
Når den homoseksuelle komponisten Pyotr Ilyich Tchaikovsky i årevis ble presset av sin kone for penger for at hemmeligheten om hans seksualitet ikke skulle bli avslørt, noe som i datidens Russland betydde tukthus og død, svarte han ikke med sinne eller barrikadestorming.
Han svarte med å skrive de vakreste melodiene verden noensinne hadde hørt. Han svarte med å sette det vakre opp mot det stygge. Han svarte med uendelig empati for menneskeheten og dens tragedie.
Kunst kan redde verden
Å studere verden med empati er en forvandlingsprosess som gjør at man kan gjøre det ubehagelige, det narraktige, det svake og det menneskelige om til kunst.
Å studere verden med empati betyr at når du ser en ministers usynlige smil i munnviken der han nok en gang spar milliardene opp for å gi til de som rammes av restriksjonene, akkurat som det tilfredse nebbet til en fuglemor som forsiktig trykker meitemark ned i sine ungers gapende munner, forstår du at du selv hadde stått der med akkurat det samme fliret. For vi er alle til syvende og sist i slekt med fuglene.
Tilbake står en tro i ruiner. Men denne mistede troen kan vi forvandle til kunst.
Før ytringsfriheten ble til, eksisterte ytringsforpliktelsen. Denne forpliktelsen kommer når våre utilstrekkeligheter blir forvandlet til noe større enn oss selv, slik at mennesker med kunstverket som støtdemper klarer å lytte til og snakke med hverandre.
Dette krever at kunstverket selv er universelt, og med universell forståelighet som grunnleggende material. Kunstverket er da ikke en heltedåd men en akt av lytting.
Vi er ingen helter. Men vi kan fremdeles redde verden.
