At flere virker å tro at bare fordi de selv har oppdaget sine egne fordommer så gjelder de samme lastene alle andre som deler deres gruppeidentitet, anser jeg bare som et ytterligere tegn på hvor selvopptatte de er, skriver Pål Henrik Hagen.
Hvitt søppel

Når lidelse blir en konkurranse så er vi alle tapere

Blant mine venner som har forlatt oss hørte jeg sjelden noen prise seg lykkelig over at de – tross rusavhengighet, arbeidsledighet og fattigdom – i alle fall var hvite majoritetsborgere.
Saken er «Hvite privilegier» er på alles lepper.

Mye har blitt sagt om hvilket privilegium det er å være hvit mann, både i dag og visstnok alle andre dager i menneskehetens historie.

Enda mer blir sagt om at hvite menn som sådan må slutte å uttale seg om ting de ikke kan forstå, sånn som undertrykkelse, urettferdighet og lidelse generelt.

Jeg kommer til å gjøre det likevel.

Place, not race

Noen av mine beste venner er hvite menn, og jeg er velsignet og forbannet med å tilhøre denne utskjelte eliten sjøl.

Som hvit har jeg en unik tilgang til deres livsverden, og kan rapportere fra innsiden om mange vakre suksesshistorier: Koner og barn, hus og formue, jobb og status, hell og lykke.

I min spesifikke krets derimot, så er ikke dette nødvendigvis normen.

Av en eller annen grunn har jeg ofte følt meg mest komfortabel i utkanten av det vanlige, og der har jeg blitt kjent med mye vakkert hvitt søppel.

Depressive, alkoholikere, junkier, suicidale, kronikere, sinnsyke og ødelagte folk.

Flere av dem er døde nå, før de rakk å oppnå den sagnomsuste middelalderen som visstnok er så magisk for vår hudfarge og vårt kjønn.

Kanskje var det best for alle.

Noen døde for egen hånd, andre av misbruk, og noen av sykdom.

De fleste lever heldigvis videre, flere med plager og lidelser som sannsynligvis aldri vil forlate dem, og som kunne knekke mange andre, men likevel kjemper de seg gjennom dagene med den livskraften de kan mane fram.

Men av de som har forlatt oss hørte jeg sjelden noen prise seg lykkelig over at tross alle problemene, tross alt det vonde som snart skulle rive dem bort, så var de i alle fall hvite, og en del av majoriteten.

Hvit og utenfor

Ute i mørket på kanten av avgrunnen finnes et vakkert fellesskap.

Jeg har sett folk finne sammen i sin felles nedrighet, og klagesangens kor bar preg av ekte mangfold. Damer, menn, utlendinger, homoer, lesber, transer og mentalpasienter.

Alle slang dritt om hverandre, og brukte ord og uttrykk som ville fått en gjennomsnittlig spissborger til å drukne i skyldfølelse på vegne av de andre, men på merkelig vis så virket drittslengingen å bryte ned barrierene heller enn å bygge dem opp.

De fleste forsto at ordene var ikke så viktige, og på et instinktivt nivå var det klart at alle var samlet i møkka.

Skjellsord ble til hedersbetegnelser.

Blant mine hvite sjelefrender på utsiden av det gode selskap er det få som har vanskeligheter med å forstå en forakt for det bestående, og en avsmak for de vellykkede. Å se velkledde veltalende maktmennesker snakke om løsninger for de utelatte er tragikomisk, og alle kan se at en eller annen politisk broiler som har sust fra elevrådsformann, via ungdomspartileder, til statssekretær og minister, har lite egenerfaring med problemene hun er satt til å løse.

Der kan mangt et etnisk norsk utskudd lett samstemme med andre raser, kjønn og legninger: De forstår ikke hva vi gjennomgår.

Hvem tror de at de er

Når jeg hører folk som tilhører den såkalte majoritetsbefolkningen proklamere stolt at de forstår sine privilegier, og har det så voldsomt mye bedre enn de fleste, og at nå trenger de å bare lytte til de som er underlegne og annerledes, så tror jeg på dem.

Når jeg også hører noen av dem bekjenne hvor rasistiske og generelt fordomsfulle de har oppdaget at de er, så tror jeg på det også, og føler tristhet.

Derimot føler jeg ingen personlig skyld.

At flere virker å tro at bare fordi de selv har oppdaget sine egne fordommer så gjelder de samme lastene alle andre som deler deres gruppeidentitet, anser jeg bare som et ytterligere tegn på hvor selvopptatte de er.

Hva får dem til å tro at alle med samme bakgrunn bærer en identisk synd, og samtidig har det dødsfett personlig og økonomisk?

Gudene vet, kanskje privilegier gjør blind.

Selv er jeg belastet med mange svikt i personligheten, men det involverer ikke syndene til visse deler av borgerskapet. I det store og hele er det ganske irriterende når fremmede skal belære meg om hva som foregår i mitt eget indre.

En glætt kødd

Opp gjennom årene har jeg også møtt min andel av kjipe hvite menn, og jeg har ikke noe problem med å forstå den karikaturen som ofte blir gjengitt: En slags glætt kødd, født på en pidestall, som aldri har møtt et gram av motstand, som ser andre mennesker som brikker i et stort spill konstruert for hans underholdning, og tenker det er en åpenbar selvfølgelighet at han innehar den maktposisjonen som alle andre kan se han fikk servert på sølvfat. Et godt gammaldags rasshøl. Ingen liker han fyren der.

I inkluderingens og likestillingens ånd kan jeg avsløre at det finnes et par-tre damer som også passer den beskrivelsen. Kanskje til og med noen med mørk hud, og en og annen homofil.

Selv om de sjelden får skylden for alt som har vært vondt og galt de siste 5.000 årene.

Skal vi ta på alvor idéen om at alle er vi mennesker, og alle fortjener samme muligheter og samme respekt, så impliserer det at vi også fortjener samme fordømmelse.

De som tror de gjør medlemmer av utsatte grupper en tjeneste ved å aldri nevne noe når de prater piss, avslører bare at de ikke anser dem som likeverdige.

Å være en idiot er ikke forbeholdt hvite menn, og å ha det forjævlig er ikke forbeholdt kvinner og minoriteter.

Sorry.

Skjulte koder

Neste gang anbefaler jeg å identifisere den konkrete idioten som plagde deg, og spesifisere hans overtredelser.

Pek ham ut og si «Per Hansen kalte meg et rasistisk skjellsord, før han forgrep seg på venninnen min, mens han lo og fortalte at han aldri ansetter noen med minoritetsbakgrunn, fordi han anser dem som undermennesker».

Da kan vi holde ham ansvarlig, og boikotte butikken hans og henge ham ut på sosiale medier.

Men det blir så pes å finne ham igjen hvis den eneste beskrivelsen vi har å gå etter er hudfarge og underliv. Hvis derimot den eneste anklage du har er at underbevisstheten til Per inneholder spor av en systemisk ukultur han eksplisitt avviser, men som viser seg i skjulte koder kun observerbart for det trente øye, så er det kanskje best å vente på neste mulighet til å oppnå justis.

Enkelte føler kanskje på fristelsen til å påpeke at hvite menn har vært ansvarlig for alle de groveste overgrepene i all tid, og at hele samfunnet er strukturert for å bære dem fram, men disse er offer for et tunnelsyn.

Naziene var hvite menn, og det samme var de som overvant dem. Ghengis Khan, Mao Tse Tung og Idi Amin har ei høne å plukke med de som mener at hvit overlegenhet også gjelder innen bestialitet, og Imelda Marcos og Griselda Blanco har noen innvendinger til påstanden om at menn er best også på grusomhet.

For hver hvite mann som har trukket i trådene er det en million som slavet, sleit og grein.

«Skarpe» observasjoner

En stri strøm av bedrevitere har overbevist seg selv om at de gjør en skarp observasjon når de identifiserer hudfargen til mennesker med makt og rikdom.

Etterpå går de og teller identitetsbalansen i håndplukkede samfunnsområder, og begrunner enhver ulikhet med vage abstraksjoner om system og struktur, samt intet mindre enn historien og språket som sådan.

Hele denne «teorien» er noe pubertalt surr, og hvis man faller for dens simplistiske lek med tall så burde man forte seg til biblioteket og lese Mark Twains berømte gjengivelse av et sitat om løgn, før bøkene hans blir forbudt for å tilhøre feil tidsalder.

Å påstå at man vil avslutte urettferdighet basert på rase og kjønn, og samtidig insistere på å kategorisere fienden etter rase og kjønn, er en komplett selvmotsigelse, innlysende for en 13-åring med litt intellektuell nysgjerrighet. Vær så snill, la det slutte snart.

Å gjengi lidelseshistorien til hvite menn er kanskje en slags patetisk selvmedlidenhet. Jeg vil likevel gjerne få et utførlig svar på hvorfor det er annerledes for noen annen gruppe.

I den grad hvite menn sitter med makten – noe som er en relativt tvilsom påstand i dagens Norge – og derfor ikke bør klage, så kan vi kontre med at det forutsetter at man ser på hvite menn som en ensartet gruppe. Folk med makt sitter med makt, og har alltid gjort det. Det er en tautologi med langt mer innhold enn noen overfladisk identitetsteori.

«Hvis du angriper meg som jøde så må jeg forsvare meg som jøde», sa Hannah Arendt en gang. Jeg har lite interesse av å selvidentifisere som hvit mann, jeg har ingenting til felles med de fleste av dem, men i den grad jeg må påtvinges den merkelappen så blir svaret deretter.

Så ja, jeg er en bitter, sinna og provosert hvit mann i 40-årene. Jeg, som mange andre, er også krenket på vegne av flere enn meg selv, spesielt noen nitriste white boys jeg kjenner som har lidd og dødd – som nå skal hopes sammen med historiens største forbrytere. Føkk det.