Det er beklagelig, men forutsigbart at modernistiske ideologer prøver å utdefinere vår folkelige bevegelse.
Arkitekturopprøret Norge arbeider for mangfold i arkitektur og for lokal medbestemmelse i byplanlegging og valg av arkitektur.
Subjekt har nylig omtalt Arkitekturopprøret med en nyhetsartikkel om hva vi ønsker. Der siteres Subjekts arkitekturekspert, Kai Reaver, som underviser på Arkitekthøyskolen i Oslo.
Han bruker følgende karakteristikker om Arkitekturopprøret Norge: «Konspiratorisk alt-right anti-elitisme».
Her prøver Reaver å stemple vår folkelige bevegelse for estetisk mangfold og lokaldemokrati som fascistisk.
Målet er åpenbart å skremme folk fra å si sin mening og engasjere seg mot det rådende makteliten innen by- og stedsutvikling.
Dette er ikke debatt, men utdefinering.
Les også: Til krig mot glass og betong: – Bjørvika er det verste som har skjedd
Kaller oss fascister
Slik er «alt-right» definert på Wikipedia:
«Alt-right-ideologien er rasistisk, og overlapper blant annet med antisemittisme, nynazisme, islamofobi, hvit makt («white supremacy») og høyrepopulisme».
Faktum er at det modernistiske hegemoniet innen kunst og arkitektur bryter med de gode norske idealene om folkestyre, grasrotdemokrati, mangfold, inkludering og toleranse.
Eiendomsbransjen bidrar også til dette.
Å påstå at kun en stilart er relevant og «av vår tid» gjenspeiler en autoritær tenkning.
Man ser tilsvarende innen autoritære politiske bevegelser, både til høyre og venstre i politikken.
Man kan også sammenligne påstanden om at kun modernisme er gyldig samtidsarkitektur, med maktsyke religiøse lederes utdefinering av alle andre trosretninger.
Ikke bare i Norge
Over hele verden ser man nå et opprør mot det modernistiske hegemoniet.
Også stadig flere arkitekter og arkitektstudenter ønsker å utforske og videreføre de eldre stilartene, som er velprøvde, velfungerende og høyt verdsatt av befolkningen.
Jeg sitter i styret for INTBAU – en internasjonal bevegelse med avdelinger i 35 land over hele verden.
De 6.000 medlemmene er en blanding av arkitekter, byplanleggere og borgere som er engasjert i å videreføre velfungerende tradisjoner innen byggeskikk.
Arkitekturopprøret Norge sprer samme budskap, og har nå mer enn 4.000 medlemmer.
Tverrpolitisk
Bevegelsen for mangfold i arkitektur og bedre lokaldemokrati i stedsutviklingen er tverrpolitisk.
Det gjelder både i Norge og andre land.
I Norge opplever mange at Arkitekturopprøret viderefører idealene om lokaldemokrati og respekt for befolkningens ønsker, som blant annet Arbeiderpartiet og Senterpartiet har arbeidet for.
Men vi ønsker å påvirke alle de politiske partiene.
Vi prøver heller ikke å koble modernismen til en politisk ideologi. Det er forfeilet å prøver å knytte verken tradisjonell eller klassisk arkitektur til en politisk retning. Både Hitler og Stalin likte klassisk arkitektur.
Hitler oppførte dessuten utallige modernistiske betongbunkere. Arkitekturhistorikere har påpekt at Hitlers bunkere inspirerte etterkrigstidens «kule» brutalisme.
På 1800-tallet ble klassisisme knyttet til innføringen av demokrati og akademisk frihet. Det gamle universitetet i Oslo sentrum er et eksempel.
Ikke knytt stilarter til politiske bevegelser
Mange sosialister og sosialdemokrater valgte etter 2. verdenskrig å satse på modernistiske drabantbyer.
I dag ser vi også andre holdninger, for eksemåel går sosialdemokrater i Gøteborg inn for at nybygg skal videreføre byens tradisjonelle kvartalsbebyggelse.
Stalins etterfølger som diktator, Khrustsjov, innførte modernistiske blokker som obligatorisk stilart.
Mange diktatorer verden rundt elsker å oppføre modernistiske signalbygg, mens andre foretrekker klassiske palasser.
Vi må avvise alle forsøk på å knytte stilarter til politiske bevegelser, med formål å utdefinere dem. Stilart bør velges ut fra stedets karakter og befolkningens ønsker.
Folkelig bevegelse
Det er også et overgrep mot befolkningen å stemple kravene om mer direktedemokrati i stedsutviklingen som høyrepopulistisk eller det som verre er.
Det er selvsagt riktig at Arkitekturopprøret går mot styringen over nærmiljøer som utøves av de rådende maktelitene innen arkitektur og eiendomsutvikling.
Å kreve lokal medbestemmelse er i samsvar med gode norske idealer om inkludering av borgerne.
At noen innen det rådende estetiske regimet kobler dette til «alt-right» og ekstreme høyrebevegelser bekrefter makthavernes tendens til å bruke de verste metoder for å hindre at befolkningen får mer styring med sine liv og nærmiljøer.
En rekke plansmier gjennomført i norske kommuner viser at man kan skape bred enighet om både byforming og valg av byggeskikk. Se nettsiden der mange plansmier er dokumentert.
