Å stenge ned landet for å stoppe en alvorlig pandemi, er ingen fiks løsning tenkt ut av meg selv om Pål-Henrik Hagen mener det i Subjekt.
Det er faktisk en praksis vi har hatt i flere tusen år.
I et innlegg hvor Hagen svarer på min kronikk i Aftenposten, virker det heller som om han kanskje ikke kjenner til problemer rundt smittsomme sykdommer, mikrobiologi og smittevern.
Hagen virker også å glemme at vi lever i et demokrati.
Les også: Fiks løsning fra en professor i mikrobiologi
Alvorlig nok
Fremdeles tar smittsomme sykdommer flest liv på verdensbasis, til tross for antibiotika og vaksiner.
Totalt dør cirka 17 millioner mennesker av infeksjoner hvert år; noe som utgjør en tredel av alle dødsfall i verden.
Til sammenligning har koronaviruset til nå tatt livet av 2,2 millioner og mer enn 102 millioner er smittet per 31. januar, ifølge WHO.
Mange nye og gamle infeksjonssykdommer har vi ikke midler imot, deriblant koronaviruset.
Flere hundre års erfaring
Det ligger mange hundre års erfaring bak dagens smitteverntiltak som ofte inkluderer pålagt hygiene, isolasjon, karantene og andre restriksjoner.
Smittevern har vært drivkraften bak etablering av sykehus, lasaretter og smitteisolater som skulle ta vare på smitteførende pasienter.
Allerede 4.500 før Kristus var det godt utbygde og effektive vann- og kloakksystemer i Ninive og Babylon.
Egypt hadde offentlig kjøttkontroll cirka 2000 år før Kristus, og det var offentlig påbud om håndvask og kroppsvask og om isolasjon og desinfeksjon ved antatt smittsom sykdom.
De store infeksjonssykdommene som pest, kolera, difteri, tyfoidfeber, tuberkulose, syfilis, kopper, barselfeber og influensa la dagsordenen for all samfunnsaktivitet i middelalderen.
I det 17. århundre tok kopper livet av cirka 400.000 mennesker hvert år i Europa.
I 1890-årene hadde en av fire innbyggere i Kristiania en smittsom sykdom hvert år, for eksempel difteri, tyfoidfeber, diarésykdom, kolera, skarlagensfeber, barselfeber, malaria og lepra.
Mange av pasientene – 40-60 prosent – døde.
Samfunnets behov foran hver enkelts behov
Ved smitte ble det lagt stor vekt på forebyggende tiltak som hygiene og smittevern, siden man hadde få kurative midler.
Pasienter med smitte ble isolert fra andre.
Lungetuberkulose ble behandlet ved sanatorier.
Pasienten kom ikke hjem før han var smittefri.
Ved utbrudd av tyfoidfeber, difteri og skarlagensfeber ble pasientene isolert i egne sykebrakker eller hjemme.
Å være bærer av en smittsom sykdom kunne føre til yrkesforbud og isolasjon.
Uten koppevaksinasjon ble man verken konfirmert eller gift.
Skoler ble periodevis stengt ved epidemiske utbrudd.
Det ble satt plakater på hus med smittsom sykdom – til skrekk og advarsel.
Pasienter som brøt isolasjonen, kunne bli straffet og tvangsinnlagt til videre isolasjon.
Samfunnets behov gikk foran hver enkelts behov.
Inngripende, men demokratisk
Smittevernloven § 1-1 av 1994 har til formål å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer ved å forebygge dem og motvirke at de overføres i befolkningen, samt motvirke at slike sykdommer føres inn i Norge eller føres ut av Norge til andre land.
Den skal sikre at myndighetene «setter i verk nødvendige smitteverntiltak».
Kongen kan ytterligere forsterke disse tiltakene (§ 7-12).
Loven er inngripende på personlig frihet i visse tilfeller, men dette er bestemt av demokratiet – ikke et autoritært system, noe jurist Anne Kjersti Befring også forsvarer i Aftenposten.
Mange andre land
Både i mars 2020 og nå er det svært mange land rundt om i verden (Nederland, Østerrike, Frankrike, Storbritannia osv) som stenger ned all aktivitet for tredje gang og i tillegg stenger grensene for å stoppe viruset med sine stadig nye varianter.
Portugal stenger all skoleaktivitet.
I mange land – som Østerrike, Tyskland, asiatiske land, og så videre – er munnbind påbudt, og nylig har CDC gått ut med en ordre om at alle skal bruke munnbind-masker i offentlige rom og/eller transport.
Akkurat nå er det flere land som går ut med delvis eller fullstendig portforbud (curfew) i hele landet for å stoppe spredningen (Nederland).
EU ved 27 ledere diskuterer nå felles nedstenging av land for å stoppe viruset i Europa.
En stor artikkel i Nature i desember viser til effektivitet av statlige intervensjoner rundt om i verden og kommer til at sosial distanse og reiserestriksjoner/grensestenging topper de mest effektive tiltak, sammen med stenging av skolesystemer.
Den største effekt av flere lokale tiltak for å få ned R-tallet er å avlyse møter (83 prosent), stenging av skoler (73 prosent), grenserestriksjoner (56 prosent), tilgang til smittevernutstyr (51 prosent), restriksjon for å bevege seg ute (42 prosent) og nasjonal lockdown (25 prosent).
