Henvisninger til fortidens visdom er tynget av fortidens grusomhet.
Før i tiden hadde makthaverne mange flere midler tilgjengelig for å kontrollere folket.
De beste intensjoner lå muligens til grunn for straffer som gapestokk, henging og strekkbenken, men noen ganger er disiplineringen i overkant streng – til og med når djevelen selv har tatt bo i fangen.
Når Andersen lister opp smitteverntiltak fra gamle dager, så blir jeg litt perpleks.
Er dette en liste med hennes personlige anbefalinger, eller en historietime til skrekk og advarsel?
Hun skriver:
«Det ble satt plakater på hus med smittsom sykdom – til skrekk og advarsel», «pasienter som brøt isolasjon, kunne bli straffet og tvangsinnlagt til videre isolasjon» og «uten koppevaksinasjon ble man verken konfirmert eller gift».
Er dette virkelig argumenter for at vi i dag bør innføre portforbud?
Les også: Portforbud er ikke autoritært. Det er demokratisk
Historie å ta lærdom fra
Jeg har ikke finlest smittevernloven, men hvis den faktisk åpner for å nekte folk ekteskap hvis de ikke tar koronavaksinen, så tenker jeg at et velfungerende demokrati burde rappe seg med å skrive den på nytt.
Avsnittet avsluttes med en henvisning til at «samfunnets behov gikk foran hver enkelts behov».
Nøyaktig hvem som representerte «samfunnet» når alle disse tiltakene skulle håndheves vet jeg ikke, men jeg tipper de hadde store muskler.
Massene følte seg kanskje godt beskyttet når de så «hver enkelt» bli slept hylende til tvangsinnleggelse, men jeg lurer på om de tenkte over den fine linjen mellom å tilhøre samfunnet, og det å plutselig bli redusert til «en enkelt». Den overgangen kan være rask, og da forandrer perspektivet seg ofte like brått.
Denne distinksjonen er også noe av bakgrunnen for innføringen av rettsstaten, som skal sikre individet når flertallet mister forstanden.
Les også: Fiks løsning fra en professor i mikrobiologi
Når medisinen blir verre enn sykdommen
Forholdsmessighet bør ligge til grunn for alle vurderinger omkring smittevern. Vi kan vel være enige om at covid-19 ikke er svartedauden, kolera eller lepra, og at vår tids pest ikke nødvendigvis krever tilsvarende tiltak.
Andersen referer til fortidens infeksjonssykdommer, hvor 40-60 prosent av smittede døde. Hvis covid hadde slike tall tror jeg folket helt frivillig hadde låst seg inne i egne hjem. Men situasjonen i dag er en annen.
I sin aller siste rapport av 27. januar anslår FHI på side 18 at «den absolutte risikoen for død blant diagnostiserte pasienter er svært lav, rundt 0,1-0,2 prosent, uavhengig av virusvariant.»
At flere land i Europa har innført svært strenge smitteverntiltak er ikke et eksempel til etterfølgelse.
Blant annet Nederland har fått oppleve det paradoksale resultatet at folk velger å samles i store mengder for å protestere.
Der ble de skutt med vannkanoner, slått med batonger og sprayet med tåregass. De som støtter nedstengning må nødvendigvis også støtte den volden som kreves for å opprettholde den.
Les også: Når medisinen blir verre enn sykdommen
