Bioteknolog Christina Ellingsen, religionsviter Anne Kalvig og forsker Benedicthe Lyngås utgjør styret i den norske avdelingen av den internasjonale kvinneorganisasjonen WHRC. I denne artikkelen svarer de på Paul Omar Lervågs kommentar i Subjekt om transdebatten. (Foto: Daniel Knighton/Getty.)
«Filosofisk» forvirring

De som vil avskaffe ordet «kvinne» går patriarkatets ærend

Mennesker kan identifisere seg som hva de vil, men problemene oppstår når samfunnet innfører denne logikken i språk og lovverk, skriver Anne Kalvig, Benedicthe Lyngås og Christina Ellingsen.
Saken er Styret i WHRC Norge svarer Paul Omar Lervåg i transdebatten.

Man trenger ikke å ha lest Saussure for å forstå noe så banalt som at språket er sosialt og i stadig endring.

Paul Omar Lervåg har imidlertid misforstått både Saussure og flere andre filosofer for å argumentere for transideologien.

9. februar skriver Lervåg i Subjekt at ord er sosialt bestemt, og det stemmer. Men det er ikke det som menes med at språket er sosialt.

Det Lervåg beskriver er snarere privatspråk, som er et språkfilosofisk begrep lansert av Ludwig Wittgenstein. Og privatspråket er en umulighet, fordi språkbeherskelse involverer å følge regler.

Språktyranni

Kort og godt må en språkbruker kunne språkreglene, som er sosialt bestemt, og kunne følge dem på korrekte måter for at språket skal kunne fungere.

Transaktivister synes derimot å mene at privatspråk er mulig.

Eller, de synes å mene at deres private språk bør påtvinges alle andre.

Det er fordi de har forlest seg på Judith Butler og andre poststrukturalister.

Butler har fortalt dem at språk og kjønnsidentitet er en teaterforestilling de selv kan regissere, og at dette er «frigjøring».

Et godt eksempel på dette er nå som «mor», «far», «mann» og «kvinne» nå skal skrives ut av norsk forvaltningsspråk, lovtekster, og så videre.

Men er det «medfølelse» eller «frigjørende», som Lervåg synes å tro, å på denne måten gå på kollisjonskurs med den gjengse språkfølelse?

Nei, det er verken sosialt eller inkluderende. Det er heller ikke demokratisk. Det er språktyranni.

Mangler ikke medfølelse

Det Lervåg har rett i, er at debatten blant annet handler om språk.

Det han ikke har rett i er at det er opplagt at vi skal legge om lover, forvaltning og infrastruktur etter noe en liten klan kaller «kjønnsidentitet», framfor å strukturere det etter kjønn der det er hensiktsmessig (for eksempel i forbindelse med sport, garderober og reproduksjon).

Han har heller ikke rett i at de som mener kjønn er en biologisk realitet, en realitet som har mening både på samfunns- og individnivå og som bør reflekteres i språket, mangler medfølelse eller humanitet.

Kvinneorganisasjonene utelatt

Ingen kvinneorganisasjoner ble hørt før Lov om juridisk kjønn ble vedtatt, selv om det er en lov som berører alle, og særlig kvinner og barn.

Det er Lov om juridisk kjønn som er kjernen i denne diskusjonen, det er med henvisning til den at «kjønnsidentitet» erstatter kjønn i stadig flere sammenhenger.

Og det er derfor den vi må snakke om.

For gender-ideologien handler om så mye mer enn språk.

Den griper inn i folks liv.

Går patriarkatets ærend

WHRC er en verdensomspennende organisasjon som kjemper for jenters og kvinners rett til å eie sine historier, og å beskrive virkeligheten slik vi kvinner erfarer den.

Vi har nå en voldspandemi mot kvinner.

Uten ordet kvinne i språket er det ikke lenger mulig å gjøre analyser og statistikk av undertrykkingen, utbyttingen, voldtektene, drapene som begås mot kvinner bare fordi de er kvinner.

De som vil avskaffe kvinne som ord, vil tilsløre at kvinne er en klasse i biologisk, materiell og økonomisk forstand. De som vil avskaffe ordet kvinne går patriarkatets ærend.

Benedicthe Lingås

Anne Kalvig

Christina Ellingsen