Demokratiets fremtid er ikke overordnet regulering av informasjon, noen til å bestemme hva som er sant. Hvis samfunnet skal vurdere ekstraordinære tiltak for å få bukt med alskens feiltenkning, så er det avgjørende at vi kan bestemme noenlunde presist akkurat hva vi egentlig snakker om, skriver Pål-Henrik Hagen. (Foto: The Watergate Complex.)
Frykten for konspirasjonsteorier

Sensurviljen vokser bekymringsverdig raskt i respektable kretser

Vær på vakt overfor konspirasjonsteoretikerne. Men også overfor de som vil iverksette tiltak mot dem, skriver Pål-Henrik Hagen.
Saken er Sensurviljen vokser raskt. Også i respektable kretser

Konspirasjonsteoriene, og de som tror på dem, seiler opp som den nye folkefienden, nummer en.

Det virker som folk er villig til å tro på nesten hva som helst, og farene det utgjør er vanskelig å overdrive.

De mest ansvarlige og gjennomtenkte blant oss vrir på hodene for å komme opp med måter disse ideene kan undertrykkes, og hvordan de «hjernevaskede» kan «kureres». 

Feilinformasjon og løgner

NRKs USA-korrespondent, Anders Magnus, har forhåpninger om at vi kan skru av internett.

Han spøkte selvfølgelig, men bare delvis. Enhver god vits har litt sannhet i seg, akkurat som en god konspirasjonsteori.

Og sensurviljen vokser raskt i respektable kretser.

Alle sosiale medier har innført diverse advarsler mot skrudd tankegods, og henviser til hvor du kan finne ordentlig kunnskap om alt fra covid til valgresultater.

Magnus, som stort sett gjentok hovedlinjene fra upartiske aktører som DNC, CNN og New York Times, oppsummerer trusselen slik:

«Det velsignede internettet inneholder milliarder av budskap med feilinformasjon. Løgner og konspirasjonsteorier. Millioner av mennesker tror på dem, med religiøs overbevisning.»

Informasjonsalderen har nok mange boomers, men han bør jo være klar over at all informasjon – god og dårlig … hentes fra dette internettet. Å skru det av på grunn av konspirasjonsteorier er litt som å stenge biblioteket fordi det finnes eksemplarer av Maos lille røde i arkivet.

Han fortsetter med å sammenligne Trump med Mao Tse Tung, og snakker om at følgerne hans ser på ham som en slags Gud, og at de tror på alt mulig sinnssykt.

For eksempel at verden styres av djeveldyrkende pedofile, og at valget ble stjålet.

Dette med valgfusk er en avsindig idé, som jo ledet til et voldelig opprør, og en god grunn til å slå av internett.

En annen god grunn, forteller han, er jo også at Russland «brukte internett til å påvirke – og kanskje avgjøre – presidentvalget i et mye mektigere land, USA.»

Diskreditering av valgresultatet var selvfølgelig mindre avsindig for fire år siden, før Trump kom til makten. 

Ønsker seg en sannhetssjef

Noe må gjøres, mener Magnus, og spør megetsigende:

«Hvis ikke nettet blir bedre regulert, hvis ikke kravet til sannhet og etterrettelighet blir sterkere, hva kan da bli demokratiets fremtid?»

Akk ja.

For å redde demokratiets fremtid trenger vi noen troverdige overordnede som kan kreve etterrettelighet, regulere informasjonen vi har tilgang til, og bestemme hva som er sannhet.

Nei.

Hvis samfunnet skal vurdere ekstraordinære tiltak for å få bukt med alskens feiltenkning, så er det avgjørende at vi kan diskutere høylytt og bestemme noenlunde presist akkurat hva vi egentlig snakker om.

Så hva er en konspirasjonsteori?

Ifølge Store norske leksikon er det «en forklaringsmodell som går ut på at ting som er galt i verden skyldes at mektige grupper i hemmelighet sammensverger seg for å fremme sin egen skjulte agenda.»

Dette er ikke så presist som man kunne ønske seg, men vi vet jo alle hva en konspirasjonsteori egentlig er. 

Man skal likevel være forsiktig, så ikke alle antydninger om at de mektige har urene hensikter blir fremstilt som paranoia.

En sjelden gang hender det jo at makt korrumperer, og at de på toppen ikke er helt sannferdige, og at de faktisk har en skjult agenda.

I USA er eksemplene tallrike, som Watergate, Irak-krigen og Snowden-avsløringene.

De som tror på konspirasjonsteorier 

Ikke bare bør vi vite hva en konspirasjonsteori egentlig er, men også hvem som lar seg forlede til å tro på alt dette virkelighetsfjerne oppspinnet.

Ekspertene flokker til for å forklare fenomenet. 

Forskningen viser blant annet at de lettlurte ofte tror det finnes en mening og hensikt i det som skjer.

Dette «mentale handikappet» er ett av mange kjennetegn på de som tror på konspirasjonsteorier. 

En artikkel fra Forskning.no i 2018 gjengir teoriene til en mann med det aldeles utsøkte forskernavnet Pascal Wagner-Egger, som har studert teleologisk tenkning.

Ingressen oppsummerer:

«Tenker du ofte at det er en mening med alt? Da er sannsynligheten større for at du mener Gud skapte verden for noen få tusen år siden. Eller at du tror på konspirasjonsteorier.»

Å tenke teleologisk er ikke bare forbeholdt de intellektuelt fattige, for så vidt, med mindre man mener Aristoteles var litt treg i topplokket. Men vi skjønner jo hva de mener. 

Et par nyere artikler i Forskning.no baserer seg i ekspertisen til professor i religionshistorie Asbjørn Dyrendal, som også er spesialist på konspirasjonsteorier.

Han gjengir en tilsvarende dom om «konspirasjonsteoretikerne»:

«De ser ofte sammenhenger der det ikke er noen. Og de ser ofte en hensikt bak hendelser.» 

I en ganske interessant sak i Morgenbladet får vi perspektivet til skribent og spillutvikler Reed Berkowitz, som også har lagt merke til at konspirasjonsteoretikerne søker mening.

Han forteller om fenomenet apofeni, som er «menneskers evne til å se falske, meningsfulle mønstre i tilfeldigheter.» 

Konspirasjonsteoretikernes fellestrekk

Vi skal kanskje ikke utlede at disse forskerne mener alt som skjer i verden egentlig er hensiktsløst, tilfeldig og meningsløst, selv om man lett kunne falle for en slik konklusjon.

Selvdefinert rasjonelle mennesker er jo ikke tilhengere av tro, store fortellinger og annet fjas.

De lar seg ikke lure av konspirasjoner, alternativ tenkning, religion og overtro.

Den slags er forbeholdt en annen type mennesker. 

Prof. Dyrendal har utarbeidet en liste over fellestrekkene til konspirasjonsteoretikerne, blant annet følgende.

· «de har gjerne litt mindre utdanning»

· «de føler de burde hatt mer makt og innflytelse»

· «de bruker oftere intuisjon» eller «magefølelse»

· «de er litt mer narsissistiske og paranoide»

· «de henter oftere informasjon fra sosiale medier»

· «de er mer tilbøyelige til å se intensjon som årsak til hendelser.» 

Tross forbeholdene med ord som «litt», «føler», «oftere» og «tilbøyelige» er det en ganske tydelig figur som trer frem.

En litt dum, instinktiv, innflytelsesløs, selvopptatt og ukritisk fyr som søker mening i den intrinsisk meningsløse tilværelsen sin.

Dette stemmer antakelig ganske bra med en fordom mange allerede hadde om folket med foliehatt.

Dessverre stemmer det også ganske godt overens med gjennomsnittsmennesket.

De som ikke er forskere

Noe som plager meg med disse karakteristikkene er hvordan vi skal skille skitt fra kanel.

Jeg skjønner hva de mener, tror jeg, og kan være enig, men ved nærmere ettersyn begynner jeg å lure.

Kanskje er det nettopp magefølelsen min som kommer i veien, og den skal man jo absolutt ikke stole på.

Likevel, jeg lurer på om ikke selv professorene hadde en form for magefølelse første gang de hørte om Qanon, eller at jorden er flat, og så videre.

Nemlig en følelse av at dette er bare sludder. Vi trenger ikke faktasjekke det engang.

Narsissisme kan også sies å være et generelt tegn i tiden.

Og ganske mange savner mer makt, mens de scroller nyheter på sosiale medier og samtidig tror at intensjoner kan lede til hendelser.

Jeg ville tro at forskerne også har intensjoner som de tror kan føre til hendelser, som at færre skal tro på konspirasjoner.

Noen kunne fristes til å tro at forskerne bare har isolert egenskapene til alle de som ikke er forskere, altså de som ikke er utdannet.

Eller enda verre, at de har projisert fordommene sine over på en vagt definert motstander. 

Jeg vil gjerne se en forskningsrapport om de som absolutt ikke tror på konspirasjonsteorier.

Hva er deres generelle kjennetegn?

Hva er det de tror på?

Om noe. 

Blindsoner

Hvis vi overser faren for å tråkke på både tær og landminer, så kan vi grunne litt over hvorvidt også de høyt utdannede og mektige kan falle i de samme fellene som fotfolket.

At også de belemres av menneskelige egenskaper som å søke mening, og ser sammenhenger der de ikke finnes, og lager mønster ut av fint lite.

Alt som presenteres som konspirasjonsteori blir gjerne tildelt den såkalte høyresiden, selv om skillet mellom høyre og venstre blir stadig mer ullent i samtidens politiske vertigo.

En mer treffende beskrivelse er at konspirasjonsteorier som oftest tilhører de som mangler akademisk dannelse.

Et velkjent faktum er at både forskere og journalister – de som definerer og fordømmer konspirasjonsteoriene – i de fleste tilfeller hegner til denne såkalte venstresiden, og enda mer til de akademisk utdannede. 

En nøytral observatør, som meg selv, kan mistenke at formidlerne våre har utviklet noen blindsoner når det gjelder sitt eget lags vrangforestillinger, og dermed ikke oppdager dem, eller sjelden er like opptatt av å ettergå dem med samme krav om fakta, bevis og etterrettelighet. 

Mørkets uhellige ånd

Akademikernes konspirasjonsteorier og trossystemer har bare en litt annen bouquet, en anelse mer raffinert karakter, en intellektuell touch, og en myk kjerne av moralsk overlegenhet. 

Flere av dem har en forkjærlighet for onde kollektive prosesser fremfor individuelle hensikter, og har en større frykt for massene enn for makten.

I den tradisjonelle konspirasjonsteori er ondskapen som regel sentrert i en liten minoritet av mektige mennesker.

Dagens akademisk aksepterte ondskap er derimot overalt og ingensteds, som en mørkets uhellige ånd.

Den er ikke bare forplantet i makteliten, men i hele historien og samfunnsstrukturen, og særlig i én bestemt hudfargenyanse, og i én bestemt klasse, hvor mange er så hjernevasket at de ikke engang er klar over at de tror på den.

Mange finner også en dyp mening i å bekjempe denne ondskapen.

Litt på samme måte som mange forskere ser det som sin hensikt i livet å eksponere feiltenkning.

Et altomfattende mønster

Flere av de som ser på Qanon som det verste vrøvlet som noen gang har opptatt serverplass på verdensveven, har ingen problemer med å tro at hele verden er truet av hemmelige nazister som konspirerer med russere og har kodet sin diabolske agenda inn i usynlige strukturer.

Disse strukturene muliggjør at vesensforskjellige fenomen kan bli representative for den samme strukturelle undertrykkelsen. Eksempelvis amerikanernes bestialske tradisjon for politivold, og opprøret i kongressen med dens vold mot politiet.

Begge knytes sammen av troen på hvit overlegenhet – en massiv trussel som omtrent ingen åpenlyst støtter, eller i det hele tatt snakker om, bortsett fra de som frykter og hater det intenst, og som ikke snakker om annet.

Strukturell ondskap har fordelen av å være unndratt tradisjonell observasjon, og må utledes fra gitte enkelthendelser og indisier.

Der finner de tegn og symboler som først kan forstås når de ses i en større sammenheng, i et altomfattende mønster, og innlemmes i et fiendebilde, og forklares av et spesifikt narrativ.

Altså ikke ulikt en konspirasjonsteori. Nesten identisk.

Vi ser lite kritisk imøtegåelse av slike teorier på Forskning.no og i norsk presse generelt. 

Farlige grupper

En vesentlig fare når etablissementet skal bestemme seg for å sensurere de farlige tankene, er at de rammes av den samme blindheten de mener å bekjempe.

I dag blir noen ganger selve benevnelsen av «etablissementet», eller «eliten», på orwelliansk vis tatt som tegn på konspiratorisk tenkning.

Hele begrepet konspirasjonsteori er i ferd med å bli en samlebetegnelse på alt som bryter med det etablerte. 

Før i tiden skulle journalister utfordre makten og det etablerte, men flere har begynt å snu rundt på det prinsippet.

Nå ser man trusselen i de som har lite makt.

Den store ironien er at de som tror på konspirasjonsteorier blir sett som en farlig gruppe som konspirerer om å ta over samfunnet.

Konspirasjonsteorien har en tendens til å defineres ikke bare av innholdet, men ut ifra hvem som tror på det.

De vi ikke identifiserer oss med virker ofte å være fullstendig forvirret.

Alt som ses utenfra vil fremstå fremmed, men først når man prøver å forstå det fremmede innenfra, kan bildet bli mer balansert.

Da kan man finne hva som er felles – ting som å tro på en farlig ytre fiende, og forsøke å verne om sine egne.

Trigger sensurviljen

Når man støter på en vill teori som fyrer opp angst og aggresjon og definerer en annen gruppe som motiverte og farlige, bør man være på vakt.

Hva tenker den demoniserte gruppen om seg selv?

Ønsker de egentlig bare å ha fred, og få være i fred?

Blir noen få ekstremister tatt for å representere mye mer enn seg selv, og satt i en sammenheng som ikke finnes?

Og ikke minst, er fiendebildet deres spesifikt – som en liten gruppe mektige – eller er det generelt, slik at nesten hvem som helst kan være skyldig?

Man bør også se etter hvor mye makt de som tror på konspirasjonen har.

Er de bønder eller professorer?

Arbeidsledige eller politiske ledere?

I hvilken grad kan de tvinge andre til å følge deres overbevisning?

Bare fordi du er paranoid, betyr ikke at du ikke er forfulgt, som sangen går.

Alle konspirasjonsteorier har en kime av sannhet, det som lokker deg inn.

Problemene oppstår i ekstrapoleringen, når løse fakta knytes sammen av fanatiske narrativ.

Dette er et allmennmenneskelig problem, og dessverre ikke forbeholdt de som tror på konspirasjonsteorier.