Frederik Stjernfelt er professor i vitenskapsteori, idéhistorie og semiotikk ved Aalborg Universitet og har vært fast spaltist i Weekendavisen siden 1994. (Foto: Niels A. Olesen.)
Pøbelveldet

Den digitale pøbel har fått utrette nok. Nå har jeg en bønn til mine kollegaer

Mange av oss trodde at opplysning, sekularisering og demokrati hadde utryddet de hellige krigerne. På sosiale medier lever de i beste velgående, skriver professor Fredrik Stjernfelt.
Saken er Pøblene på sosiale medier er groteske. Ignorer dem, mener professor Frederik Stjernfelt.

De uhyggelige sidene av sosiale medier blir stadig mer groteske.

I riksrettssaken mot Trump ble det etter hvert tydelig at kommunikasjonen mellom ekspresidenten og hans følgere på sosiale medier var mekanismen bak angrepet på Kongressen 6. januar.

Det republikanske parti har latt seg overvelde av de digitale pøblene, og tør ikke ta til motmæle mot dem.

Woke-vrøvl

Noe lignende ser man også på den motsatte fløy i USA.

New York Times‘ oppsigelse av den Pulitzer-nominerte journalisten Donald McNeil var resultatet av en skittstorm på sosiale medier.

Skittstormen fikk etter hvert bladets egne journalister til å vende seg mot sin kollega.

McNeil hadde nevnt «n-ordet» i en diskusjon, og måtte i en ynkelig variant av maoistisk selvkritikk stå frem og late som om han angret sin «forbrytelse».

Han hadde ikke brukt ordet om noen, han hadde bare sitert det.

Dermed brøt hans godtroende kollegaer med en helt sentral del av deres journalistiske virke, nemlig sitatretten – retten og friheten til å sitere, gjengi og omtale ting man ikke selv er enig i.

Reelt sett har de gjort den hederskronede avisen New York Times til en sørgelig megafon for woke-vrøvl.

Men det er kun mulig fordi bladets ledelse har latt seg feige ut.

USA går foran i denne dystre utvikling, men den brer seg også i Europa og her hjemme.

Minner om religion

Den digitale pøbel har ikke nødvendigvis en politisk stemme, man skal snarere til religionshistorien for å forstå den.

Gjennom årtusener har disse opphissede folkemengdene gått til hellig krig, brent hekser, utryddet avvikere og drept de vantro.

For gudens skyld, naturligvis, men enda mer fordi det har gitt dem en hellig selvtilfredsstillelse.

Mange av oss trodde kanskje at opplysning, sekularisering og demokrati hadde utryddet disse uhyggelige tendensene, men de har i høyeste grad vært satt i parentes.

Som den rumenske dikteren Emil Cioran en gang sa:

«I et hvert menneske slumrer det en profet. Og når han våkner blir verden er litt ondere sted.»

Cioran talte av bitter erfaring, han hadde selv støttet den rumenske fascisme.

Det vil alltid være våknende profeter, og sosiale medier gjør det lettere enn noensinne å samle pøbler med fakler og ljåer bak seg.

Like-seremoni

Hvordan skal underkastelsen få en ende?

Det kan kun skje ved at redaktører, partiledere, rektorer, forlagssjefer, museumsdirektører, departementssjefer og ledelser tar ansvar.

De må lære den sannhet som menige deltakere i offentligheten lenge har visst: Man kan ikke være venner med alle.

Fatter man beslutninger, har man meninger. Fremsetter man politiske forslag, utgir man bøker eller artikler, arrangerer man utstillinger – ja, så kan kritikere gripe til den lette og ondartede mulighet til å piske en skittstorm opp på nettet.

Det krever bare to ting: Adgang til mennesker som liker å se på seg selv som moralsk hevet over andre – og adgang til en like-knapp som kan innfri dette «gode» ønsket.

Skal ikke lønne seg å skrike høyest

Men lederne er redde, og det er ikke så rart.

De kan selv bli pøblenes neste offer, hvis de ikke bøyer seg for kravene om lynsjing.

Derfor må det formuleres en ny og avgjørende ledelseskompetanse i politiske erklæringer, ledelsers vurderinger, sjefers ansettelsesbrev og i ledelseslitteraturen.

De digitale pøbelrop vil ikke forsvinne.

Men de må nedgraderes til en trist eksternalitet i bakgrunnen, i samme grad som gråvær, influensa og alminnelig dumhet.

Våre institusjoner må lære å omgås og om nødvendig helt ignorere pøbelropene.

Har ikke nødvendigvis rett

En gang trodde man at et undertrykt folk alltid har rett.

Nå må samfunnet besinne seg på at de opphissede pøblene som regel ikke har det.

Artikkelen ble først publisert i danske Weekendavisen og er gjenpublisert i Subjekt med tillatelse.