Sommeren 1982 har jeg fått jobb i USA hos Calvin Klein.
Jeg står på kjøkkenet i kollektivet hvor jeg bor.
Det er søndag, og vi snakker om den nye «homosykdommen».
En av oss, en stor og flott muskuløs mann, sier at han er glad for at sykdommen ikke vil ramme ham – den rammer jo bare de svake og tynne.
«Herregud, han snakker om meg», tenkte jeg.
Jeg var 178 centimeter høy og 60 kilo tung.
«Homosykdommen» kom til å ramme meg, jeg skjønte det allerede da.
Såret som ikke ville gro
Sommeren 1983 har jeg akkurat avsluttet et forhold.
Åpen for flørt treffer jeg en som nylig har gjort det samme.
Forskjellen er at hans eks-kjæreste senere dør av aids.
Det betyr at han selv kan ha vært smittet med hiv i flere år.
Så får jeg et sår på leggen som er litt annerledes enn det jeg var vant med.
Dette såret ville ikke gro.
Og vekten min, den raser.
Jeg får nattesvette.
Konstant diare.
Hovne lymfer.
Jeg har fått primærinfeksjon.
Medisinene langt unna
Den høsten legges jeg inn på sykehus, men min sommerflørt tør ikke engang å besøke meg.
Og medisinene, de er langt unna.
Jeg oppsøker derfor det alternative – med akupunktur, samtaleterapi og økologisk vegetarmat.
Ukentlig tyfoid-vaksine for å styrke immunforsvaret.
Vitamin- og mineralterapi i så store doser at jeg ble syk.
Jeg drakk min egen urin i den homeopatiske tro på at det vil styrke kroppens avgiftingsevne.
Og jeg drakk blekemiddel i tro på at det vil drepe hivviruset.
Kinesiske urter ble kokt i timevis, som anbefalt av en gammel og vidunderlig kinesisk «lege» som hele tiden ga meg mot til å fortsette.
Ikke så alternativt
Så alternativt var det jo ikke.
Det fantes tross alt ikke et «hovedalternativ».
Ingen medisiner.
Alle med hiv skulle dø.
For noen tok det kort tid, for andre tok det lang.
Men noen av oss overlevde.
En sikker død
Fra epidemien startet til de effektive hiv-medisinene kom i 1996, gikk det 15 lange år.
Ufattelig mange av våre venner døde.
Unge mennesker ble frarøvet sin drømmer.
Vakre mennesker gikk mot en sikker død.
Jeg gikk fra sykehusseng til sykeseng, fra en bisettelse til den neste, med visshet om at neste sykehusbesøk eller bisettelse kunne bli min egen.
Rottegiften
Aktivismen rundt hiv og aids var sterk, og i 1987 fikk grasrotbevegelsen Act up gjennomslag for medisinen AZT.
Mange av oss kalte den rottegiften, og jeg tok den aldri.
Våren 1997 ble jeg tilbudt de nye hiv-medisinene, men jeg skulle til USA på jobb, så jeg tok heller aldri disse.
Vi som levde med hiv hadde innreiseforbud til USA, og jeg hadde ingen planer om å fortelle om sykdommen på flyplassen.
Derfor risikerte jeg heller ikke å ta med meg hiv-medikamenter inn.
Men tre måneder etter kom jeg hjem til Norge ble jeg så syk at jeg umiddelbart ble innlagt.
Jeg hadde fått aids.
Amerikansk hemmelighet
I USA var jeg åpen om hiv-statusen, jeg forsto liksom ikke hvorfor det var noe å skjule.
Jobben og alle visste dette.
Men ikke min familie i Norge.
Til dem fortalte jeg det da jeg kom hjem igjen i 1994.
Det tok altså 14 år med hiv, før jeg fikk diagnosen aids.
Som mange av mine venner, hadde jeg fornektet det.
Jeg ville ikke tro det.
Lever like lenge
Selv da jeg var dødssyk i 1997, hvor alle rundt meg – familie og venner – så meg som døende.
Men jeg ville leve, og jeg er blant de heldige få som overlevde.
Som styreleder i pasientorganisasjonen HivNorge har jeg vært med på å rette søkelyset mot alle som overlevde fra tiden før medisinene kom.
Medisiner som nå er så bra at vi ikke på noen måte kan smitte andre, og som gjør at vi lever like lenge som andre.
Vi har kommet langt.
Det var en synd
Alle snakker nå om HBO-serien «It’s a sin».
Den gir et korrekt bilde av tiden, og er en rørende skildring av hvordan det var da vår hardt tilkjempede frihet og uredde livsutfoldelse igjen ble gjort ufritt.
På nytt var vi fordømt og foraktet.
For det var nok av dem som mente at den nye ufriheten var vår egen skyld.
En straff fra Gud, i deres øyne, for unormal og syndig homosex.
Da man etter hvert så at analsex hadde høyere smitterisiko, fikk de med seg Sodoma og Gomorra også.
Dette var lenge før sterke meninger og hatretorikk ble utspilt på Facebook og Twitter, men tro meg, vi kunne lese og høre hatkommentarene på lang avstand.
Det ingen kunne forstå
Men det var også nok av dem som så epidemien for hva den var – et virus som uhemmet og nådeløst tok livet at unge uskyldige, som i begynnelsen var uvitende om virusets smitteveier.
Vi mistet store deler av vår venneflokk, kjærester, samboere og familie.
I vår bunnløse fortvilelse sto vi likevel sammen, og overlevde, selv om mange – altfor mange – døde.
Vi som levde da og levde midt i et helvete, opplevde at det var enormt mye humor – galgenhumor – samhold og (tro det eller ei) glede.
Å stå i det vi sto i – i 15 år uten medisiner og uten noe håp annet enn «er det liv er det håp» – kunne ingen som ikke var ung, middelaldrene eller eldre homofil da forstå.
