fbpx
Såret som ikke ville gro

Det fantes ingen medisiner, alle med hiv skulle dø

HBO-serien «It's a sin» er på alles lepper. Styreleder i HivNorge, Jens Harald Älgenäs-Eliassen, forteller om hvordan det var å leve med hiv og aids. (Foto: HBO.)
HBO-serien «It's a sin» er på alles lepper. Styreleder i HivNorge, Jens Harald Älgenäs-Eliassen, forteller om hvordan det var å leve med hiv og aids. (Foto: HBO.)
Unge Høyres leder, Ola Svenneby, ønsker at flere historier om aids blir fortalt. Her er min, skriver Jens Harald Älgenäs-Eliassen.
Sjanger Dette er en kronikk. Meninger og analyser er av skribentens subjektive oppfatning. En kronikk er en artikkel skrevet av en person med spesiell kompetanse på området.
Saken er «It's a sin» er på alles lepper.

Sommeren 1982 har jeg fått jobb i USA hos Calvin Klein.

Jeg står på kjøkkenet i kollektivet hvor jeg bor.

Det er søndag, og vi snakker om den nye «homosykdommen».

En av oss, en stor og flott muskuløs mann, sier at han er glad for at sykdommen ikke vil ramme ham – den rammer jo bare de svake og tynne.

Annonse

«Herregud, han snakker om meg», tenkte jeg.

Jeg var 178 centimeter høy og 60 kilo tung.

«Homosykdommen» kom til å ramme meg, jeg skjønte det allerede da.

Jens Harald Älgenäs-Eliassen er styreleder i HivNorge og har overlevd både hiv, aids og kreft. (Foto: Marianne Lind.)

Såret som ikke ville gro

Sommeren 1983 har jeg akkurat avsluttet et forhold.

Åpen for flørt treffer jeg en som nylig har gjort det samme.

Forskjellen er at hans eks-kjæreste senere dør av aids.

Det betyr at han selv kan ha vært smittet med hiv i flere år.

Så får jeg et sår på leggen som er litt annerledes enn det jeg var vant med.

Dette såret ville ikke gro.

Og vekten min, den raser.

Jeg får nattesvette.

Konstant diare.

Hovne lymfer.

Jeg har fått primærinfeksjon.

Medisinene langt unna

Den høsten legges jeg inn på sykehus, men min sommerflørt tør ikke engang å besøke meg.

Og medisinene, de er langt unna.

Jeg oppsøker derfor det alternative – med akupunktur, samtaleterapi og økologisk vegetarmat.

Ukentlig tyfoid-vaksine for å styrke immunforsvaret.

Vitamin- og mineralterapi i så store doser at jeg ble syk.

Jeg drakk min egen urin i den homeopatiske tro på at det vil styrke kroppens avgiftingsevne.

Og jeg drakk blekemiddel i tro på at det vil drepe hivviruset.

Kinesiske urter ble kokt i timevis, som anbefalt av en gammel og vidunderlig kinesisk «lege» som hele tiden ga meg mot til å fortsette.

Ikke så alternativt

alternativt var det jo ikke.

Det fantes tross alt ikke et «hovedalternativ».

Ingen medisiner.

Alle med hiv skulle dø.

For noen tok det kort tid, for andre tok det lang.

Men noen av oss overlevde.

En sikker død

Fra epidemien startet til de effektive hiv-medisinene kom i 1996, gikk det 15 lange år.

Ufattelig mange av våre venner døde.

Unge mennesker ble frarøvet sin drømmer.

Vakre mennesker gikk mot en sikker død.

Jeg gikk fra sykehusseng til sykeseng, fra en bisettelse til den neste, med visshet om at neste sykehusbesøk eller bisettelse kunne bli min egen.

Rottegiften

Aktivismen rundt hiv og aids var sterk, og i 1987 fikk grasrotbevegelsen Act up gjennomslag for medisinen AZT.

Mange av oss kalte den rottegiften, og jeg tok den aldri.

Våren 1997 ble jeg tilbudt de nye hiv-medisinene, men jeg skulle til USA på jobb, så jeg tok heller aldri disse.

Vi som levde med hiv hadde innreiseforbud til USA, og jeg hadde ingen planer om å fortelle om sykdommen på flyplassen.

Derfor risikerte jeg heller ikke å ta med meg hiv-medikamenter inn.

Men tre måneder etter kom jeg hjem til Norge ble jeg så syk at jeg umiddelbart ble innlagt.

Jeg hadde fått aids.

Amerikansk hemmelighet

I USA var jeg åpen om hiv-statusen, jeg forsto liksom ikke hvorfor det var noe å skjule.

Jobben og alle visste dette.

Men ikke min familie i Norge.

Til dem fortalte jeg det da jeg kom hjem igjen i 1994.

Det tok altså 14 år med hiv, før jeg fikk diagnosen aids.

Som mange av mine venner, hadde jeg fornektet det.

Jeg ville ikke tro det.

Lever like lenge

Selv da jeg var dødssyk i 1997, hvor alle rundt meg – familie og venner – så meg som døende.

Men jeg ville leve, og jeg er blant de heldige få som overlevde.

Som styreleder i pasientorganisasjonen HivNorge har jeg vært med på å rette søkelyset mot alle som overlevde fra tiden før medisinene kom.

Medisiner som nå er så bra at vi ikke på noen måte kan smitte andre, og som gjør at vi lever like lenge som andre.

Vi har kommet langt.

Det var en synd

Alle snakker nå om HBO-serien «It’s a sin».

Den gir et korrekt bilde av tiden, og er en rørende skildring av hvordan det var da vår hardt tilkjempede frihet og uredde livsutfoldelse igjen ble gjort ufritt.

På nytt var vi fordømt og foraktet.

For det var nok av dem som mente at den nye ufriheten var vår egen skyld.

En straff fra Gud, i deres øyne, for unormal og syndig homosex.

Da man etter hvert så at analsex hadde høyere smitterisiko, fikk de med seg Sodoma og Gomorra også.

Dette var lenge før sterke meninger og hatretorikk ble utspilt på Facebook og Twitter, men tro meg, vi kunne lese og høre hatkommentarene på lang avstand.

Det ingen kunne forstå

Men det var også nok av dem som så epidemien for hva den var – et virus som uhemmet og nådeløst tok livet at unge uskyldige, som i begynnelsen var uvitende om virusets smitteveier.

Vi mistet store deler av vår venneflokk, kjærester, samboere og familie.

I vår bunnløse fortvilelse sto vi likevel sammen, og overlevde, selv om mange – altfor mange – døde.

Vi som levde da og levde midt i et helvete, opplevde at det var enormt mye humor – galgenhumor – samhold og (tro det eller ei) glede.

Å stå i det vi sto i – i 15 år uten medisiner og uten noe håp annet enn «er det liv er det håp» – kunne ingen som ikke var ung, middelaldrene eller eldre homofil da forstå.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har både dybde og sladder fra norsk kulturliv. Avisen tar også til forsvar for noe av det viktigste å forsvare i vår tid, nemlig ytringsfriheten.


Bjarne Melgaard
Kunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar