Hvem danser du for?

Er statlig finansering av kulturlivet det eneste rette?

Jeg har ikke noe imot å være med på en forundringsreise. Tvert imot håper jeg kunsten kan ta meg med på denne. Men i dag er det mange som danser for seg selv. Det er en uggen selvopptatthet over det. Noe som ikke gir, en form for narsissisme, skriver Thor Langfeldt. Artikkelforfatteren er utdannet i film, har jobbet mange år i reklamebransjen og jobber i dag som produsent. (Foto: Privat.)
Jeg har ikke noe imot å være med på en forundringsreise. Tvert imot håper jeg kunsten kan ta meg med på denne. Men i dag er det mange som danser for seg selv. Det er en uggen selvopptatthet over det. Noe som ikke gir, en form for narsissisme, skriver Thor Langfeldt. Artikkelforfatteren er utdannet i film, har jobbet mange år i reklamebransjen og jobber i dag som produsent. (Foto: Privat.)
Jeg er absolutt ikke enig i alt Sløseriombudsmannen står for, men sterk statlig finansiering av kunstscenen er verdt å diskutere. For det kan faktisk bidra til dårligere kunst, skriver Thor Langfeldt.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Sløseriombudsmannen er aktuell igjen.

Jeg har alltid likt å gå på de små scenene i Norge, og der finnes det veldig mye bra dans.

Siste forestilling jeg fikk sett før alt stengte ned var «Human» av Tharan Revfem, fremført av Nina Biong.

En utrolig sterk opplevelse, og ikke minst fremføring, med fantastisk film og visuelle effekter av Espen Haslene fra Tundra.

Terningkast 6.

Annonse

Narsissistisk kunst

For jeg vet at det er veldig vanskelig å formidle det man ønsker, og når det treffer, så treffer det skikkelig.

Det som treffer er et budskap. Det kan være en invitasjon til undring, eller en følelse. Noe som formidles. En transaksjon mellom utøvere og betraktere.

Dette er jo en uttrykksform, det handler om å nå ut. Noe man vil kommunisere til andre. Fortelle om. Vise.

Å finne den balansen er litt av kunsten i seg selv. For hvordan kan man nå igjennom med budskapet på tross av alt som hemmer oss?

Det trenger ikke nødvendigvis å kompromittere uttrykket.

Kanskje blir det litt voldsomt å trekke inn Shostakovich, men det er interessant hvordan han greide å sno seg rundt Stalins øre, uten at det gikk nevneverdig utover hans komposisjoner.

Noen får det bare til. Men hva er det ved disse kunstnerne og verkene som gjør det?

Subjekt avslører: Dette er Sløseriombudsmannen

Narsissistisk kunst

Kunst vil alltid være basert på en transaksjon mellom kunstner og betrakter.

Men de siste tiårene har denne ideen blitt til de grader utfordret.

Nå er dessverre trenden en slags form for narsissisme.

Kunsten skal utforske, prøve og finne ut, men det er ikke nødvendigvis foran et publikum den prosessen burde skje.

Det kan faktisk være ganske egoistisk å invitere til.

For de fleste av oss er det resultatet som er interessant.

Jeg har sett danseforestillinger i en årrekke, men i det siste har jeg stadig oftere blitt sittende med en følelse av et ubehagelig personfokus på scenen.

Det handler nå om selve utøveren, som utforsker seg selv.

Les også: Derfor identifiserte vi Sløseriombudsmannen

Når publikum ikke betyr noe

Jeg blir ikke lenger alltid tatt med inn i en tankeverden som får meg til å glemme tid og sted. Et sted som vekker nye tanker, eller dytter på gamle.

Danseren har ikke publikum med seg.

Jeg har ikke noe imot å være med på en forundringsreise, men da må den kommuniseres til meg som publikum.

Nå er det en uggen selvopptatthet som råder, en uggen selvopptatthet som ikke gir, en form for narsissisme som ubehagelig skal trekke deg inn i noe hvor du selv ikke betyr noe. Et sted hvor mine spørsmål ikke er interessante, bare danserens personlige søken.

Som jeg må sitte og se på.

Statlig finansiert narsissisme

For denne opplevelsen av kunst i endring har noe med den statlig finansierte kunsten å gjøre.

Målet har hele tiden vært å gjøre kunstneren autonom gjennom denne sterke statsfinansieringen av kulturlivet.

Kunsten skulle bli fri fra markedets krav. Men har kunsten blitt noe bedre av det?

For når publikum ikke betyr noe lenger, da bryr de seg som regel heller ikke lenger.

Jeg er på ingen måte enig i alt Sløseriombudsmannen står for, men det kan være på tide å diskutere statsfinansieringen av kunsten.

Ikke minst så må det være lov å diskutere statsfinansiering av kunsten. For hvis kunstnere i dag ikke tåler konfrontasjon, og føler seg utsatt for hatprat når de blir kritisert, hva i all verden for slags kunst får vi da?

Har du en sterk mening om kunst og kultur? Send oss ditt debattinnlegg!

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar