Auksjonshuset Christie’s har gjennomført et eksperiment med kunstneren Mike Winkelmann (40), bedre kjent som «Beeple», med et kunstverk som auksjoneres rett fra kunstner.
Auksjonen ble avsluttet 11. mars. Etter over 350 bud, og prisen endte på 69 millioner dollar, eller 584.000.000 norske kroner.
Dette betyr at Mike Winkelmann er den tredje dyreste nålevende samtidskunstneren, etter Jeff Koons og David Hockney.
Signaliserer auksjonshusets interesse i kryptokunst et kunsthistorisk paradigmeskifte, eller kan det tilskrives markedsliberalistiske krefter?
Det finnes nemlig et marked. Akkurat som auksjonshusene har omfavnet gatekunsten, som har et helt annet marked enn samtidskunsten, vil Christie’s nå slå ring rundt den digitale scenens eget marked.
Her finnes det raske penger.
Parallelt med dette virker det som at stadig høyere salgssummer ukritisk kobles med kvalitet, som påvirker både skaperne og kjøperne.
Les også: Norske Trym (23) solgte kryptokunst til prisen av en to-roms
Ukjent navn
Kunstneren selv er et lite kjent navn.
Han har arbeidet som illustratør, animatør og musikkvideoregissør, og hans 1.8 millioner følgere på Instagram kjenner han nok gjennom affiliering i mindre miljøer – eller mulig de er beinharde kryptoentusiaster?
De kan imidlertid i liten grad knyttes til kunstscenen hvor Christie’s nå presenterer ham.
Selve verket, kalt «Everdays: The First 5000 Days», består av fem tusen digitale bilder.
Over flere år har kunstneren laget et slikt bilde hver dag. Samlet, skal det på en eller annen måte reflektere kunstnerens liv i kombinasjon med inntrykket fra mediene, og så videre.
Bildene er utformet gjennom bruk av alt fra Photoshop til 3D-modelleringsverktøy og andre programmer, hvor verket som auksjoneres bort er en JPEG-fil på 21.069 x 21.069 piksler (319 megabytes).
Teknisk sett er et stort spørsmål hvordan eieren skal kunne betrakte dette verket: Pikseldimensjonen er ikke stor nok til at man skal kunne se detaljer i de 5000 bildene, slik Christie’s viser detaljer av enkeltbilder på sin webside.
Verket formidles altså bedre gjennom dokumentasjonenen av de enkelte bildene som utgjør helheten, enn i seg selv.
Les også: Grimes solgte kryptokunst til 50 millioner på 20 minutter
Ikke nyskapende
Kunstfaglig er det ikke noe nytt ved dette – det er til og med en klisjé ved prosjektet at det presenteres som et eneste opplag av et digtalt bilde.
Siden Marcel Duchamp (1887-1968) introduserte begrepet «ready-made» i 1916, og ødela sin original, har samtidskunsten befattet seg med undergraving av egen eksistens og kritisk holdning til rammene for kunst i seg selv (institusjonskritikk).
Slik sett kan man altså argumentere for at prinsippet med et unikt kunstverk er en reaksjonær tanke.
Det som finnes av kryptokunst er grafiske eksperimenter, inkludert 3D-modellering og animasjon, dumpet inn på blokkjeden. I beste fall er det politisk satire eller kvasipoetiske uttrykk, men sammenligningen med gatekunst i digital form ligger nærmest.
Den estetiske samtalen ligger på et nivå som ikke handler om problematisering av kontekst og kunsthistorie, men hvor man approprierer mer rundhåndet med verktøy for cut-and-paste enn en gatekunstner kan lage sjablong.
Publikum lar seg imponere av det sensasjonelle og dagsaktuelle (kravet til aktualitet på nettet er større enn ferskt brød hos bakeren).
Christie’s ser sin sjanse til å ta en posisjon, hvor majoriteten av kunstbransjen ennå ikke er komfortabel med å presentere sine kunstnere.
Fra Bitcoin til NFT
Christie’s har fulgt utviklingen i lang tid, spesielt med tanke på mulighetene for transparente databaser og forskning med tanke på proveniens, som ligger i blokkjedeteknologi.
Kort fortalt kan man si det slik at blokkjedeteknologi nå gjør det mulig å skape «unik data». Der vi tidligere har sett for oss at man alltid kan kopiere og dele alt av datainformasjon, skapes det nå helt unik kode av all slags informasjon.
Denne teknologien representerer økonomiske insentiver for brukerne når det kommer til å opprettholde nettverket, som viser historikk over kryptotransaksjoner i en blokkjede med ekstrem krypteringsbeskyttelse, og muliggjør universell transparens i kombinasjon med unik data.
Med utgangspunkt i den kjente, åpne kildekoden til Bitcoin, har man i nye generasjoner av denne teknologien muliggjort da mer komplekse prosjekter.
Blant disse finner man Ethereum, EOS, Cardano, Tron og mange flere, som er ulike blokkjeder med innebygget prosessering av data (såkalte smart-kontrakter), som en slags datamaskin i skyen av data.
Her brukes begrepet «de-sentralisering» ofte. Og det er i denne sammenhengen fenomenet med «non-fungible tokens» (NFT) oppstår.
Man kan nå produsere unik datainformasjon og koble det med programmerte parametre og instruksjoner.
Kunst, kapitalisme og teknologi
Sannsynligvis vil underholdningsindustrien være en fremtidig bruker av teknologien (musikk og film kan igjen formidles som verdigjenstander digitalt, slik man en gang i tiden gjorde med vinylplater og BlueRay-disker).
Som vi ser nå finnes det allerede en slik scene for kunst, som et av de aller første feltene for kommersialisering av selve blokkjeden.
Det virker imidlertid som at kunstkritikerne og kunstfaglig akademia mangler inngang og kunnskap til å dekode dette materialet for diskutere innholdet og estetikken i et felt hvor kapitalisme og teknologi også kommer inn i bildet.
Faktum er at det er i selve blokkjeden at man finner kunsten. Det er koden, som muliggjør det nye digitale universet, som er et virkelig kunstverk.
Det er de tankemessige utfordringene og filosofiske potensialet i en slik teknologi, skjønnheten i kodens mekanikk som ligger bak de mest interessante blokkjedeprosjektene. Det er dette som representerer begynnelsen på et nytt kapittel i selve kunsthistorien.
