Rusreformen handler om rettighetene til å ikke få krenket sin personlige og kroppslige integritet, i form av tvungen avkledning, undersøkelser av anal- og vaginalåpning, eller ulovlig snoking i private meldinger på mobiltelefonen.
Det handler om rettighetene til reell likebehandling i helsevesen og arbeidsliv, der man ikke blir mistenkeliggjort, utsatt for inngripende kontrolltiltak eller ekskludert fra enkelte yrker på bakgrunn av fortidig rusmiddelbruk.
Reformen handler om retten til å inkluderes på lik linje med andre i samfunnslivet, der man kan uttrykke erfaringer, meninger og interesser uten å risikere at det vil få store negative konsekvenser for jobb og relasjoner.
En rettighetskamp
«Krigen mot narkotika» og «visjonen om det narkotikafrie samfunn» har blitt brukt til å forsvare unntak etter unntak av de vanlige normer og rettsprinsipper som gjelder ellers i samfunnet: Årsaken til at brudd på legemiddelloven har strafferamme på bot og fengsel i inntil seks måneder, er ikke fordi vi mener at denne type forbrytelser bør straffes så hardt, men for å gi politiet hjemler til å kreve urin- og blodprøver for å avdekke hvilke molekyler folk har i blodet.
Om det er rimelig eller forholdsmessig at folk tvinges til å urinere foran fremmede mennesker, og i ytterste konsekvens blir holdt nede og stukket med nåler, for lovbrudd vi rent faktisk ikke ser så alvorlig på, problematiseres i liten grad. Politiet kan i full offentlighet innrømme åpenbart lovstridig tvangsmiddelbruk, slik som fisking etter overskuddsinformasjon på brukeres mobiltelefoner etter lovbruddet er oppklart, eller husransakelse på bakgrunn av funn av mindre mengder cannabis på person, uten at det får noen andre konsekvenser enn kritikk fra jurister i sosiale medier.
Umenneskelig
Kriminaliseringen har også kastet skygger inn i helsevesenet, og ført til at personer som bruker ulovlige rusmidler (inkludert rusavhengige) blir behandlet dårligere enn andre pasientgrupper. De kan oppleve å bli nektet medisiner eller behandling, ikke ut ifra en faglig begrunnelse, men på bakgrunn av en forestilling om at de mangler selvkontroll, eller ikke er «tilstrekkelig motivert».
Frykten for straff og andre sanksjoner fører også til at personer som bruker ulovlige rusmidler vegrer seg for å oppsøke helsetjenestene i utgangspunktet, og utgjør dermed en barriere for å gi adekvat helsehjelp. At kriminaliseringen går på bekostning av folks rett til helse, er en del av bakgrunnen for at både Verdens helseorganisasjon, FNs høykommissær for menneskerettigheter, og FNs spesialrapportør for retten til helse gjentatte ganger har tatt til orde for å avkriminalisere mindre alvorlige narkotikalovbrudd, slik som er foreslått i regjeringens rusreform. I 2020 kritiserte også FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter Norge for å fremdeles straffe narkotikabruk.
Kriminaliseringen av rusmiddelbrukere har gått ut over dem som har rusproblemer, så vel som de som ikke har det. Mennesker har blitt marginalisert, ekskludert, og stemplet som kriminelle avvikere på bakgrunn av sin rusmiddelbruk. Det har også preget hvordan vi ser på og behandler mennesker med rusproblemer, og deres egen selvfølelse og egenverd. Når vi ikke en gang kan dokumentere at straff og kriminalisering er nødvendig for å begrense rusmiddelbruken i samfunnet, er det utilgivelig å videreføre dagens straffelinje.
Rusreform gir håp
Det er på tide at Norge får en ruspolitikk som inkluderer, snarere enn en som støter bort; en ruspolitikk der ikke enkelte behandles som annenrangs borgere, uten de samme rettighetene og den samme beskyttelsen mot maktovergrep som resten av oss; en ruspolitikk som ivaretar den enkeltes verdighet og integritet.
Denne rusreformen gir meg et håp om at vi er på vei dit.
