Arkitekt Knut Folstad har latt seg inspirere av tradisjonell norsk trearkitektur til sitt Tømmertempel. Et godt eksempel, mener artikkelforfatteren. (Foto: Arkitekt Folstad, Knut.)
Nyklassisisme er ikke løsningen

La oss bygge så lite som mulig, og så fint som vi kan

En ny runde med nyklassisisme vil ikke løse dagens arkitektoniske utfordringer, skriver arkitekt.
Saken er Instagramkontoen Arkitekturopprøret Norge vokser fram.

Med jevne mellomrom blir det nødvendig å diskutere arkitektur og byutvikling. Å diskutere om hva som er pent og stygt, hva som funker og ikke.

En stadig tilbakevendende tematikk vært kritikken av modernismen som rådende stilart, og en bedyrelse om at kuren mot det stygge er bygninger basert på “tradisjonell” byggeskikk.

Hva nå enn det betyr.

I det siste har instagramkontoen Arkitekturopprøret Norge fått økende popularitet. På to dager har kontoen vokst med nesten 2000 følgere.

En facebookgruppe med samme navn har holdt stand siden 2016 med sentrale medlemmer og bidragsytere som har ytret seg kritisk til modernismen og samtidsarkitekturen i lang tid før dette.

Intet nytt i seg selv, altså, men likevel er det noe som er annerledes, og det kan være lurt å se på hva dette betyr.

Hva som formidles og ikke.

Les også: Slik vil Aftur (22) få klassisismen tilbake

Arkitekt Feliks Ulvåen Isaksen mener det råder liten tvil om at Arkitekturopprørets agenda er å få revitalisert nyklassisismen. (Foto: Privat.)

Toget i revers

Det er mye uklart rundt Arkitekturopprørets agenda, selv om en del av det er tydelig nok.

Listen de selv har laget på facebookgruppen, som blant annet inneholder punkter om at de ønsker: «fri bane for bygg av tradisjonell form».

Ved første gjennomlesning gir det noen assosiasjoner, men det blir straks tydelig hvor intetsigende dette utsagnet er når man flytter blikket over til instagramkontoen.

Her råder det ikke tvil om at det med «tradisjonell» menes «nyklassisistisk». Det er ikke en konto som sikter på å opplyse folk om skjønnhet i arkitekturen, men snarere skremme de vekk fra den stygge.

Her formidles en fortelling om arkitekturproduksjon som slettes ikke stemmer, som om disse «før» og «etter» bildene er de eneste alternativene vi har.

Enten fortsetter vi i samme spor, eller så setter vi toget i revers og kjører bakover.

Det har seg faktisk slik at mange arkitekter og formgivere helhjertet stiller seg bak Arkitektopprørets irritasjon og oppgitthet.

Les også: Markedsliberalismen gir oss dessverre ikke vakker arkitektur.

Ornamenter og farge er på vei tilbake. Arkitekt Folstad, Knut har latt seg inspirere av tradisjonell norsk trearkitektur til sitt Tømmertempel. Et godt eksempel, mener artikkelforfatteren. (Foto: Arkitekt Folstad, Knut.)

Mye stygt og mange feil

Det finnes mye stygt, og det er gjort mange feil.

Men, det er ikke dermed sagt at løsningen er noe vi allerede vet hva er, eller kan peke på og si: «Sånn. Ferdig.»

Modernismen og nyklassisismen deler noe likt i at de nettopp er stilarter som har overordnede skikker og regler for hva som er innafor og ikke.

Når man skaper seg disse rammene, skaper man seg også en formening om hva løsningen må inneholde før man i det hele tatt står overfor et problem eller en situasjon.

I dag er vi bokstavelig talt fri til å forme en bygning slik vi ønsker at den skal være. Vi står fri til å gjøre hva vi vil med dens deler og komponenter, volum og materialer.

Den nyklassisistiske arkitekturen er tøylet, slik som modernismen også var tøylet.

Som samfunnet var tøylet men stadig friere, er også arkitektenes frihet til formgivning blitt større.

I dag arbeides det aktivt blant arkitekter med historiske referanser og tilpassinger, med en sensitivitet for sted og kontekst som er helt uovertruffen i arkitekturhistorien.

Ornamentering er noe som igjen har kommet tilbake som et verktøy i kassa, men på nye måter, og uten ironisk distanse.

Modernismen slik den kritiseres av Arkitekturopprøret, eller av andre som står bak de samme holdningene, er fullstendig umulig å gjenkjenne på mange tegnebord i dag.

Les også: Tre ting Oslo kan lære av Bergen.

Modernisme er langt mer enn høyblokker i Betong, her illustrert av David Brownlow Theater. (Foto: Nick Dearden.)

Mangfold i arkitekturen

Det er viktig å opplyse om dette, for det er tydelig at de som er først ute med å male arkitekter som modernismeindoktrinerte og hjernevasket av utdanningsinstitusjonene ikke velger å oppsøke det selv.

Særlig viktig blir det når lovgivere aktivt kaster seg inn i debatten, og snakker om forslag til endringer og styring fra politisk hold. For en hammer ser alt ut som en spiker. (ref Kristian Tonning-Riises tekst i Subjekt, og Stefan Heggelunds ytringer tidligere i Aftenposten).

I USA signerte Donald Trump en presidentordre om at alle føderale bygninger skulle oppføres i nyklassisistisk stil, før den ble fjernet da Joe Biden ble innsatt.

Slike politiske steg kan også bli tatt her, og da er det viktig å forstå arkitekturen som et bredt felt, med et stort uttrykksmangfold.

Den tilknappede, uniformerte fortiden vår av fullstendig dominerende og gjennomtrengende stilarter har kanskje skadet synet vårt på arkitektur. Heldigvis vi går naknere, mer mangfoldige tider i møte.

Så hvorfor ser vi ikke noe til denne arkitekturen? Til stadig økende grad gjør vi heldigvis det.

Det begynner i det små, og så flyter det opp til toppen, hvor den egentlige eliten, eiendomsutviklerne og utbyggerne fatter de virkelige avgjørelse om hva som skal bygges.

Men her tråkkes det svært forsiktig, og det antas mye feil om folks ønsker og drømmer om bolig og by.

Nå inkluderes stadig mer farge og stadig mer naturlige materialer. Men det går sakte.

Les også: Estetikk handler om sansing. Den nye kunsten og arkitekturen tilbyr det ikke.

Ulvåen Isaksen mener verken høyhus i betong eller nyklassisisme er løsningen. Her fra Nygårdsplassen i Fredrikstad, reist av Mad arkitekter i 2020. (Foto: Kyrre Sundal.)

Nyklassisisme er ikke svaret

Som Arkitekturopprøret Norge selv påpeker, så er det blitt revet mye som ikke burde blitt revet. Og sånn holder vi på fremdeles.

Vi må ta vare på det vi har, ikke bare fordi det er det mest miljøvennlige, men også fordi vi ikke har noen kollektiv kontroll over hva som bygges i dets sted.

Det vil vi aldri få uansett hvor stor grad av befolkningsmedvirkning man har.

Det vi har, det finnes tross alt. Det står der og vi kjenner det.

En bygning forteller oss noe om hvem vi er, en by er en historiefortelling, ikke til pynt.

Form følger funksjon, og form følger mye annet i tillegg. Penger og politikk. Følelser. Og i stadig økende grad: Miljø.

Utfordringene våre er problemer nybygget nynyklassisistisk arkitektur ikke kan løse. Ei heller kan de løses av betongtårn med minileiligheter, eller museer og biblioteker i glass og stål.

La oss bygge så lite som mulig, og bygge så fint vi kan. Når vi først må.

Har du sterke meninger om temaet? Vi vil gjerne høre fra deg! Debattinnlegg sendes til post@subjekt.no og med en maks lengde på 4.000 tegn, ink. mellomrom.