Det understrekes til stadighet at kunst og kultur har en demokratisk funksjon, men er dette reelt?
Hvordan skal vi sikre at kunsten og kulturen er demokratisk?
Tidligere leder av nord-irske The Audience Agency, Steven Hadley, har nylig publisert doktoravhandlingen «Audience Development and Cultural Policy» (2021).
Utgivelsen er den første av sitt slag i britisk sammenheng, og går britisk publikumsutvikling i sømmene.
Tidligere innsats og engasjement til tross, tror ikke Hadley på demokratisering av kulturen lenger.
Majoriteten bryr seg ikke
Gjennom datainnsamling fra de siste tiårene, avslører Hadley at de fleste publikumsutviklingsprosjekter med tilskudd fra det britiske kulturrådet har feilet.
Kun åtte prosent av den britiske befolkningen er så engasjert i den offentlige kunsten og kulturen at de oppgir å benytte seg av kulturtilbud regelmessig.
Resten er lavfrekvente eller «couldn’t care less».
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det det ikke går så bra med demokratiseringen av kulturen her i Norge heller.
Det er den høyt utdannede kulturelle middelklassen – de godt voksne kvinnene i særdeleshet – som virkelig trives i de offentlig finansierte kunst- og kulturinstitusjonene.
Dilemmaet å feile
Hadley kaller dette The dilemma of failure. Så hva gjør vi med det?
Alle vet at det ikke går an å markedsføre seg til et mer demokratisk sammensatt publikum.
Men du kan programmere deg til det.
Er det kanskje på tide å gi opp hele demokratiseringen-av-kulturen-prosjektet? Skal vi la kunsten og kulturgjenstandene være for spesielt interesserte, og slutte å legitimere den offentlige pengebruken gjennom en «demokratisering» som har vist seg å være utopisk?
Det hadde jo vært befriende. Eller?
Jo. Rent bortsett fra at det sannsynligvis ville være enda mer urealistisk å opprettholde et høyt offentlig finansieringsnivå i tiden som kommer – jamfør Perspektivmeldingen.
Da er det ikke annet å gjøre enn å tute med de kulturpolitiske ulvene som er ute, sånn at tilskuddet holder seg på et brukbart nivå.
Kulturpolitisk paradigmeskifte
Opp mot en slik fariseeraktig holdning kommer Steven Hadley og frister med mer revolusjonært og kjettersk tankegods.
Dersom kulturbyråkratene og politikerne for alvor mener at kunsten og kulturen er avgjørende for demokratiet, og at det derfor er avgjørende at «alle er med» (eller så mange som overhode mulig), burde de begynne å sette makt bak de kulturpolitiske kravene om mangfold og representativitet.
De kan ikke lenger bare la det skure og gå.
Hadley ønsker et kulturpolitisk paradigmeskifte.
Han vil erstatte «demokratiseringen av kulturen» med «kulturelt demokrati», som satt på spissen vil gi folket makten over de kunstneriske produksjonsmidlene. I alle fall til en viss grad.
Men det er jo det samme som å si farvel til stor kunst? Og det vil vi jo ikke. Eller?
Flere må med
Selv om alle vet at det sannsynligvis ikke finnes en universell sannhet om stor kunst lenger, så er det er likevel åpenbart at noe er bedre enn annet.
Noen har mer kvalifisert gåsehud enn andre. Og teaterfolk vet når engelen går gjennom scenen.
Alle vet at mange ikke har offentlig finansiert kunst og kultur på radaren overhode.
For å inkludere flere må de som programmerer kulturinstitusjonene koble seg enda tettere på livene til folk utenfor institusjonen og lete hinsides nettverkene med makt over de kunstneriske produksjonsmidlene.
Vil de det?
