Ideen om like muligheter stammer ikke fra familieenheten.

Den eldste skulle arve gården, døtre giftes bort og yngstesønnen flytte. Dette var bestemt før fødsel; like muligheter var en ønskedrøm, og det eksisterte ingen felles startstrek.

Men så innførte vi det offentlige rom. Ut i dette kunne enhver trå og få et helt nytt fotfeste. I offentligheten skal ingen legge krav på din private sfære og kategorisere deg ut ifra den.

Her begynner du på nytt, fra en ny startstrek, der din person – slik den er – alene bestemmer hvor langt du kan nå.

Dette er den veldige idé om like muligheter, og den er fantastisk.

Fra privat til absolutt offentlighet

Ideen stammer fra oldtidens Athen. Der var det ens gjerninger og ord som bestemte, ikke hvilke private forhold en holdt.

Ulikhet forlot man ved dørstokken. Bak dørstokken derimot, i det private, var ulikhet anset som selvfølgelighet. Der holdt man slaver, kone og barn.

Før offentligheten, hersket det private. Små og store konger, med titler som jarler og keisere, styrte klaner og stammer, ja, hele nasjoner med sin private vilje. Og kongen var konge av Gudgitte grunner.

Ofte var hele folket et slavehold, som i føydalsamfunnet. Det eksiterte ingen like muligheter her.

Det motsatte fikk vi med kommunismen. Der skulle offentligheten tre frem å innføre sin likhet overalt.

De tidlige marxist-inspirerte Kibbutzer er blant de som gikk lengst. Spedbarn ble her tatt fra sine mødre å gitt kollektiv oppfostring.

For dine og mine foreldre er så meget forskjellige og gir oss alle ulik oppvekst fra vår første dag.

Slik, med likhet som sabel, tok offentligheten det private fra sin befolkning. Kjærlighet og bånd til det mest dyrbare i våre liv ble frarøvet.

Igjen fant vi oss trellbundet, bare denne gang av den ansiktsløse offentligheten.

Den gyldne middelvei

Så reiste sosialdemokratiet seg i Skandinavia. I stor kunst skapte vi den etterlengtede balansen.

Skillet kunne ikke være så skarpt som i oldtidens Athen og ikke så ensidig som i kongedømmene og kibbutzene.

Unikt for verdens nasjoner innførte vi offentligheten, men beholdt og innlemmet kongefamilien i den. Slik var det offentlige og det private knyttet sammen i et gjensidig forhold, men forble likevel adskilt.

Dette knytte utgjør det norske samfunn.

Når den offentlige lov og mening legger sin hånd over våre hjem, skal formålet være å sikre enhvers mulighet til å kunne trå ut i offentligheten.

Ikke at alt skal være offentlig. Og heller ingen skal være fanget av det private, men det private rom må bestå.

For et sted skal du kunne trekke deg tilbake å dyrke og elske din familie i all dens ulikhet. En familie som oppsto i møter gjort i det offentlige.

Dette i kontrast til gamle dager hvor nye familier ble stiftet ved private avtaler foreldre imellom.

Skolen er unntaket

I Norge er det kun skolen som fortsatt legger et systematisk krav på det private rom.

Leksesystemet skaper en uheldig mølje mellom offentlig og privat. Dette forvirrer unge mennesker.

Raskt tar det offentlige den definerende rollen i våre liv, helt fra seksårsalderen og utover. I økende grad trer offentligheten i forgrunn og legger det private i sin skygge.

Unge voksne som før dannet familie bruker heller tiden på å knytte offentlige bånd, ikke private. Det er dette vi har lært dem å gjøre.

Dette hadde først små konsekvenser i Norge. Få nasjoner var så homogene.

Det norske nabolaget var hverandre like, både økonomisk og sosiokulturelt.

Hjemmelekser manifesterte derfor få klare forskjeller. Men dette har forandret seg.

Når disse ulike hjemmene må påta seg offentlighetens byrde, er det åpenbart at det offentlige ideal om like muligheter forfaller.

Som nevnt tidligere, er vi alle født inn i hjem med ulike foreldre i ulike private situasjoner.

Dette er på både godt og vondt, men det skal ikke sabotere for like muligheter utenfor hjemmet.

Bedrag av dimensjoner

Skolegangen  er en helt sentral del av et menneskes utvikling.

Det å legge opp til ulikhet for å lykkes nettopp her, tilsvarer derfor et bedrag av betydelig dimensjoner.

Det finnes ikke like muligheter i det offentlige rom, så lenge det offentlige rom så radikalt tar bosted i det private.

Vi har bedratt vårt eget ideal allerede ovenfor våre barn.

Samtidig dannes det færre og færre familier. Vi får færre barn, bor mer alene og plasserer vårt primære virke utenfor hjemmet.

Har vi glemt at det offentlige skulle tjene det private og ikke omvendt?

Det er min sterke tro og mening at leksesystemet har kraftig bidratt til en kollaps mellom privat og offentlig, som ikke bare har svekket det offentlige roms funksjon og ideal om like muligheter, men også lærte oss å glemme det viktigste i våre liv — familien.

Det er naturligvis flere grunner til denne utviklingen, men lekseordningen er offentlighetens ansvar alene.

Det er derfor vår plikt å avskaffe den.

Vi kan ikke gi tapt på offentlighetens formål om å være et rom med like muligheter for alle.