Full kollaps

Leksesystemet er stikk i strid med idealet om like muligheter

Student og politiker Daniel L. L. Sogge (Ap) mener like muligheter er bærebjelken i samfunnet og at dagens leksesystem undergraver dette. (Foto: Ludvig Kjenner.)
Student og politiker Daniel L. L. Sogge (Ap) mener like muligheter er bærebjelken i samfunnet og at dagens leksesystem undergraver dette. (Foto: Ludvig Kjenner.)
Morgendagens klasseforskjeller skapes i skolen. Dette kan vi ikke lenger tillate, skriver Daniel L. L. Sogge (Ap).
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Norske politikere er uenige om lekser gir elevene økt læringsutbytte eller om det skaper klasseforskjeller.

Ideen om like muligheter stammer ikke fra familieenheten.

Den eldste skulle arve gården, døtre giftes bort og yngstesønnen flytte. Dette var bestemt før fødsel; like muligheter var en ønskedrøm, og det eksisterte ingen felles startstrek.

Men så innførte vi det offentlige rom. Ut i dette kunne enhver trå og få et helt nytt fotfeste. I offentligheten skal ingen legge krav på din private sfære og kategorisere deg ut ifra den.

Her begynner du på nytt, fra en ny startstrek, der din person – slik den er – alene bestemmer hvor langt du kan nå.

Annonse

Dette er den veldige idé om like muligheter, og den er fantastisk.

Fra privat til absolutt offentlighet

Ideen stammer fra oldtidens Athen. Der var det ens gjerninger og ord som bestemte, ikke hvilke private forhold en holdt.

Ulikhet forlot man ved dørstokken. Bak dørstokken derimot, i det private, var ulikhet anset som selvfølgelighet. Der holdt man slaver, kone og barn.

Før offentligheten, hersket det private. Små og store konger, med titler som jarler og keisere, styrte klaner og stammer, ja, hele nasjoner med sin private vilje. Og kongen var konge av Gudgitte grunner.

Ofte var hele folket et slavehold, som i føydalsamfunnet. Det eksiterte ingen like muligheter her.

Det motsatte fikk vi med kommunismen. Der skulle offentligheten tre frem å innføre sin likhet overalt.

De tidlige marxist-inspirerte Kibbutzer er blant de som gikk lengst. Spedbarn ble her tatt fra sine mødre å gitt kollektiv oppfostring.

For dine og mine foreldre er så meget forskjellige og gir oss alle ulik oppvekst fra vår første dag.

Slik, med likhet som sabel, tok offentligheten det private fra sin befolkning. Kjærlighet og bånd til det mest dyrbare i våre liv ble frarøvet.

Igjen fant vi oss trellbundet, bare denne gang av den ansiktsløse offentligheten.

Den gyldne middelvei

Så reiste sosialdemokratiet seg i Skandinavia. I stor kunst skapte vi den etterlengtede balansen.

Skillet kunne ikke være så skarpt som i oldtidens Athen og ikke så ensidig som i kongedømmene og kibbutzene.

Unikt for verdens nasjoner innførte vi offentligheten, men beholdt og innlemmet kongefamilien i den. Slik var det offentlige og det private knyttet sammen i et gjensidig forhold, men forble likevel adskilt.

Dette knytte utgjør det norske samfunn.

Når den offentlige lov og mening legger sin hånd over våre hjem, skal formålet være å sikre enhvers mulighet til å kunne trå ut i offentligheten.

Ikke at alt skal være offentlig. Og heller ingen skal være fanget av det private, men det private rom må bestå.

For et sted skal du kunne trekke deg tilbake å dyrke og elske din familie i all dens ulikhet. En familie som oppsto i møter gjort i det offentlige.

Dette i kontrast til gamle dager hvor nye familier ble stiftet ved private avtaler foreldre imellom.

Skolen er unntaket

I Norge er det kun skolen som fortsatt legger et systematisk krav på det private rom.

Leksesystemet skaper en uheldig mølje mellom offentlig og privat. Dette forvirrer unge mennesker.

Raskt tar det offentlige den definerende rollen i våre liv, helt fra seksårsalderen og utover. I økende grad trer offentligheten i forgrunn og legger det private i sin skygge.

Unge voksne som før dannet familie bruker heller tiden på å knytte offentlige bånd, ikke private. Det er dette vi har lært dem å gjøre.

Dette hadde først små konsekvenser i Norge. Få nasjoner var så homogene.

Det norske nabolaget var hverandre like, både økonomisk og sosiokulturelt.

Hjemmelekser manifesterte derfor få klare forskjeller. Men dette har forandret seg.

Når disse ulike hjemmene må påta seg offentlighetens byrde, er det åpenbart at det offentlige ideal om like muligheter forfaller.

Som nevnt tidligere, er vi alle født inn i hjem med ulike foreldre i ulike private situasjoner.

Dette er på både godt og vondt, men det skal ikke sabotere for like muligheter utenfor hjemmet.

Bedrag av dimensjoner

Skolegangen  er en helt sentral del av et menneskes utvikling.

Det å legge opp til ulikhet for å lykkes nettopp her, tilsvarer derfor et bedrag av betydelig dimensjoner.

Det finnes ikke like muligheter i det offentlige rom, så lenge det offentlige rom så radikalt tar bosted i det private.

Vi har bedratt vårt eget ideal allerede ovenfor våre barn.

Samtidig dannes det færre og færre familier. Vi får færre barn, bor mer alene og plasserer vårt primære virke utenfor hjemmet.

Har vi glemt at det offentlige skulle tjene det private og ikke omvendt?

Det er min sterke tro og mening at leksesystemet har kraftig bidratt til en kollaps mellom privat og offentlig, som ikke bare har svekket det offentlige roms funksjon og ideal om like muligheter, men også lærte oss å glemme det viktigste i våre liv — familien.

Det er naturligvis flere grunner til denne utviklingen, men lekseordningen er offentlighetens ansvar alene.

Det er derfor vår plikt å avskaffe den.

Vi kan ikke gi tapt på offentlighetens formål om å være et rom med like muligheter for alle.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
Einar Øverenget
Jeg abonnerer på Subjekt fordi det inviterer meg til å tenke.


Einar Øverenget
Filosof
Trine Skei Grande
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Direktør i Forleggerforeningen
Sarah Gaulin
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
Agnes Moxnes
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
Ervin Kohn
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen publiserer tankevekkende innlegg i samfunnsdebatten, og fordi jeg bryr meg om de som leser avisen.


Ervin Kohn
Jødisk tenker
Amrit Kaur
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de utfordrer dagsordenen. Selv om jeg ikke alltid er enig, så er det forfriskende å lese meninger som utfordrer status quo.


Amrit Kaur
Leder i Rød ungdom
Janne Wilberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar
Hedvig Montgomery

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi kultur og politikk trenger flere stemmer og plattformer i Norge. På Subjekt blir jeg orientert og irritert, opplyst og engasjert. Og kjeder meg i hvert fall ikke!



Hedvig Montgomery
Psykolog
Anette Trettebergstuen
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen fyrer opp feeden min nesten ukentlig, og jeg må selvsagt følge med der det skjer. Og de skriver om kulturstoff andre har sluttet å dekke.


Anette Trettebergstuen
Stortingsrepresentant (AP)
Snorre Klanderud
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er avisen som virkelig forstår samtiden. De er seriøse og lesverdige på kultur og politikk, men uten å bli jålete, sånn at alle kan være med og forstå den kompliserte virkeligheten.


Snorre Klanderud
Influenser
Mímir Kristjánsson
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Alexander Tenvik
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg er interessert i kultur, og fordi de har en stor bredde i dekningen sin.


Alexander Tenvik
Kunstner
Morten Traavik

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør der andre tier.



Morten Traavik
Kunstner
Simen Velle

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å løfte prinsipielle debatter, og stå i dem når det stormer. Medie-Norge hadde vært fattigere uten Subjekts aktive bidrag til samfunnsdebatten.



Simen Velle
Leder i FPU
Benedikte Høgberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er viktig for meg personlig å lese et bredt spekter med nyheter og meninger for å gjøre de gode samfunnsanalysene.


Benedikte Høgberg
Hadle Bjuland

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er en avis som setter mangfold høyt, og som mener det. Subjekt våger å ta inn flere perspektiver.



Hadle Bjuland
Leder i KRFU
Mohammad Usman Rana
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen skiller seg ut med skarpe analyser, intellektuell friksjon, ekte meningsmangfold og mot til å stille spørsmål ved zeitgeist. Som muslimsk tenker har jeg opplevd slike medier som anti-islamske, men ikke Subjekt.


Mohammad Usman Rana
Muslimsk tenker
Susanne Kaluza

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger mer, ikke mindre  kulturjournalistikk i Norge. Og så synes jeg det er viktig å følge med på tendenser, nyheter og meninger på tvers av det politiske spekteret, både saker jeg er enige i og saker jeg er uenige i.



Susanne Kaluza
Litteraturhussjef i Oslo
Adrian Eilertsen

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger flere aviser som står utenfor de store mediekonserne.



Adrian Eilertsen
King Skurk One
Anine Kierulf
– Mangfold i de redigerte medier er en demokratisk forutsetning. Jeg leser kulturavisen Subjekt fordi kulturkrig også er kultur. Anbefales særlig for folk med lavt blodtrykk.


Anine Kierulf
Jurist
Asle Toje
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen er maktkritisk og uredd. Det er forfriskende.


Asle Toje
Nestleder i Nobelkomitéen
Trym Ruud

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er en av de få virkelig frie avisene i Norge. De dekker kunst, kultur og samfunn med integritet, uten å bøye seg for staten eller kommersielt press. De skriver ærlig, modig og ufiltrert, og gir rom til stemmer og kunstnere som ellers ikke blir sett. Det er derfor Subjekt vokser, og derfor jeg støtter dem.



Trym Ruud
Kunstner