Kjære Hermine,
Du virker så modig og ansvarsbevisst i den tydelige og rettferdige artikkelen din at jeg fikk klump i halsen av følelser og flashbacks.
Du har reist stemmen din ikke bare for deg og dine, men for alle rundt, uansett tid. Med dette innlegget har jeg først og fremst lyst til å hylle deg for å være en modig stemme, og for å sette ord på det mange av oss har tenkt på.
Det betyr mye for oss også, som ikke lenger går på skolen, men har et par historier bak oss, som ikke lar seg glemme.
Være tålmodig?
Da jeg gikk på skolen i Georgia var det helt innenfor at gutter skulle oppføre seg slik du beskriver.
«De er gutter og de utvikler seg saktere enn jenter, vær tålmodig!», ble vi gang på gang fortalt.
Nå som jeg ser tilbake på dette, forstår jeg ikke at de voksne fortalte oss dette. At det er vi som skulle være tålmodige.
Dessverre så har dette ført til at mange av disse guttene ikke har forandret oppførsel. Flere av disse guttene, nå mennene, har den samme atferden og det samme perspektivet.
Livet har lært meg at mobbing har ingen alder. Mange av de som mobbet som barn, mobber også som voksne.
Fremgangsmåtene blir bare mer utspekulerte.
De pleide ofte å sitte bak oss jenter og plage oss både under timen og i pauser: dra oss i håret, BH-stropper og så videre.
Både mødrene og lærerne deres konkluderte enstemt at «det er sånn gutter viser oppmerksomhet».
Fedre var nesten stolte av å få bekreftet at sønnene deres viste interesse for det motsatte kjønn.
Etter at jeg flyttet til Norge, forsto jeg at det ikke bare var sånn i Georgia.
Min nåværende kollega, mor til to døtre i skolealder, reagerte på mobbing i den norske skolen for et par år siden.
Hun fikk også vite av kontaktlæreren, at «det er sånn gutter viser oppmerksomhet».
Det er på tide å motsi dette. Det kan ikke være akseptabelt å angripe noen og dra ned buksene deres midt i skolegården!
Det er ingen kjærlighet å spore i slik oppførsel.
Urettferdig veiledning
Istedenfor guttene, ble det jentene som fikk ekstra veiledning hjemme.
Hvorfor skal det alltid være jenter som må finne andre veier og lære seg nye metoder for å forsvare seg?
Det finner jeg svært urettferdig.
Mon tro om vi har drevet med ensidig veiledning i så mange tusen år at vi sitter og snakker om biologiske forskjeller mellom kjønn i tillegg nå?
Det er på tide at vi trekker inn sosialantropologiske perspektiver, og starter å lære mer av erfaring.
Hva skjer i familier, hvor foreldre ikke kan veilede barna sine på pedagogisk vis?
Der kan jenter ofte lære å akseptere fiendtlige, respektløse holdninger og få en vrangforestillinger om hva mellommenneskelig kommunikasjon innebærer.
Men det er ikke noe overraskende at det skjer ved manglende støtte på skolen og i hjemmet.
Nok er nok
Selv vokste jeg heldigvis opp i en annerledes familie.
Hver gang jeg ble stilt overfor trakaserende situasjoner, kunne jeg kjenne det dunket i brystet mitt.
Ofre velger noen ganger å ikke konfrontere, da det å stå utenfor komfortsonen, krever.
Den kampen skal vi ikke tape! Det er nok!
Kvinner må kunne sette grenser der det trengs og kreve respekt tilbake.
Fordi ei kvinne som bedrar seg selv i dag, vil være ulykelig i morgen.
Ikke minst bør vi støtte hverandre åpent, akkurat som du har gjort med innlegget ditt, Hermine, og jeg forsøker nå å takke deg tilbake for å fortelle dette perspektivet høylytt.
Sammen kan vi bryte den onde sirkelen. De snille guttene er også med oss!
