Artikkelforfatteren Kathrine Jebsen Moore er spaltist og mangeårig journalist i blant annet The Quilette, The Spectator, Bloomberg og tidligere Minerva. I denne artikkelen skriver hun at woke-ideologi og liberale verdier er to motpoler. (Foto: Presse.)
Minervas pinlige woke-flørt

Nei, woke-kulturen har ikke noe for seg

«Vi lever i woke-kulturens tid, og det er ikke sikkert det er så ille», skriver Minervas kulturredaktør. Hun mener vi burde snakke mer sammen, men kjernen i woke-ideologien er at dialog og kompromiss er utelukket, skriver Kathrine Jebsen Moore.
Saken er Minerva-kulturredaktørens forsvar for deler av woke-bevegelsen vekker debatt.

I artikkelen «Fem ting å tenke over for deg som er livredd for avkolonisering, woke og cancel culture» skriver kulturredaktør i Minerva, Ingebjørg Sofie Larsen, at woke-kulturen har noe for seg.

Larsen mener at vi som kritiserer woke-ideologien burde senke skuldrene, høre litt på jazz og – om jeg leser henne rett – innse at vi er sidrumpa, reaksjonære og angstbiterske kulturkrigere som klamrer oss fast til en svunnen tid.

«Vi lever i woke-kulturens tid, og det er ikke sikkert det er så ille», skriver Larsen, og beskriver et møte med en svart jazzmusiker i New York.

Det er bare å innse at store deler av den norske høyresiden har sin egen virkelighetsforståelse, og ikke forholder seg til den virkeligheten som blir utførlig beskrevet der ute i den store verden.

Mer eller mindre konservative og liberale medier, fra prominente The Spectator i Storbritannia (og etter hvert USA), tradisjonsrike National Review, britiske The Telegraph, australske Quillette og amerikanske Wall Street Journal – alle har de bidratt til solid diskusjon og informasjon om woke-kulturen og hva den innebærer.

Men hos Minerva, Norges eneste angivelig konservative nyhetsmagasin, blir vi som har forsøkt å bringe saklig analyse til norske lesere bedt om å roe oss ned. For det er ikke noe å være «livredd» for, er det vel? Kan vi ikke bare ha det litt hyggelig sammen?

Sukk.

Om det bare hadde vært så enkelt.

Kjernen i woke-ideologien er jo at dialog og kompromiss er utelukket.

Dette har vi sett utspille seg her i Norge gjennom spesielt transdebatten, hvor det ikke skal mye til for å bli stemplet som «terf» [trans-ekskluderende radikalfeminist, red. anm.]. Da blir vi tvunget til å ta side, selv om vi kan sympatisere med noen av problemene de peker på, og kanskje til og med er fullstendig enige på visse punkter.

For hvis det finnes systematisk diskriminering av minoriteter, vil både liberale og konservative instinktivt mene at dette er galt.

«Alle skal ned»

Bare et samfunn som har tilgang til alle som har talent, vil kunne hevde seg på sikt.

Det tjener ingen å utelate grupper fordi de har «feil» hudfarge eller kjønn.

Dette fortjener å gjentas i det uendelige, men det er ikke der vi befinner oss nå.

Woke-ideologien handler om equity – resultatlikhet – og ikke equality – likeverd og like muligheter.

Vi som kjenner til marxisme og grusomhetene utført av kommunistiske regimer, og det gjelder vel også redaktører i Minerva, vet hvor det bærer når vi vil tvinge frem resultatlikhet i et samfunn som rommer en variasjon av forutsetninger, evner og interesser.

Historien viser at «alle skal med» lett blir til «alle skal ned».

Og det innebærer at vi må ta diskriminere nye grupper for å kompensere de som tidligere har vært underrepresentert. Fordrive diskriminering med mer diskriminering, med andre ord.

Anekdotisk bevis

Larsen lener seg på en anekdote som tydeligvis har gjort inntrykk på henne.

Da hun reiste til New York i 2008, traff hun en jazz-saksofonist som var intenst opptatt av sin identitet som svart:

«Som for så mange andre svarte amerikanere, enten de er oppvokst i Harlem eller andre steder i landet, var rase og tilhørigheten til black history en så sentral del av identiteten til saksofonisten at han knapt ville snakke om noe annet.»

Følelsen av å være en underdog var «ekstremt sterk» hos saksofonisten, forteller Larsen.

Empatien og innlevelsesevnen hos Larsen er det ingenting i veien ved. Vi har alle godt av å møte mennesker med forskjellig ståsted og erfaringer enn oss selv. Men det behøver ikke bety at vi tar alt for god fisk, for allerede her skurrer det for meg.

Det Larsen beskriver er helt sikkert både sant og typisk for en del svarte. Og selv om man kan anerkjenne disse følelsene, betyr det ikke at vi nødvendigvis skal – unnskyld ordet – appropriere dette tankesettet, eller at det er konstruktivt.

Forestill deg et øyeblikk at Larsen istedenfor hadde besøkt et miljø med hvite mennesker i Sør-Afrika, og skrev så at deres hvite identitet var sentralt for deres selvbilde. Da ville hun ikke beskrevet dette som noe eksotisk og fint, men noe rasistisk og foruroligende.

Andre stemmer

Og det er nettopp det det er.

Det vi blir fortalt er antirasisme og likeverd, er snarere en ny-rasisme. Det er Black Power-bevegelsen fra 60-tallet som er blitt pyntet på og resirkulert.

Og mange svarte stemmer er med på å advare om dette.

Økonomen Thomas Sowell, akademikeren Wilfred Reilly (forfatter blant annet av den spennende boken «Hate Crime Hoax: How the Left is Selling a Fake Race War») og den unge, fremadstormende skribenten Coleman Hughes er blant dem.

Candace Owens, republikansk aktivist, er også klinkende klar på dette: Black Lives Matter representerer på langt nær alle svarte, og retorikken er ikke til hjelp for den svarte befolkningen, mener hun. For å bli fremstilt som offer hjelper like lite i en individuell terapisituasjon som i den offentlige debatten.

Disse stemmene har det vært nærmest umulig å unngå i den konservative anglosfæren.

Larsen sier hun ser viktigheten av å løfte blikket – så hvorfor ikke lytte til disse også, og ikke bare tilfeldige jazzmusikere?

At BLM-bevegelsen for lengst har bikket over i fanatisme der hvite mennesker står for alt som er vondt, har vært ganske klart helt fra protestene startet etter George Floyds død.

Jeg beskrev ideologien som ligger til grunn for bevegelsen, kritisk raseteori, ganske utførlig nettopp i Minerva.

En allerede vunnet kamp

Men det virker ikke som Larsen har satt seg inn i dette, og kjøper i stedet bevegelsens egne selvbeskrivelser, og deres romantiske budskap om frihetskamp. Men kampen for likeverdighet og aksept for minoriteter er, i det store og det brede, vunnet for lenge siden.

Det betyr ikke at rasisme ikke finnes, selvsagt, men man finner ikke mer tolerante samfunn enn de moderne, vestlige demokratiene.

Strukturell og systemisk rasisme er ikke betegnende for våre samfunn, hvor alle har like rettigheter uansett legning eller hudfarge.

Den viktige rapporten fra den britiske Sewell-kommisjonen slo nettopp fast at til tross for forskjeller mellom ulike grupper, kan det ikke enkelt forklares som et resultat av strukturell rasisme.

Dessuten: Hvite, unge menn gjør det dårligere på skolen enn mange andre etniske grupperinger, men de færreste ville hoppe til den konklusjonen at det er på grunn av rasisme.

Så hvorfor skal vi automatisk sette etniske minoriteters suksesser og nederlag inn i et raseperspektiv?

Går vi glipp av vesentlig lærdom ved å bruke rasebriller på alt?

Larsen skriver om «den brutale sannheten (sic!) om raseskiller i USA».

Dette er ikke bare en sannhet med modifikasjoner, det er faktisk helt feil.

USA har forandret seg siden Jim Crow.

USA, Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand, sammen med en del land i Latin-Amerika, er verdens mest tolerante samfunn.

Hvorfor ikke fremheve og feire dette, istedenfor å male USA som et sted der rasehets og diskriminering gjennomsyrer dagliglivet?

For hvis det er så ille der, hvor uutholdelig er det da ikke i de landene lenger ned på listen, som Tyskland, som faktisk kommer etter Pakistan på denne indeksen?

Snakke sammen?

La meg ta for meg essensen i Larsens fem punkter, som hun mener bør være til ettertanke for «kulturkrigere» (som hun kaller oss som er kritiske til woke) som meg.

Første punkt handler om å snakke sammen.

«Som regel er det mulig å snakke sammen, selv om forutsetningene er forskjellige», skriver Larsen, og fortsetter:

«Majoriteten har godt av å lytte mer til minoriteter, oppleve hvordan det er når maktbalansen endrer seg – og, i enkelte tilfeller, tie.»

Larsen mener at å gi plass til nye stemmer betyr ikke at de gamle skal vekk, og at akademikerne begynner å interessere seg for andre perspektiver enn de som har vært på pensum:

«Perspektiver som før har vært marginalisert eller oversett, er i seg selv et gode», skriver hun.

Her virker det som Larsen har misforstått Critical Social Justice, som er grunnpilarene i all woke tenkning.

Les gjerne James Lindsays essay om hvorfor de woke ikke er interesserte i debatt.

Lindsay er blant dem som har analysert disse teoriene grundigere enn de fleste, og skrev boken «Cynical Theories» med Helen Pluckrose.

Om noen skulle være i tvil, er den skrevet i en liberal ånd av forfattere som befinner seg i sentrum-venstre, og er slett ingen alt-right-bibel som moderate høyrefolk bør holde seg unna, tvert imot.

Når Larsen bruker ord som «maktbalanse» og mener at perspektiver har vært «marginalisert», viser det at hun har plukket opp språket til de woke. I kritisk teori (altså woke-ideologi) koker alt ned til en maktkamp.

Spørsmålet er alltid: «Hvem har makten?» Dette stammer fra marxismen, og her burde varsellampene lyse for de fleste på høyresiden.

Larsen er naiv når hun mener at det er av det gode å slippe til dette «nye» (dette er i realiteten ikke nye ideer, men sprang ut fra amerikanske universiteter ved hjelp av franske akademikere som Foucault allerede fra 60-tallet og utover) for slik å sikre meningsmangfoldet.

At målet til disse «marginaliserte» stemmene er å utradere vestlig, liberal kultur, og dermed ytringsfrihet og meningsmangfold, er derimot vesentlig kunnskap å ta med seg.

Å være tolerant overfor de intolerante er toleransens paradoks, beskrevet av Karl Popper, og dette er en svakhet i liberale samfunn som dessverre blir utnyttet av aktivister og akademikere på den woke venstresiden.

Hvem sa at alt de mente er galt?

Punkt to.

«Både ved amerikanske campus og ved Khio her i Norge har vi sett tendenser til at studenter og ansatte med avvikende meninger føler seg truet til taushet, og i ytterste konsekvens er blitt no-platformet eller fått sparken. Det er uhørt, men det betyr ikke at alt studentopprørerne mener, er galt», skriver Larsen videre.

Jeg har allerede nevnt at det stemmer at det som kommer til uttrykk fra et kritisk teori-ståsted, enten det er rasespørsmål eller kjønn, kan ha rett i diagnostiseringen.

For eksempel kan vi si at det er et faktum at kvinner tjener mindre enn menn, eller at flere svarte, amerikanske menn havner bak murene enn hvite menn.

Men det betyr ikke at årsakene og løsningene som woke ideologi presenterer er riktige.

Mens de woke alltid vil peke på at strukturene i samfunnet er utformet slik at kvinner, svarte og andre minoriteter ikke skal lykkes, vil en titt på hva som faktisk foregår som oftest presentere et mer komplekst bilde.

Culture matters, men det er ikke nødvendigvis slik at kulturen bestemmes av «herskerklassen,» som da er hvite, middelaldrende menn, ifølge de woke.

Jeg skal rose Larsen for å mene at scenenekt og utestengingskultur er uhørt.

Et annet standpunkt ville vært overraskende.

Men dette er helt sentralt i denne woke-ideologiens anliggende: Meningsmotstandere skal trues til taushet.

I praksis viser det seg dessverre at ikke bare scenenekt og hetsing av akademikere er greit, men i ytterste konsekvens også vold mot dem de anser som fienden.

Kanskje det er et naturlig resultat av at unge mennesker har blitt foret med propaganda og har «lyttet og lært» til dem som mener at vi lever i et urettferdig, rasistisk samfunn?

Journalist Ami Horowitz har intervjuet hundrevis av Black Lives Matter-aktivister, og i en kort video der han snakker med demonstranter i Minneapolis, er det klart at dette kan tippe over i rasekrig.

Larsen lener seg på en anekdote fra en enkelt mann, men her ser vi flere mennesker som alle mener at det er greit å brenne ned byen, og at gatas justis passer bedre for «white supremacists» enn rettssystemet.

Vi er ikke der i Norge, men disse ideene fyrer opp under en dehumanisering av «de andre».

James Lindsay kaller forfektere av Black Lives Matter-ideene for neo-racists. Nyrasisme er et betegnende ord for det de står for, og bør være noe vi ettertrykkelig tar avstand fra, akkurat som vi tar avstand fra jødehets og annen rasisme.

Woke ideologi og liberale verdier er to motpoler

Larsens tredje punkt er «Kjemp for liberale verdier, ikke mot woke-folket».

Dikotomien er oppkonstruert.

Det er ikke menneskene, men ideene deres, som vi må vinne over.

Men noen ganger er det greit å nevne folk med navn.

Alle som deltar i offentlig debatt må tåle å bli motsagt.

Liberale verdier og woke ideologi står i rak motsetning, og lar seg ikke forene.

Da må vi beskrive hva alternativet er.

Liberale demokratier skal nedkjempes – derfor har vi avkolonisering-bevegelsen, som vil rive statuer, fjerne gatenavn, stemple filosofer og vitenskapsmenn som levde for flere hundre år siden og som har bidratt til enorm fremgang som rasister.

Det handler ikke om å slippe flere til, men å renske «rasistene» ut. At ingen mennesker er perfekte, og at noen av dem som blir anklaget etter sin død hadde meninger som er uakseptable i dag, kan vi enes om. Men det handler ikke om det, men å fjerne et samfunns kultur og historie, for å undergrave det.

Maos kulturrevolusjon bør ikke være et ideal.

Subjektive oppfatninger som rettesnor?

Larsens fjerde punkt er at spillereglene ikke oppleves likt for alle. Larsen bruker dermed et populært talking pointwoke-venstresiden.

Dette er derimot en konspirasjonsteori, som ikke blir noe mer sann av at det gjentas ofte.

Om vi skal bruke folks subjektive oppfatninger som rettesnor i samfunnet, blir det fort mange sannheter som kræsjer.

Som Andreas Hardhaug Olsen skriver:

«Og blir sannheten subjektiv, synker vår felles virkelighetsforståelse i kvikksand. Mister vi samtidig tro på at vi kan sympatisere med hverandre på tvers av identiteter, er fremtiden et stammesamfunn.»

Det er ulovlig å diskriminere i Norge, og om det begås lovbrudd, må dette tas opp med de rette instanser.

En individuell opplevelse betyr ikke at hele systemet er rigget. Å gjenta dette i det uendelige bidrar bare til å spre uberettiget og ødeleggende misnøye.

Vi kan enes om dette

Punkt fem er jeg derimot fullstendig enig med Ingebjørg Sofie Larsen om.

Snakk med folk i det virkelige liv, ikke bare på nettet, oppfordrer Larsen.

Dette er et godt råd.

Og om vi gjør dette, vil vi oppdage et meningsmangfold blant alle slags mennesker.

Man kan tilhøre en etnisk minoritet og likevel mene at livet er godt i land som Norge, USA og Storbritannia.

Jeg har en venninne fra Bolivia som har fortalt meg om den rasismen hun ble utsatt for fra sin egen familie i oppveksten.

Her i Skottland møtes hun derimot med vennlighet og respekt, forteller hun.

Hennes hvite, britiske svigerfamilie har tatt imot henne med åpne armer.

Er hennes erfaringer mindre gyldige enn dem Reni Eddo-Lodge, som Larsen fremholder som et eksempel på stemmer man bør lytte til «i den virkelige verden», men som føyer seg inn i en lang rekke selvbiografiske, aktivistiske verk inspirert av ideer fra kritisk raseteori, jamfør Camara Lundestad Joofs «Eg snakkar om det heile tida» og Afua Hirsch’ «Brit(ish): On Race, Identity and Belonging»?

Fremmedgjort på høyresiden

Jeg begynte med noen linjer fra Sigbjørn Obstfelders dikt «Jeg ser» fra mer enn hundre år siden.

Den beskriver en følelse av å være fremmed i verden.

Jeg tror mange konservative og liberale føler seg fremmede på dagens høyreside.

Det er som om det har foregått en stille revolusjon, som selv om den har blitt observert av mange og kritisert opp og ned i mente, også i Minerva, likevel har lykkes i å endre premissene, språket og forståelsen av vår egen samtid.

Det jeg, og flere andre jeg er i kontakt med, observerer, er at mange på høyresiden fremdeles ikler seg konservativ drakt, men har endret sitt budskap for å tekkes en venstreside som har blitt så dominerende at det å ikke bare kalle seg konservativ, men stå for konservative verdier, har blitt noe som krever mot.

For hvem ønsker vel å bli kalt en forsvarer for rasisme av en rabiat venstreside, eller en håpløs kulturkriger av de kule i Høyre?

Når selv en kulturredaktør i Minerva bruker terminologien og premissene som er satt av akademikere som før ville blitt avblåst som ekstreme og radikale, er det vel bevis for at venstresiden er i ferd med å vinne kulturkrigen. Vi som fortsatt orker å stå opp for liberale og konservative ideer har ingen tid å miste.